Global og lokal CAPM

Teori og modeller for avkastningskrav på tvers av landegrenser, særlig fremvoksende markeder, har også vært gjenstand for debatt, blant annet som følge av landsspesifikke forskjeller i realisert avkastning. I «Global CAPM» (GCAPM) forutsettes det at en investor vil holde en global markedsportefølje for å utnytte diversifiseringmuligheter på tvers av landegrenser. Det innebærer at landsspesifikke forskjeller forutsettes forklart av ulik eksponering for systematisk risiko, altså risiko som ikke er mulig å håndtere gjennom diversifisering. I modellen vil det reflekteres gjennom justering av beta og dermed avkastningskravet. Det kan være verdt å nevne at testing har vist at markeder ikke er fullt ut (positivt) korrelerte, noe som innebærer at det finnes diversifiseringsmuligheter på tvers av landegrenser (Adler & Dumas, 1983).

I prinsippet skiller ikke GCAPM seg fra Sharpe CAPM. CAPM forutsetter at en investor vil holde den mest diversifiserte markedsporteføljen, som også må omfatte diversifiseringsmuligheter på tvers av landegrenser hvis slike eksisterer. GCAPM inkluderer imidlertid en eksplisitt forutsetning om at markeder er integrerte, som gjør at den skiller seg fra «Local CAPM» (LCAPM) som forutsetter segmenterte markeder (Ejara, Krapl, Thomas & Ruiz de Vargas, 2020). Ved segmenterte markeder, eksempelvis som følge av «home country bias», vil en investor holde en lokal markedsportefølje og dermed ikke utnytte diversifiseringsmuligheter på tvers av landegrenser, noe som vil øke avkastningskravet.

Adler og Dumas argumenterer imidlertid for at det ikke eksisterer noen klar empirisk metode egnet for å fastsette i hvilken grad markeder er integrert eller ikke (Adler & Dumas, 1983). Likevel er det verdt å merke seg at forskjellen mellom GCAPM og LCAPM er vesentlig mindre i utviklede markeder enn i fremvoksende markeder. For utviklede markeder har enkelte undersøkelser vist at forskjellen er av så liten betydning at de øvrige svakhetene ved CAPM har større innvirkning. Legger man det til grunn, vil det ikke være nødvendig å skille mellom LCAPM og GCAPM for utviklede markeder. For fremvoksende markeder derimot, kan forskjellene være vesentlige (Bruner, Li, Kritzman, & Page, 2008).

International CAPM

I tillegg til markedssegmentering vil en investor også måtte forholde seg til kjøpekraftsrisiko i en internasjonal kontekst. Undersøkelser har vist at kjøpekraftsparitet ikke alltid holder, noe som medfører at investorer med ulik hjemmevaluta ikke oppnår samme avkastning i reelle termer. Som en konsekvens vil ikke investorer holde identiske markedsporteføljer, noe som bryter med forutsetningene i CAPM (Adler & Dumas, 1983). International CAPM (ICAPM) er utviklet for bedre å hensynta eventuelle brudd på kjøpekraftsparitet (Sercu, 1980). Selv om ICAPM anses som den konseptuelt riktigste metoden sammenlignet med LCAPM og GCAPM, er den krevende å anvende i praksis (Ejara, Krapl, Thomas & Ruiz de Vargas, 2020).

Damodaran

Damodarans modell er mye brukt av praktikere ved verdivurdering i en internasjonal kontekst. I korte trekk tar modellen utgangspunkt i forventet avkastning på en markedsportefølje for utviklede markeder, eksempelvis USA, for så å legge til en separat justering for landsspesifikk risiko (CRP) (Damodaran, 2015). Damodaran har også utarbeidet en database med forslag til verdier for CRP for flere land.

E(r_i) = R_f + β_i * (E(r_m) – R_f) + CRP

Å anvende modellen kan virke intuitivt, men det betyr ikke nødvendigvis at den gir et riktig avkastningskrav. For det første risikerer man å hensynta samme risiko to ganger, ved at systematisk landsspesifikk risiko først inkluderes i målingen av beta, for deretter å også inkluderes gjennom en landsspesifikk justering. For det andre vil en standardisert sats ikke nødvendigvis ta hensyn til at den systematiske risikoen kan variere mellom enkeltinvesteringer i samme land. Eksempelvis vil virksomheter hovedsakelig eksponert for globale råvaremarkeder, som det finnes en del av i fremvoksende markeder med høy CRP, kunne være mindre utsatt for landsspesifikk systematisk risiko enn mer lokale virksomheter. Damodarans modell har også vært gjenstand for forholdsvis krass kritikk fra forskningsmiljøer, blant annet for manglende teoretisk basis og at modellen kan gi vilkårlige resultater (Kruschwitz, Loeffler, & Mandl, 2010).

Risikovurderingshandlinger

I tråd med standardens krav om risikovurderingshandlinger må revisor blant annet opparbeide seg en forståelse av hvordan ledelsen har identifisert og valgt relevant metode (ISA 540.13 h) ii)). Som beskrevet i standardens veiledning, kan selskapets validering av modellen, herunder dens teoretiske egnethet, være en faktor som revisor bør hensynta (ISA 540.A39).

I tillegg til valg av metode må revisor opparbeide seg en forståelse av hvorvidt ledelsen har forstått og håndtert estimeringsusikkerhet (ISA 540.13 h) ii)). Å undersøke hvorvidt ledelsen har vurdert alternative metoder, er foreslått som en hensiktsmessig tilnærming for dette formålet (ISA 540.A45).

For at revisor skal kunne opparbeide seg den påkrevde forståelsen gjennom disse handlingene, må revisor ha tilstrekkelig innsikt i teori og modeller for avkastningskrav. Når det gjelder i hvilket omfang, må det tas utgangspunkt i formålet med risikovurderingshandlingene, som er å oppnå et egnet grunnlag for identifisering og vurdering av risiko for vesentlig feilinformasjon (ISA 540.13). Formålet åpner for en skalerbarhet som gjør at behovet for forståelse av avkastningskrav ved risikovurderingshandlinger styres av regnskapsestimatets størrelse, kompleksitet og estimeringsusikkerhet.

Retrospektiv gjennomgåelse

Å gjennomgå utfall av tidligere regnskapsestimat, eventuelt påfølgende reestimering, er en viktig handling i estimatrevisjon. Informasjonen vil måtte hensyntas i vurdering av risiko for vesentlig feilinformasjon i inneværende periode (ISA 540.14/ISA 240.32 (b)). For nedskrivningstester vil det ikke alltid være et regnskapsestimat fra tidligere perioder å ta utgangspunkt i. I motsetning til årlig nedskrivningstest av goodwill og andre immaterielle eiendeler med ubestemt levetid vil det ikke nødvendigvis være gjentagende indikasjoner på at en eiendel har falt i verdi. I så tilfelle vil ikke kravet være aktuelt (ISA 200.22 (b)).

I den retrospektive gjennomgåelsen vil trolig mange vektlegge kontantstrømmen, da det er forholdsvis enkelt å sammenligne realiserte og estimerte kontantstrømmer. Siden ledelsen må utføre tilsvarende handling på estimerte kontantstrømmer, vil revisor kunne styre ressursbruken ved å ta utgangspunkt i ledelsens arbeid (IAS 36.34). Når det gjelder avkastningskravet, oppstår igjen spørsmålet om det er et utfall å teste, særlig hvis Rolls kritikk legges til grunn. Å benytte samme metodikk som de empiriske testene av CAPM er mulig, men vil trolig kreve kompetanse og ressurser som faller utenfor det som forventes i en finansiell revisjon. Å gjennomgå reestimering vil derfor måtte være dekkende for å oppnå formålet.

Bruk av ekspert

I møte med en krevende teori om avkastningskrav, samt noe omfattende krav i ISA 540, vil revisor ofte velge å engasjere ekspert i tråd med ISA 620 «En ekspert engasjert av revisor». Det kan være en hensiktsmessig tilnærming for å øke regnskapsbrukernes tillit til revisors arbeid, særlig når regnskapsestimatet er et sentralt forhold ved revisjonen, og bruken av ekspert kommuniseres i revisjonsberetningen^{*ISA 701.A49: «En slik henvisning til bruken av en revisors ekspert reduserer ikke revisors ansvar for konklusjonen om regnskapet, og er derfor ikke inkonsistent med punkt 14–15 i ISA 620». ISA 620.14 krever at revisor ikke henviser til arbeidet til en ekspert i revisjonsberetningen.} (ISA 701.13 (b)). Som nevnt ovenfor er revisors tilstrekkelige kompetanse noe blant annet investormiljøet har uttrykt som særlig viktig.

I «Post Implementation Review» (PIR) for IAASBs «clarity project» uttrykte imidlertid tilsynsmyndigheter bekymring for at kravene i ISA 620 tolkes ulikt, og ikke anvendes konsistent (IAASB, 2013). Blant annet ble det trukket frem at revisjonsteam

1. i for stor grad stoler på ekspertens arbeid og kompetanse uten å gjøre egne vurderinger

2. mangler forståelse av ekspertens bruk av metoder og hvorvidt metodene er generelt akseptert innenfor fagfeltet

3. ikke involverer seg i ekspertens arbeid og ikke følger opp mot selskapets ledelse i tilstrekkelig grad

Forskning understøtter tilsynsmyndighetenes observasjoner (Griffith, Hammersley, & Kadous, 2014). Som det står i målene i ISA 620, skal revisor «... fastsette hvorvidt arbeidet [utført av ekspert] er adekvat for revisors formål». Å håndtere innspillene fra tilsynsmyndighetene på en god måte sammen med øvrige krav i standarden, vil være en hensiktsmessig tilnærming for å sikre at standardens mål oppnås. Revisjonsdokumentasjonen bør da blant annet vise at revisjonsteamet besitter den nødvendige kompetansen til å gjøre gode vurderinger, samt at det gjøres bruk av kompetansen i møte med både ledelse og ekspert.

Identifisering og vurdering av risikoer for vesentlig feilinformasjon

På lik linje med ISA 315 «Identifisering og vurdering av risikoene for vesentlig feilinformasjon» krever ISA 540 separat vurdering av iboende risiko og kontrollrisiko (ISA 540.16). Ved vurdering av iboende risiko må revisor blant annet hensynta estimeringsusikkerhet, samt hvordan valg og anvendelse av metode påvirkes av kompleksitet og subjektivitet^{*I høringssvar til ny ISA 540 ble avgrensningen mellom de iboende risikofaktorene estimeringsusikkerhet, kompleksitet og subjektivitet kritisert for å være utydelige, og de ble ansett som krevende å anvende (IAASB, 2017). I endelig versjon av ISA 540 er det lagt noe mindre vekt på iboende risikofaktorer, og mer vekt på metoder, forutsetninger og data.}.

Som beskrevet i ISA 540 appendiks 1.21, vil iboende variasjon i mulige metoder utvide rekkevidden av rimelige måleutfall, og dermed øke estimeringsusikkerhet. Økt estimeringsusikkerhet medfører økt grad av subjektivitet, som igjen åpner for risiko for manglende objektivitet hos ledelsen («management bias»), en risiko det er særlig viktig at revisor håndterer. Derfor er det rimelig å forvente at den manglende konsensusen rundt fastsettelse av avkastningskrav innebærer høy grad av kompleksitet og estimeringsusikkerhet for relevante regnskapsestimater, og at risikoen ofte vil måtte klassifiseres som særskilt risiko («significant risk»).

Håndtering av risiko – metoder, viktige forutsetninger og data

Studier viser at revisor ofte velger å håndtere anslått risiko gjennom å teste ledelsens punktestimat (Griffith, Hammersley, & Kadous, 2014). Den anslåtte risikoen håndteres da ved å vurdere ledelsens valg av metode, viktige forutsetninger og data, samt vurdere tilleggsopplysninger om estimeringsusikkerhet (ISA 540.22). Når det gjelder valg av metode, må revisor vurdere om ledelsens valg av metode er hensiktsmessig, som blant annet kan inkludere vurdering av ledelsens begrunnelse for valg av metode (ISA 540.23/A97).

Ulempen ved å teste ledelsens punktestimat er at revisor kan ha en tendens til å vektlegge verifisering fremfor evaluering av rimelighet (Griffith, Hammersley, & Kadous, 2014). Det kan skyldes at verifisering anses som en enklere tilnærming, samt muligens en oppfatning av at ordinær bilags- og dokumentasjonstesting gir bedre revisjonsdokumentasjon. Gjennom å vektlegge verifisering, risikerer revisor å håndtere estimatet som om det er en regnskapspost basert på «historisk kost»-prinsipper. Det kan også øke risiko for tankefeil hos revisor («bekreftelsesfellen»), samt redusere muligheten for å identifisere «management bias».

Gjennom verifisering kan revisor imidlertid sikre at ledelsen har dokumentert sine påstander på en god måte, og en kritisk vurdering av dokumentasjonens pålitelighet kan være en hensiktsmessig tilnærming for revisor å utvise profesjonell skepsis på. Men i lys av usikkerheten man står overfor ved estimater, vil utarbeidelse av dokumentasjon være en skjønnsmessig vurdering. Da bør revisor se viktigheten av evaluering, både for å identifisere forhold som ledelsen ikke er bevisst på, samt å diskutere de vurderinger som er gjort av ledelsen. Profesjonell skepsis utvises da gjennom en spørrende holdning hvor ledelsens syn utfordres.

Som et alternativ til å teste ledelsens punktestimat, kan revisors teststrategi baseres på å utarbeide eget punktestimat eller intervall for estimatet^{*Her sees det bort fra ISA 540.18 a) «Innhenting av revisjonsbevis fra hendelser som finner sted frem til datoen for revisjonsberetningen», som er én av de tre teststrategiene i ISA 540.18, fordi det vil være en mindre aktuell teststrategi for den type estimater som beskrives her.}. Da er det imidlertid verdt å merke seg at revisor fortsatt må vurdere ledelsens valg av metode, viktige forutsetninger og data, noe som gjør teststrategien mer ressurskrevende (ISA 540.28). For å begrense ressursbruken, kan imidlertid eget estimat begrenses til deler av regnskapsestimatet, eksempelvis avkastningskravet (ISA 540.A122).

Som følge av den manglende konsensusen rundt fastsettelse av avkastningskrav, vil det være krevende for revisor å sette klare grenser for intervallet som skal omfatte rimelige løsninger. Veiledningen for hvordan grensene bør settes, er begrenset, noe som også ble trukket frem i høringssvar til standarden (IAASB, 2017). Uansett vil utvalget av mulige metoder kunne medføre et større intervall for rimelige løsninger enn det som kunne vært ønskelig for revisor.

«Audit of New Zealand» delte et interessant innspill i sitt høringssvar som er relevant i denne sammenhengen. Hvis et uforholdsmessig snevert intervall kombineres med standardens vektlegging av profesjonell skepsis, risikerer revisor i ytterste konsekvens å forkaste et rimelig regnskapsestimat. I praksis vil det kunne innebære egenkontroll hvis revisor krever retting i en slik situasjon, noe som vil kunne være brudd på uavhengighetsreglene (IAASB, 2017). Det ser imidlertid ut til at IAASB ikke har vektlagt denne risikoen, noe som kan tolkes som at IAASB vurderte risikoen for manglende eller for lite bruk av profesjonell skepsis som større.

Økt omfang av noteopplysninger – alternativ til å kreve justering?

Hvis ledelsen legger til grunn et estimat som revisor oppfatter som urimelig, vil trolig revisors første respons være å utfordre ledelsen på deres forståelse og håndtering av estimeringsusikkerhet. Det vil gi revisor en forståelse av ledelsens intervall av rimelige utfall og dermed hvor punktestimatet deres ligger i intervallet. En slik respons vil gjerne suppleres med en oppfordring eller krav om økt omfang av noteopplysninger.

Å få ledelsen til å gå utover spesifikke opplysningskrav for å oppfylle mål i mer generelle opplysningskrav, kan være krevende. Det kan imidlertid være et krav revisor er underlagt hvis regnskapet avlegges etter et rammeverk utformet for å gi et rettvisende bilde (ISA 540.26 (b)/A112). Da kan revisor med fordel trekke frem at økt omfang av noteopplysninger ble lagt vekt på av flere interessenter i arbeidet med ny standard (IAASB, 2017). Et eksempel på hvordan revisor kan gå frem, er å benytte IAS 36.132^{* Alternativt kan revisor benytte det mer generelle kravet i IAS 1.125 om noteopplysninger for kilder til estimeringsusikkerhet.} , som oppfordrer til å opplyse om forutsetninger i en nedskrivningstest, for å få ledelsen til å opplyse om blant annet avkastningskrav hvis det er vesentlig informasjon^{* IAS 36 krever spesifikt at det gis opplysninger om blant annet diskonteringsrenten som er brukt hvis nedskrivning innregnes i regnskapet (IAS 36.130 (g)) og ved årlig test for verdifall for goodwill og immaterielle eiendeler med ubestemt utnyttbar levetid (IAS 36.134 (d)).}.

Det kan være at ledelsen imøtekommer revisors ønske om ytterligere forståelse og håndtering av estimeringsusikkerhet, samt gir ytterligere noteopplysninger, men velger likevel ikke å justere et urimelig estimat. Undersøkelser har vist at sannsynligheten for at revisor krever retting/endring, reduseres hvis det gis ytterligere noteinformasjon, uansett om det skyldes spesifikke eller mer generelle opplysningskrav («moral licensing effect») (Griffin, 2014). Derfor må revisor være seg bevisst denne tankefeilen og sikre at noteopplysninger kun supplerer et rimelig regnskapsestimat^{* IFRS 18.17 vil klargjøre noteopplysningers rolle når denne trer i kraft.}, og ikke erstatter et urimelig regnskapsestimat.

Viktigheten av evaluering – «Stand back provision»

Selv om revisor tester de vesentlige elementene i et estimat og kommer frem til at de er innenfor rimelighetens grenser, er det likevel mulig at det endelige punktestimatet er urimelig. Eksempelvis kan det være tilfellet hvis hver enkelt forutsetning er av det optimistiske slaget, og heller ikke er konsistente med hverandre (ISA 540.A133). De detaljerte kravene i ISA 540 sikrer at revisors arbeid utføres på et detaljert nivå, men det medfører også en risiko for at revisors fokus trekkes bort fra totaliteten av det endelige punktestimatet, blant annet som følge av de mulige tankefeilene nevnt ovenfor (Griffith, Hammersley, & Kadous, 2014).

For å forebygge denne risikoen, må revisor i avslutningsfasen ta et steg tilbake fra detaljene og gjøre en overordnet evaluering av hvorvidt det endelige regnskapsestimatet og tilhørende noteopplysninger er rimelige, samt sikrer at det er innhentet tilstrekkelig og hensiktsmessig revisjonsbevis (ISA 540.33). Revisor er særlig oppfordret til anvendelse av profesjonell skepsis ved denne handlingen, blant annet ved å være seg bevisst både bekreftende og motstridende bevis (ISA 540.A11). Hvis avkastningskravets konsistens med øvrige elementer av regnskapsestimatet fortsatt ikke er vurdert, bør den påkrevde evalueringen sikre at det avdekkes og håndteres på en god måte.