Beregning av grunnrenteskatt etter kontraktsprisunntaket
Grunnrenteskatten er en av de største kostnadene for en kraftprodusent. For kraftprodusenter som er gjenstand for grunnrentebeskatning, vil det derfor være av stor betydning hvorledes denne beregnes – om spotpris eller kontraktspris skal legges til grunn.
Skattedirektoratet har i en tolkningsuttalelse av 19. april 2012 presisert at kraftprodusenter kan legge kontraktspris til grunn for beregning av grunnrenteinntekt også i de tilfellene hvor kraften selges til utenlandsk kraftkjøper, når kraften forbrukes i kraftkjøpers produksjonsvirksomhet. Dette vil øke fleksibiliteten og handlingsrommet for kraftprodusentene ved salg av kraftkontrakter.
Det rettslige utgangspunktet
Skatteloven kapittel 18 regulerer de særegne reglene for beskatning av kraftforetak. Her fremgår det bl.a. at eier av et kraftforetak over en viss størrelse skal beregne en grunnrenteinntekt på den kraften som produseres. Denne grunnrenteinntekten blir så gjenstand for grunnrenteskatt,*P.t. er grunnrenteskattesatsen 30 %. som kommer i tillegg til kraftprodusentens skatt på alminnelig inntekt.
Ved fastsettelsen av grunnrenteinntekten tar man utgangspunkt i en beregnet bruttoinntekt som settes til summen av:
Årlige brutto salgsinntekter (sktl. § 18-3(2)(a))
Gevinst ved realisasjon av driftsmidler som benyttes i kraftproduksjonen (sktl. § 18-3(2)(b))
Driftsstøtte til produksjon av vannkraft (sktl. § 18-3(2)(c)) og
Inntekt fra utstedte el-sertifikater (sktl. § 18-3(2)(d)).
Beregning av brutto salgsinntekter
Det er beregningen av den første av disse fire komponentene, dvs. de årlige brutto salgsinntektene, som har interesse i denne sammenheng. Hovedregelen for beregning av årlige brutto salgsinntekter, er årets spotmarkedspriser pr. time multiplisert med faktisk produksjon ved kraftverket i de tilhørende tidsavsnittene. Etter denne hovedregelen ser man ved beregningen av grunnrenteinntekten således bort fra den faktiske prisen kraftprodusenten har oppnådd etter de kontraktene han har inngått med kraftkjøper. Hvorvidt dette er en fordel eller ulempe for kraftprodusenten, vil da være avhengig av hvorledes spotmarkedsprisen har utviklet seg i den aktuelle perioden. Den økonomiske risikoen knyttet til svingninger i spotmarkedsprisen blir imidlertid ofte skjøvet over på kraftkjøper på kontraktsrettslig grunnlag.
Hovedregelen gjelder imidlertid ikke absolutt. Det er oppstilt enkelte unntak fra utgangspunktet om at spotmarkedspris skal legges til grunn ved beregningen. Ett av disse unntakene går ut på at man legger til grunn den oppnådde kontraktsprisen for kraften, jf. skatteloven § 18-3, annet ledd, bokstav a, nr. 2, som lyder:
«Kraft som leveres i henhold til langsiktig kjøpekontrakt eller leieavtale inngått før 1. januar 1996 med uavhengig kjøper eller leietaker og med varighet på syv år eller mer, verdsettes til kontraktsprisen. Dette gjelder tilsvarende for kraft levert i henhold til tilsvarende fremtidige kontrakter på vilkår fastsatt av Stortinget, leieavtaler og andre kontrakter som nevnt i samsvar med retningslinjer fastsatt av departementet i forskrift.»
Av dette kan vi se at kontraktsprisunntaket igjen kan deles inn i tre typer kontrakter:
Kontrakter inngått på nærmere angitte vilkår før 1. januar 1996.
Kontrakter inngått på stortingsbestemte vilkår
etter 1. januar 1996.
Andre kontrakter inngått på nærmere angitte vilkår
etter 1996.
Det er kontraktene i den tredje kategorien som har interesse i denne sammenhengen, da det er til disse det er knyttet et vilkår om at kjøper av kraften må bruke denne i egen produksjonsvirksomhet.
%20(1).png)
