Det teoretiske utgangspunktet

Den klassiske tilnærmingen i mikroøkonomien er enkelt sagt at avskrekking av lovbrudd er en funksjon av din oppfattelse av sannsynligheten for å bli oppdaget, det mulige tapet du opplever hvis forbrytelsen blir avdekket, og den nytten eller gleden du får ut av forbrytelsen (alt dette er igjen styrt av individuelle preferanser). ^{*Becker (1968) − Crime and Punishment: An Economic Approach, er det klassiske utgangspunktet for dette rammeverket.}

Der gevinsten for forbryteren er stor og det samtidig er vanskelig å oppdage ugjerningen, bør straffen være desto større (i teorien). Skattemyndighetene er derfor veldig opptatt av å kommunisere hvordan norske selskaper og privatpersoner oppfatter risikoen for å bli oppdaget for skattesnusk.

Nyere forskning har supplert dette teoretiske rammeverket med at mennesker har et moralsk kompass, og at det derfor delvis stopper oss i å utnytte enhver situasjon der sannsynligheten for å bli avdekket for juks og fanteri er lav, og sanksjonene ikke er for strenge.

Lang faglig diskusjon

Det blir litt mer komplisert når vi beveger oss ut av den enkle vinningskriminalitet, og inn i styrerommene. Økonomer og jurister har i en årrekke diskutert og kranglet om den beste måten å avskrekke selskaper og deres ansatte fra å begå lovbrudd, deriblant revisorer og revisjonsselskaper.

En «skole» mener det er mer effektivt å ilegge selskaper bøter og andre straffesanksjoner, i stedet for å straffe individer. Begrunnelsen er at individene vil bli straffet og avskrekket indirekte gjennom konsekvensene handlingene vil få for dem internt i selskapet og i arbeidsmarkedet generelt.

Motstanderne av dette synspunktet mener man også må straffe individet. Både fordi det er lav sannsynlighet for at slik økonomisk kriminalitet blir oppdaget, at det er et skille mellom dem som har det overordnede ansvaret (styret), og dem som ofte utfører kriminaliteten (gjerne ledende ansatte), og at det blir eierne (eventuelt partnerskapet) som til syvende og sist må bære de største økonomiske konsekvensene. ^{*Det hjelper heller ikke at selskapets størrelse ofte avgjør straffen.}

De amerikanske styresmaktene ser i dag ut til å lene seg i retning av at individet også må bli straffet. Konsekvensene for revisorer og revisjonsfirmaer som bevisst eller ubevisst bryter profesjonelle standarder og relatert lovgivning, har blitt alvorlige.^{*Revisjonsfirmaer som blir avdekket av PCAOB eller SEC, risikerer store bøter, søksmål og forbud mot å skaffe seg nye klienter. Revisorer kan både bli fratatt bevilling, bøtelagt eller bli langvarig suspendert fra yrket og klienter underlagt verdipapirlovgivning.}

Slik fordelte straffen seg

Først undersøkte forskerne hvordan revisorer ble straffet av SEC eller PCAOB.

I hele utvalget til forskerne ble bare 35 prosent av revisorer bøtelagt i tillegg til revisjonsfirmaene. Bøtene varierer stort, fra rundt 14 000 dollar i den nedre skalaen, til nærmere 75 000 dollar i den øvre enden. De utgjorde altså en svært liten del av den totale straffen til revisjonsselskapene (i snitt rundt 3 prosent).

Ikke overraskende ble revisorer fra de fire store i snitt møtt med høyere bøter.^{*Tallene er inflasjonsjusterte.} I sum kan man raskt slå fast at bøtene revisor møter, er små i forhold til den enkelte revisors årlige inntekt.

Men langt flere revisorer ble suspendert fra revisjons- og regnskapsyrket enn bøtelagt. Hele 90 prosent av revisorene mistet midlertidig autorisasjonen for klienter underlagt verdipapirlovgivning, men kun 20 prosent av utvalget mistet autorisasjonen permanent.^{*Lengden på tilbakekallelsen av autorisasjonen varierte stort, der størstedelen av utvalget ble straffet med suspensjon mindre enn to år fra klienter underlagt verdipapirlovgivningen. I tilfeller der reaksjonen kommer fra SEC, ble derimot 41 prosent av revisorene straffet med slik suspensjon på mellom tre og syv år.}

Det er helt klart denne straffen som får mest konsekvenser for den enkelte revisor.

Arbeidsmarkedskonsekvensene

Mest interessant er kanskje konsekvensene i arbeidsmarkedet for revisorene som tilsynene reagerte mot.

I forskernes utvalg forsvant 73 prosent av revisorene fra de fire store, og 57 prosent av revisorene fra mindre revisjonsselskap, fra bransjen høyst ett år etter at de mottok sin straff. Overraskende nok ser det ikke ut til å være en klar sammenheng mellom alvoret i de avslørte forholdene og frafallet fra bransjen. Forskerne tolker dette som at revisjonsselskapene ser verdien av å beholde noen av revisorene selv etter de har blitt straffet.^{*I noen få tilfeller observerte forskerne at de kun fjernet navnene fra hjemmesidene til selskapet, men lot revisoren bli værende i arbeidsstokken.}

Revisorene som ble straffet, ser imidlertid ikke ut til å ha vanskeligheter med å få seg ny jobb, og majoriteten av revisorene fra både de fire store og mindre revisjonsselskaper er tilbake i annen jobb innen ett år. De som ikke gjør det, er som oftest nær pensjonsalder.

Det er derimot langt sjeldnere, sammenlignet med andre revisorer, at de fortsetter i revisjonsbransjen etter jobbskiftet. Hele 83 prosent av de revisorene som tilsynene reagerte mot fra de fire store, ender med jobber utenfor revisjonsselskaper. Det tyder på store arbeidsmarkedskonsekvenser til tross for at de fleste får tilbake autorisasjonen etter noen år.

Til slutt finner ikke forskerne at formuen målt etter eiendomstransaksjoner i etterkant av straffesanksjonene varierer mer enn for andre revisorer. At revisorer ikke selger sekundærboliger eller flytter til billigere områder, kan tyde på at konsekvensen for den enkeltes formue er mindre enn antatt.