Bærekraftsrapportering som virkemiddel i omstillingen

Uavhengig av utfallet av prosessen i EU er det nå rimelig å forvente at vi får mindre stringente rapporteringskrav, og at færre foretak kommer til å være omfattet av pliktig rapportering. En viktig årsak til at forenklingene kommer, er EU-kommisjonens mål om å styrke innovasjonstakten og konkurransekraften, spesielt i møte med USA og Kina. Dette gjelder mange områder, ikke bare bærekraft.

Forslaget om lettelser i et svært komplekst regelverk har blitt godt mottatt. En justering i omfang og detaljeringsgrad synes å være et klokt grep fra EU-kommisjonen, ikke minst fordi selve omstillingsarbeidet også krever ressurser av foretakene. Det er imidlertid viktig å påpeke at den foreslåtte justeringen i regelverket ikke er et uttrykk for deregulering – eller at EU-kommisjonen går vekk fra sin netto null-agenda. Tvert imot er budskapet at dekarbonisering og styrket konkurransekraft fremover må gå hånd i hånd. Dette ser vi blant annet gjennom Clean Industrial Deal-reformen for å omstille fossil industri og styrke EUs posisjon innen ny teknologi.

I bølgen av informasjon og diskusjon om rapportering og forenklinger er det nyttig å minne om det opprinnelige formålet med bærekraftsrapporteringen. Bakgrunnen for at vi fikk bærekraftsrapporteringsdirektivet, er å sikre relevant og sammenlignbar informasjon til investorer, långivere og andre brukere – om hvordan foretakene påvirker omgivelsene, styrer risiko og utnytter muligheter relatert til bærekraft. Rapporteringen skal informere om hvilke foretak som er best rustet til å håndtere omstillingen til lavutslippssamfunnet. Det er et økende behov for å vite hvem som har forberedt seg på klimaendringer, hvem som har innrettet forretningsmodellen sin på en måte som gjør den mindre avhengig knappe ressurser, og hvem som klarer å frigjøre seg fra lange komplekse verdikjeder med tilhørende menneskerettighetsbrudd og CO₂-utslipp. Disse foretakene vil antakelig ha et klart fortrinn i tiden fremover fordi de er tilpasset den verden vi er avhengig av å omstille oss til.

Rapportering er en forutsetning for å lykkes

Uten informasjon om foretakenes påvirkninger, risikoer og muligheter på bærekraftsområdet famler investorer, långivere og kunder i blinde. Rapportering tjener et viktig formål, nemlig å koble tilbydere og etterspørrere av kapital sammen. Dette gjelder uavhengig av innslagspunkt for pliktene.

Bærekraftsrapportering er et redskap for å kommunisere håndtering av risiko og å synliggjøre hvordan man skaper verdi og utnytter muligheter. Uten måling og rapportering vil det dessuten være krevende å lykkes med foretakenes bærekraftstiltak. Hvordan kan foretakene vite om de iverksatte tiltakene har effekt, dersom resultatene ikke er målbare? Rapportering er derfor en forutsetning for å lykkes med omstillingen.

En mindre del av næringslivet får rapporteringskrav

Dersom endringsforslagene som følger av Omnibus blir vedtatt, vil om lag 80 % av de pliktige tas ut av rapporteringsregimet. Våre estimater peker på at dette utgjør rundt 1000 foretak i Norge. I tillegg vet vi at 99 % av foretakene i Norge er små og mellomstore foretak. Disse er ikke, og vil heller ikke bli omfattet av pliktig bærekraftsrapportering. Det store flertallet av foretakene og ca. halvparten av verdiskapningen ligger utenfor virkeområdet av pliktig bærekraftsrapportering. Men også disse foretakene må omstille seg til lavutslippssamfunnet, med de investeringene og endringene dette medfører. Denne omstillingen må finansieres, og finansieringsbehov medfører behov for informasjon – kanskje særlig fra bank- og finanssektoren. Dermed aktualiseres behovet for frivillig rapportering.

Formål med frivillig standard

Markedets behov for informasjon om hvordan de små og mellomstore foretakene påvirkes av – og påvirker ulike bærekraftsforhold, dekkes per i dag av spørreskjemaer. Avsenderen kan være bank- og finanssektoren, store foretak som lyser ut anbud, huseiere eller forsikringsforetak. Det er ofte manuelle, ikke-standardiserte skjemaer som distribueres mellom den som rapporterer, og den som etterspør informasjonen. Utfyllingen av skjemaer er krevende for begge parter både med hensyn til kompetanse, tidsbruk, uklarhet i hva som etterspørres, og hvordan det skal besvares.

Det økende omfanget av slike spørreskjemaer er noe av bakgrunnen for at EFRAG, på bestilling fra EU-kommisjonen, fikk i oppgave å utarbeide en standard for frivillig rapportering. En standard gir de ikke-pliktige en mulighet til å erstatte tidkrevende spørreskjemaer, samt å få tilgang til et rammeverk for å følge opp egne prestasjoner. Formålet er å gi små og mellomstore foretak lettere tilgang til grønn finansiering.

Voluntary Sustainability Reporting Standard for non-listed SMEs (VSME)

I desember 2024 publiserte EFRAG den frivillige standarden VSME (Voluntary Sustainability Reporting Standard for non-listed SMEs). Standarden består av ett dokument, hvor vi finner alle rapporteringspunktene på sju A4-sider. Med andre ord et betydelig enklere regime enn ESRS-ene. VSME er bygget opp med en grunnleggende modul og en tilleggsmodul, en struktur som skal legge til rette for ulike ambisjonsnivå.

Standarden legger opp til at foretakene rapporterer på de punktene som er relevante for dem. Det er også adgang til å legge til flere datapunkter dersom det er behov for bransjespesifikk eller foretaksspesifikk informasjon. Mange foretak som etter gjeldende regler skulle rapportere i 2026 for 2025 (bølge 2-foretak), har utarbeidet sin doble vesentlighetsvurdering, eller er godt i gang med dette. Det er adgang til å legge den doble vesentlighetsvurderingen til i VSME-rapporteringen, som en metode for å definere hvilke rapporteringsområder i VSME som er relevante for foretaket.

Finansdepartementet har oversatt VSME til norsk, og anbefaler nå norske foretak som rapporterer bærekraftsinformasjon på frivillig basis, om å følge VSME-standarden. Standarden er opprinnelig tiltenkt foretak med opptil 250 ansatte. Det vil si at for foretak med over 250 ansatte vil standarden ikke være godt egnet.

Verktøy, veiledning og andre hjelpemidler

I slutten av mai lanserte EFRAG sitt Excel-baserte verktøy for å rapportere i henhold til VSME. EFRAG arbeider også med veiledning på noen av de mer komplekse datapunktene, for eksempel datapunktene for mål for reduksjon av klimagassutslipp og klimaomstilling og for alvorlige negative menneskerettighetshendelser. Slike veiledninger og verktøy senker terskelen for bruk, og bidrar til et bredere opptak av standarden.

Mer enn ren etterlevelse

Det er fremdeles for tidlig å si hva som blir det endelige virkeområdet for pliktig bærekraftsrapportering. Det er en klar forventning at utfallet av forhandlingene om Omnibus forenklingspakke i EU-parlamentet vil gi langt færre pliktige foretak enn i dag. Det betyr at flere gis anledning til frivillig rapportering, og til å velge et ambisjonsnivå og en struktur som passer med deres strategi, og hva interessentene deres er opptatt av.

Behovet for rapportering er der likevel. Den virkeligheten foretakene opererer i, med klimaendringer og sosiale utfordringer, har ikke endret seg. Å kommunisere hvordan denne virkeligheten påvirker verdiskaping, risikostyring og finansielle beslutninger er viktig uavhengig av regelverksutviklingen. Men rapporteringen må sees på som mer enn en compliance-øvelse og sjekklistegjennomgang av krav. Det handler om å etablere en bærekraftsrapportering som er relevant, troverdig og nyttig. Både internt i selskapet og for de eksterne brukerne.

Veien videre

Foretakene som har startet med bærekraftsrapportering, bør fortsette arbeidet, men kan gjøre justeringer slik at de prioriterer det som gir størst verdi. Det er fremdeles viktig å bruke en anerkjent standard. Det gir sammenlignbarhet og høyere kvalitet for brukerne av informasjonen.

Om svaret er ESRS eller VSME med eller uten dobbel vesentlighet, avhenger av flere forhold, og det er ikke mulig å gi ett enkelt svar på det. Et stort foretak med vekstambisjoner og planer om notering på regulert marked har andre behov enn et lite foretak som ønsker å kunne sende et enkelt, men korrekt klimaregnskap til sine kunder og øvrige interessenter.

Stikkordet er hva interessentene er opptatt av, og det vil variere fra bransje til bransje og fra foretak til foretak. Renholdsselskapet, oppdrettsselskapet og strømleverandøren vil ikke møte de samme forventningene til informasjon. Foretakene gjør derfor klokt i å bruke tid på å forstå interessentenes informasjonsbehov og sørge for at behovet blir dekket.

Løsning på kryssord side 27