Mer om prosessoppdrag for norske domstoler

Han er leder av avdelingen for tvisteløsning og prosedyre

Advokat (H)

Kåre I. Moljord

Arntzen de Besche advokatfirma

Jim Krü­ger Olsen# Seniorskattejurist i Skattedirektoratet. Forfatteren understreker imidlertid uttrykkelig – prisverdig – at artikkelen «ikke gir uttrykk for skatteetatens offisielle syn», uten at det dermed er klart om skatteetaten har et annet syn. hevder i Revisjon og Regnskap nr. 8/2012 at Høyesterett i en dom har «lagt til grunn at prosessoppdragfor norske domstoler ikke er fjernleverbare». Jeg er tvilende til om dommen har en slik generell rekkevidde.

Kommentaren (i RR8–2012 s. 54) gjelder Rt. 2012 s. 1547 som avgjorde at «et norsk advokatfirma skal fakturere hele prosessoppdraget – også den del av det som gjelder forberedende arbeid – med merverdiavgift»# Sitat fra sammendraget..

Fjernleverbare tjenester – Høyesteretts avgjø­relse

Definisjonen av fjernleverbare tjenester i forskrift nr. 684 av 15. juni 2001 (forskrift nr. 121) §–1 første ledd, andre og tredje punktum lyder# Fritaket er nå regulert i lov om merverdiavgift §–6–22, og definisjonen av fjernleverbare tjenester er nå inntatt i lovens §–1–3 bokstav i. slik:

«Forskriften gjelder kun tjenester som kan fjernleveres. Med dette menes tilfeller hvor utfø­relsen eller leveringen av tjenesten etter tjenestens art ikke eller vanskelig kan knyttes til et bestemt fysisk sted.»

Høyesterett slo innledningsvis fast at vanlig rådgivningsvirksomhet fra en norsk advokat til en næ­ringsdrivende klient i utlandet som hovedregel vil være fjernleverbar, og dermed avgiftsfri. Det ble også ansett helt klart at prosessoppdrag i form av oppmø­te for norske domstoler er en tjeneste som etter sin art kan knyttes til et bestemt fysisk sted, nemlig den aktuelle domstolen, og dermed er avgiftspliktig i Norge. Førstvoterende angir videre at det spørsmå­let som saken reiser, er «om arbeid som utfø­res som del av den skriftlige saksforberedelsen skal anses som fjernleverbare tjenester eller ikke». (understreket her).

Etter en gjennomgang av rettskildene, særlig Rt. 2004 s. 2000 (Geelmuyeden.Kiese) og Rt. 2007 s. 1401, konkluderte Høyesterett# Avsnitt 36. med at når skadeoppgjørsselskapet:

«får prosessfullmakt, på­tar de seg å føre saken for retten hvis nødvendig. Forarbeid og forberedelser til dette er ytelser som naturlig inngår som del av slike oppdrag, og det er nærliggende å se på som nødvendige og integrerte deler av tjenesten. Det er verken karakteristisk eller vanlig for slike avtaler at de deles opp, slik at forberedelse ses som en selvstendig tjeneste og oppmø­te i retten som en annen, jf. til sammenligning tvisteloven §–3–4 om innholdet i en prosessfullmakt.»

Selskapet hadde subsidiært anført at dersom prosessoppdraget som så­dant ble ansett som en (avgiftspliktig) tjeneste, var de fjernleverbare (og avgiftsfrie) elementene av advokattjenesten så dominerende at hele tjenesten var fritatt fra avgift. Høyesterett slo fast at anførselen ikke kunne føre frem. Førstvoterende fant støtte for sitt syn i forvaltningspraksis, og siterte# Avsnitt 42. bl.a. følgende fra brev av 29. mai 2002 fra Skattedirektoratet til Advokatforeningen:

«Finansdepartementet har i sitt brev til direktoratet uttalt at skjæringstidspunktet for hvilke tjenester som skal anses som forberedende tjenester, bør være tidspunktet når det tas formelt skritt for å starte en prosess. Dette vil være tidspunktet for blant annet fremsettelse av stevning, begjæ­ring om offentlig skifte, konkursbegjæ­ring og lignende. Tjenester som utfø­res etter dette tidspunktet vil da per definisjon anses som avgiftspliktig i det landet prosessen skjer. Dette vil gi et klart og forutberegnelig regelverk på områ­det.» (uthevet her)

Høyesterett konkluderte etter dette med at Klagenemndas vedtak var gyldig «for så vidt gjelder avgjø­relsen om at prosessoppdrag for utenlandske næ­ringsdrivende klienter i sin helhet er avgiftspliktig i Norge»# Avsnitt 45..

Klagenemndas vedtak – saksfor-beredelsen på saksøktesiden

Hva var så innholdet i Klagenemndas vedtak som Høyesterett hadde funnet gyldig?

Saksforholdet i Klagenemnda var at et norsk skadeoppgjørsselskap bistod et utenlandsk forsikringsselskap med advokattjenester ved skadeoppgjør i Norge, etter krav fremsatt av norske forsikringstakere. Et bokettersyn hadde avdekket at skadeoppgjørsselskapet ikke hadde beregnet utgå­ende merverdiavgift på fakturaer merket «prosessoppdrag» og «behandling av stevning», jf. opplysningene inntatt i Klagenemndas avgjø­relse# Lovdata KMVA - 2009–6313–1.. Skadeoppgjørsselskapets advokattjenester var knyttet til «prosessoppdrag» og «behandling av stevning» på saksøktesiden. Siden skadeoppgjørsselskapets advokattjenester i tid følgelig var levert «etter» tidspunktet for «fremsettelse av stevning», jf. sitatet fra Skattedirektoratets brev til Advokatforeningen, er det derfor lite å innvende til Høyesteretts konklusjon i det konkrete saksforholdet. Det kunne nok tenkes unntak for de tilfeller der oppdraget som var gitt advokaten på saksøktesiden, var begrenset til å vurdere om saksøkte skal ta til motmæ­le ved tilsvar, eller om saksøkte bør inngå i en utenrettslig løsning, jf. at Høyesterett bl.a. bygget sin konklusjon på at en prosessfullmakt også – «hvis nødvendig» – omfatter å føre saken for domstolene. Av symmetrihensyn kunne det nok tenkes at kun arbeider som foretas etter at tilsvar var levert, var avgiftspliktig for saksøkte. I det nevnte brevet av 29. mai 2002 anfø­rer Finansdepartementet imidlertid om en slik situasjon følgende:

«Når det gjelder tilfeller hvor det er tatt formelle skritt for å sette i gang en prosess, men prosessen av ulike grunner ikke fullfø­res, eksempelvis ved at det inngås forlik eller søksmå­let trekkes, bør dette etter departementets oppfatning ikke ha betydning for den avgiftsmessige vurderingen av den ytte tjenesten. Tjenester som er ytt etter tidspunktet for eksempelvis fremsetting av stevning vil dermed anses som innenlands omsetning etter de retningslinjer som er satt ovenfor, uavhengig av hva som skjer etter dette tidspunktet».

Hva med saksforberedelsen på saksøkersiden?

Men, kan Høyesteretts konklusjon trekkes så langt at også (hele) den «skriftlige saksforberedelsen», på saksøkersiden er avgiftspliktig, jf. førstvoterendes formulering av den avgjø­rende problemstillingen? Vedtaket i Klagenemnda omfattet kun saksforberedelsen på saksøktesiden, og det var dette vedtaket Høyesterett fant gyldig.

Det er ikke naturlig å anse at advokattjenesten med å vurdere om det bør reises søksmål er knyttet til et bestemt fysisk sted, jf. ordlyden i §–1 i forskrift nr. 121. Saksø­kers tilknytning til domstolen inntrer først etter at saksø­ker har innlevert stevning mv. til domstolen. Dernest vil dette være i strid med forvaltningspraksis som går ut på at advokattjenester på saksøkersiden blir avgiftspliktige kun for advokattjenester som leveres «etter» [...] «fremsettelse av stevning» mv., jf. sitatet foran, og Merverdiavgiftshåndboken (2012) punkt 1–3.10. De rettstekniske (reelle) hensyn som Finansdepartementet fremhever i sitt brev til Skattedirektoratet trekker også i retning av dette standpunktet. Dessuten er det på saksøkersiden – i motsetning til på saksøktesiden – ikke uvanlig at arbeidet med vurdering av om stevning bør fremsettes, eller ikke, og det etterfølgende arbeidet med utarbeidelse av selve stevningen, ses som to separate oppdrag. I alle fall bør dette være klart dersom det er inngått avtale om to separate og innbyrdes uavhengige oppdrag. Tvil kan oppstå dersom det i tillegg til en vurdering av om det bør reises søksmål også utarbeides et utkast til stevning som ledd i klientens beslutningsgrunnlag.

Behov for nyansering og avklaring?

Dommen i Høyesterett kan ved en ukritisk lesning forstås slik at også saksforberedelse før stevning er innlevert er avgiftspliktig, både på saksø­ker- og saksøktesiden. På saksøkersiden skaper dommen ytterligere uklarhet i forhold til om det avgiftsmessige skjæringstidspunktet fortsatt er «etter» fremsettelse av stevning. Begge disse spørsmålene er meget praktiske. Finansdepartementet bør snarest komme med den nødvendige avklaring, av hensyn til avgiftsforvaltningen, rådgiverne og de berørte klienter.