Bedre kvalitet

Mange brukere finner grunn til å justere for ikke-balanseførte operasjonelle leieavtaler når de analyserer ulike nøkkeltall for et foretak. Dette gjelder særlig de mer sofistikerte brukerne, herunder ratingbyråer. Metodene disse brukerne benytter for å foreta justeringer, varierer imidlertid. Noen benytter en multippel (normalt mellom fem og åtte) på årets leie for å estimere leieforpliktelsen, mens andre forsøker å estimere nåverdien av fremtidig leie med utgangspunkt i noteinformasjonen om fremtidig minimumsleie. Ulike brukere estimerer dermed forpliktelsen ulikt selv med utgangspunkt i den samme informasjonen. Noen brukere justerer ikke for operasjonelle leieforpliktelser, men benytter beløpene i resultatet og balansen direkte. Foretaket, som har full informasjon over alle sine leieforpliktelser, vil imidlertid kunne estimere leieforpliktelse mer nøyaktig, og informasjonen vil være tilgjengelig for alle brukere. Det antas derfor at behovet for justeringer vil bli mindre når alle leieavtaler balanseføres.

IASBs undersøkelser viser også at de fleste brukere overvurderer forpliktelsene. For eksempel har Moody’s nettopp endret sin metode for å justere for leieforpliktelser når de foretar kredittratinger fra en multippelmetode til en metode som ligger nærmere IFRS 16, hvilket ser ut til å gi en reduksjon i beregnet gjeld («adjusted debt») på 5 % og en positiv effekt på ratingen for ca. 3 % av foretakene.

Økt sammenlignbarhet

En av de viktigste kritikkene mot IAS 17 er den vesentlig forskjellige regnskapsføringen av finansielle leieavtaler og operasjonelle leieavtaler. To avtaler som nesten er like, vil derfor kunne regnskapsføres svært ulikt, og det forekommer at foretak strukturerer avtalen nettopp slik at den akkurat fyller vilkårene for å regnskapsføre avtalen som en operasjonell leieavtale. Motsatt vil to foretak i samme bransje med svært ulike ikke balanseførte leieavtaler (for eksempel to ulike detaljhandelsbedrifter hvor den ene leier lokaler på 15–20 års avtaler og den andre på 3–5 års avtaler), kunne fremstå som svært like både i resultat og balanse under gjeldende regelverk. Balanseføring av alle leieavtaler, der målingen reflekterer omfanget av forpliktelsen (det vil si at en 20 års leieavtale vil medføre en høyere forpliktelse enn en 15 års leieavtale alt annet likt), vil derfor både bedre sammenlignbarheten mellom to selskaper som har to nesten like avtaler og bedre få frem forskjellene mellom foretak med forskjellig eksponering knyttet til sine operasjonelle leieavtaler.