Kompliserte beviskrav ved tilleggsskatt
Skatteforvaltningsloven trådte i kraft 1.1.2017. Ett vesentlig hensyn bak forslaget til ny lov var å oppnå et enklere og mer tilgjengelig regelverk, som skulle styrke de skattepliktiges rettsikkerhet. Når det gjelder beviskravene ved tilleggsskatt, har dette sviktet.
Beviskravreglene i norsk rett er, med få unntak, ulovfestede. For tilleggsskatt gjelder forskjellige ulovfestede regler for ulike situasjoner. Beviskravreglene stiller i første rekke store krav til skatte- og avgiftsmyndighetene, men også til skattepliktige, rådgivere og domstolene.
I høringsnotat til ny skatteforvaltningslov var departementets standpunkt at lovfesting av beviskravene «vil ha informasjonsverdi og være med på å tydeliggjøre de skattepliktiges og tredjeparters rettigheter.»* Høringsnotat – Ny skatteforvaltningslov, Finansdepartementet 21.11.2014, s. 285. Forslaget dekket rett nok ikke beviskravene for alle de aktuelle tilleggsskattebestemmelsene. I Prop. 38 L (2015–2016) til skatteforvaltningsloven kom imidlertid departementet etter en ny vurdering til at det ikke er grunn til å lovfeste beviskravene.* Prop. 38 L (2015-2016) Lov om skatteforvaltning s. 223. Noen nærmere begrunnelse for denne nye vurderingen ble ikke gitt.
Beviskrav for skattefastsettelsen
Hovedregelen
Skatteforvaltningsloven § 12–1 er hovedbestemmelsen som regulerer skattemyndighetenes adgang til endring av skattefastsettingen. Enhver skattefastsetting kan endres «når fastsettingen er uriktig». En grunnleggende forutsetning for endring vil være at riktig faktum fastslås for anvendelsen av skattereglene. Det skal legges til grunn det faktum som finnes mest sannsynlig («overvektprinsippet»). Beviskravet er «sannsynlighetsovervekt». I Prop. 38 L uttrykkes dette slik at «[d]e alminnelige sivilrettslige bevisreglene skal gjelde når skattemyndighetene vurderer om det er grunnlag for å endre skattefastsettingen.»* Prop. 38 L (2015-2016) Lov om skatteforvaltning s. 257. Generelt uttalt kan det sies at skattemyndighetene har bevisbyrden for at det foreligger skattepliktig inntekt, mens skattepliktige har bevisbyrden for det faktum som gjør en kostnad fradragsberettiget.
Ett av flere unntak – beviskrav ved særlig belastende faktum
I sivilprosessen er det generelt sett lagt til grunn at beviskravet kan skjerpes ved særlig belastende faktum. Dette vil typisk kunne være i tilfeller hvor det anføres at en part har opptrådt sterkt klanderverdig eller grovt infamerende (som går på æren løs). Det skjerpede beviskravet har også sin plass innen skatteprosessen. Borgarting lagmannsrett kom i Malerfirma-saken* Utv-2016-1943, anket til Høyesterett, men nektet fremmet. til at det på grunn av et særlig belastende faktum for de involverte personene måtte kreves «klar sannsynlighetsovervekt» for det faktumet som skulle legges til grunn ved skattefastsettelsen. Det belastende faktumet gjaldt en underliggende anførsel om at skattepliktige hadde vært instrumental i et straffbart skatte- og avgiftskomplott. Anførselen må kunne karakteriseres som et meget sterkt klanderverdig forhold, og dommen er etter mitt syn slik sett riktig og godt forankret i sivilprosessen. Seniorskattejuristene Krüger Olsen og Neset har inntatt motsatt standpunkt i artikkel inntatt i Revisjon og Regnskap nr. 1, 2017.
%20(1).png)
