Ny regnskapsstandard for leieavtaler
International Accounting Standards Board (IASB) publiserte i januar 2016 ny standard for leieavtaler (IFRS 16Leases). Standarden krever at leietaker balansefører eiendeler og gjeld for de fleste leieavtaler.
Operasjonell leiekostnad vil bli erstattet av avskrivninger og rentekostnader tilsvarende som for finansielle leieavtaler etter dagens standard (IAS 17 Leieavtaler).
Dette vil påvirke flere sentrale nøkkeltall som for eksempel gjeldsgrad, avkastning på sysselsatt kapital (return on capital employed; ROCE) og fortjeneste før rentekostnader, skatt, avskrivninger og amortiseringer (earnings before interest, tax, depreciation and amortisation; EBITDA). For utleier er det små endringer i forhold til dagens regnskapsstandard.
Gjeldende regnskapsstandard
Gjeldende IFRS standard for leieavtaler, IAS 17 Leases (revidert i 1997 og 2005), har vært gjenstand for kritikk så lenge den har eksistert. Regnskapsbrukerne har hatt en forventning om at reelle finansieringsavtaler generelt skal balanseføres, og at ulike selskapers balanser skal være sammenlignbare. Dette har på langt nær vært tilfellet, og det har lenge vært enighet om at en omlegging må til. Høringsrundene har imidlertid vist at det har vært veldig ulike syn på retningen og modellen IASB nå har valgt.
Finansielle og operasjonelle leieavtaler
IAS 17 Leieavtaler skiller mellom finansielle leieavtaler og operasjonelle leieavtaler. Finansielle leieavtaler defineres i standarden som avtaler som reelt overfører de vesentligste risikoene knyttet til eierskapet til en eiendel fra leverandøren til kunden. Slike leieavtaler balanseføres og avskrives slik at kunden får tilnærmet samme regnskapsføring som om eiendelene i stedet ble kjøpt direkte og finansiert med lån. Operasjonelle leieavtaler balanseføres ikke og leiebetalingene kostnadsføres over leieperioden. Brukernes behov for informasjon om de ulike leieavtalene dekkes gjennom krav til noteinformasjon.
Problemer med gjeldende standard
Et hovedproblem med gjeldende regnskapsstandard har vært at mange avtaler som de fleste oppfatter som reelle finansieringsavtaler ikke har vært klassifisert som finansielle, men som operasjonelle leieavtaler.
Videre har utviklingen fra resultatorientering, med vekt på underliggende transaksjoner, til balanseorientering, med vekt på eiendels- og gjeldsdefinisjoner, medført at flere mener at ulike typer kontraktsmessige rettigheter egentlig representerer eiendeler som bør balanseføres.
Mange sentrale nøkkeltall beregnes ut fra balansestørrelse og sysselsatt kapital. Dette skaper et betydelig iboende press for å få forpliktelser ut av balansen, noe som øker behovet for anti-omgåelsesregler i en standard for leieavtaler.
%20(1).png)
