Prosjekteringskostnader eller utgifter til grunnrettigheter

Nemnda behandlet først spørsmålet om fradragsrett for det beløpet som ble betalt til Rettsforgjengeren i 1997, dvs. kr 5,9 mill.

Nemnda la til grunn at kravet om fradrag var formulert som et krav om fradrag hos Skattyteren for utgifter som Rettsforgjengeren hadde hatt, men som Skattyter hadde overtatt forpliktelse til å dekke i forbindelse med overtakelsen av ansvaret for prosjektet. Skattyter anførte at utgiftene gjaldt utbyggingsalternativer som faktisk ble skrinlagt allerede i 2003. Utgiftene kunne føres til fradrag siden de ikke var av verdi lenger; det forelå oppofrelse. Beløpet kunne ikke anses som en del av kostprisen for den vannkraftutbygging det senere ble gitt konsesjon for.

Nemnda kunne ikke se at denne måten å vinkle de faktiske forhold på kunne gi noen fradragsrett, og bemerket:

«Det følger av alminnelige prinsipp for tilordning at fradragsretten i ett selskap ikke kan avtales overført til et annet skattesubjekt slik skattyteren har beskrevet. Nemnda viser her til Rt. 1927 side 717 (Utv. II side 333) Land. Problemstillingen om tilordning av fradrag og inntekt til rett skattyter har blitt behandlet av Overligningsnemnda SFS i sak 2004-015OLN, hvor man la til grunn at:

‘... skattyterne ikke ved å avtale at andre skal betale (eller motta betaling) kan styre tilordning av inntekter eller fradrag i strid med det som følger av de underliggende forhold.’

Tilsvarende gjelder at en skattyter ikke kan transportere sin fradragsrett til en annen skattyter i ettertid, slik Skattyter i denne saken tilsynelatende pretenderer..... Rettsforgjengeren kan i høyden overdra resultatet av arbeidet.»

Siden de relevante resultatene av utgiftene i sin helhet var tilgjengelige i de offentlige dokumenter som følger av en konsesjonssøknad, kunne nemnda ikke basere den skattemessige vurderingen på at det var denne kunnskapen det var betalt for ved overdragelsen. Nemnda fant andre forhold som det var mer nærliggende at det var betalt for:

«Det fremgår etter nemndas syn klart av sakens faktiske forhold... at det bare var en ting av verdi som Rettsforgjengeren kunne tilby. De kunne tre ut av sin stilling som søker av konsesjon om erverv og ytterligere utbygging av vassdraget. Dette er en situasjon som har sin parallell blant annet i odelsbeheftede eiendommer. Den som ønsker å få hånd om eiendommen, betaler et vederlag til de odelsberettigede for at disse skal gi avkall på sin posisjon... At vederlaget for denne disposisjonen settes lik de utgifter Rettsforgjengeren hadde pådratt seg for å komme i denne posisjonen, medfører ikke at Skattyteren trer inn som fradragsberettiget for disse utgiftene i seg selv...

[Kraftverket] med tilhørende fallrettigheter hadde allerede hjemfalt til staten, og det er etter nemndas syn klart at utgifter knyttet til å få en annen til å oppgi sin posisjon med hensyn til erverv av de hjemfalte rettighetene og økt fremtidig utnyttelse av fallrettighetene og tilstøtende fall, skattemessig må klassifiseres som en del av ervervskostnadene for fallrettighetene.»

Når nemnda først hadde fastslått at disse kostnadene skattemessig var en del av ervervskostnadene til fallrettighetene, var det kort vei videre til konklusjon. Nemnda konstaterte at eventuelle endringer i utnyttelsesmulighet av fast eiendom ikke var realisasjon, og at det ikke forelå realisasjon av noen fysisk del av fallet. Det beløp som var betalt Rettsforgjengeren kunne derfor ikke av Skattyter tidfestes med fradrag i 2005.

Nemnda fant heller ikke at det var grunnlag for fradrag dersom faktum ble bedømt som erverv av et pågående prosjekt. Etter at det ble gitt konsesjon for økt utnyttelse av vassdraget, hadde Skattyteren arbeidet videre mot gjennomføring av prosjektet. Det var ikke fremlagt opplysninger som tilsa at det ikke ville bli realisert.

Ett eller flere prosjekter

Når det gjaldt de beløp Skattyter ytterligere hadde pådratt seg i aktiverte utgifter i perioden 2003-2005, til sammen kr 2,6 mill., var Skattyters begrunnelse for fradragsrett i inntekten for 2005 at de knyttet seg til forkastede alternativ. En vesentlig del av skattyters argumentasjon var knyttet til redegjørelse for de ulike utbyggingsalternativene og hvilke kostnader som knyttet seg til hvert av disse alternativene. Skattyter mente at utgifter til løsninger som ikke ville bli realisert, måtte kunne føres til fradrag. Nemnda la til grunn at før man kunne ta stilling til om noe var realisert, så måtte man finne frem til riktig avgrensning av hvilket prosjekt skattyter investerte i.

Nemnda drøftet denne delen slik:

«For investeringer i kraftproduksjon antar nemnda at det enkelte investeringsprosjekt, eller utbygging, har sin identitet knyttet til vassdraget som planlegges utnyttet. Konkret i saken er investeringsprosjektet økt utnyttelse av [vassdraget]. Uten at det helt presist poengteres av Skattyter, antar nemnda at argumentasjonen for utgiftene i 2003 til 2005 må forstås som en anførsel om at vurderingen av aktiveringsplikt må ta utgangspunkt i et snevrere prosjektbegrep enn dette. Vurderingen slik skattyter foretar den, skjer for en rekke enkeltprosjekter, delutredninger eller alternativer for fysisk utforming som blir vurdert isolert hver for seg opp mot vilkårene for aktiveringsplikt, og tilsvarende med hensyn til realisasjon.

Nemnda mener at en slik oppsplitting i avgrensede enkeltprosjekter ikke er i samsvar med en riktig forståelse av skatteloven. Investeringsprosjektet som skattyter arbeider med, har som faktisk ramme økt utnyttelse av [vassdraget], hvor fallrettighetene allerede er skattyters eiendel, og alle aktivitetene, slik faktum beskrives av skattyter, skjer som ledd i et samlet arbeid for å realisere en økt utbygging. Det følger av den listen som skattyter har gitt av løsninger som konkret vurderes, at de alle er en del av arbeidet med å finne den optimale løsningen for økt utnyttelse av vassdraget innenfor den rammen som følger av skattyters rettigheter, eksisterende lovverk og statens skjønnsutøvelse.

Kostnader knyttet til valg mellom ulike investeringsalternativ inngår normalt i kostprisen for det valgte alternativ, også kostnader knyttet til de alternative løsninger som skrinlegges underveis i prosessen. Nemnda kan ikke se noen faktiske forhold som tilsier at disse delarbeidene skal kunne vurderes løsrevet fra helheten. De gir hver især bare mening vurdert som investering i å øke utnyttelsen av vassdraget.»

Nemnda konkluderte etter dette med at ingen del av de omtvistede fradragene kunne tidfestes i 2005.