1.1 Gjenforsikring innenfor skadeforsikring

For skadeforsikringsselskaper er aktiv bruk av gjenforsikring (eller reassuranse) en svært viktig del av strategien og risikostyringen. Gjenforsikring innebærer at forsikringsselskapet overfører en del av erstatningsrisikoen til ett eller flere andre selskaper, slik at flere selskaper i realiteten går sammen om å dekke en risiko. Gjenforsikring bidrar til lavere risiko knyttet til store engasjementer eller spesielle risikoer, som selskapet ikke ønsker eller kan bære alene. Forsikringsselskapet står imidlertid fortsatt ansvarlig overfor forsikringstakeren i henhold til forsikringsavtalen, uavhengig av om risikoen er helt eller delvis avlastet gjennom gjenforsikringen. Internasjonalt er det en rekke selskaper som har spesialisert seg på salg av gjenforsikring (har ofte «Re-» i navnet, for eksempel Swiss Re, Munich Re osv), men gjenforsikring kan også selges av ordinære forsikringsselskaper. For forsikringsselskapet som selger gjenforsikringen, er denne kontrakten i prinsippet akkurat det samme som en ordinær forsikringskontrakt, selv om den normalt har andre betingelser.

Gjenforsikring bidrar til å avlaste risiko og utjevning av årsresultater, noe som medfører at premier og resultater kan holdes relativt stabile. I tillegg sikrer selskapene seg betydelige effekter ved omfattende enkelthendelser som for eksempel naturskader eller tap av store enkelteiendeler som f.eks. et kraftverk. Uten gjenforsikringsdekning ville selskapet i slike tilfeller risikere ikke å være i stand til å gjøre opp sine erstatningsforpliktelser.

Det er opp til det enkelte forsikringsselskap å ta stilling til omfang av gjenforsikring, men det følger av virksomhetsreglene* Forsikringsvirksomhetsloven § 6-8. (se under) at selskapene er pålagt å ha gjenforsikring dersom de økonomiske forholdene tilsier at det er nødvendig.

Det finnes en rekke ulikeforskjellige varianter av gjenforsikring som benyttes i ulik grad av selskapene. Det viktigste for regnskapsavleggelsen er imidlertid å kartlegge hvilke avgitte gjenforsikringsavtaler selskapet har, da disse presenteres på en spesiell måte i regnskapet.

2.1 Premieberegning

Mens det for livsforsikringsselskaper er angitt konkrete regler for premieberegning og oppfølging av dette fra Finanstilsynet, er det for skadeforsikringsselskaper angitt mer generelle bestemmelser om premiefastsettingen. Selskapene er pålagt å ha premietariffer som tar hensyn til den risikoen selskapet påtar seg, og disse skal være tilgjengelige på en slik måte at kundene kan få informasjonen fra selskapet. Selskapet har ikke anledning til å forskjellsbehandle ulike kundegrupper, men de har lov til å benytte ulik premie for ulike kundegrupper når det er et objektivt grunnlag for dette basert på aktuarberegninger eller skadestatistikk. For eksempel kan selskapet skille på premier for bilforsikringer avhengig av biltype, bosted og alder.

For livsforsikring er det inntatt en bestemmelse i virksomhetsreglene om at premieberegningen kan anvende kjønn som faktor, gitt at dette er relevant og basert på statistiske data. Det har vært en lang diskusjon om hvorvidt det er tillatt å benytte kjønn som faktor for å fastsette premier innenfor skadeforsikring. Foreløpig er konklusjonen at dette er i strid med norske likestillingsbestemmelser.

2.2. Kapitalforvaltning

For skadeforsikringsselskaper vil omfanget av midler til dekning av fremtidige skadeutbetalinger avhenge av graden av langhalede forsikringer. Generelt er omfanget av kapitalforvaltning mindre i et skadeforsikringsselskap enn i et livsforsikringsselskap, men på den annen side er skadeforsikringsselskaper eksponert for hele resultatet av kapitalforvaltningen mot sin egenkapital.

Hvordan kapitalforvaltningen i et skadeforsikringsselskap innrettes, er regulert i en egen forskrift til virksomhetsreglene* FOR 2007-12-17 nr. 1456.. Forskriften stiller generelle krav til overordnet risikostyring og kontroll av forsikringsselskapets midler, samt mer detaljert regulering av plasseringsregler for kapitalen som motsvarer de forsikringstekniske avsetningene.

Forskriften pålegger også styret å foreta en årlig gjennomgang av kapitalforvaltningsstrategien. Målet med kapitalforvaltningsstrategien er å sikre at kapitalforvaltningen utøves slik at kapitalen forvaltes forsvarlig i forhold til den risikoen selskapet er eksponert for. Strategien skal omfatte selskapets retningslinjer for forvaltningen av selskapets midler, som organisering, ansvarsforhold, styre- og ledelsesrapportering og uavhengig kontroll. For å sikre uavhengighet skal det være en klar arbeidsdeling mellom de som er ansvarlige for kapitalplasseringene og personell som er ansvarlige for overvåkingen. Dette kravet til uavhengighet og arbeidsdeling ble skjerpet da den nye forskriften* FOR 2007-12-17 nr. 1456. trådde i kraft og innebærer at forsikringsselskapene må ha en organisering med en egen overvåkingsenhet for kapitalforvaltningen som er adskilt fra de som foretar selve kapitalforvaltningen i selskapet.

Som et ledd i risikostyringen inneholder forskriftens § 2-3* FOR 2007-12-17 nr. 1456. generelle krav til risikoanalyser knyttet til kapitalforvaltningen. Risikoanalysene skal minst ved utgangen av hvert kvartal analysere hvordan markedsforhold (herunder rente- og valutakursendringer) og utslag av forsikrings- og kredittrisiko vil påvirke selskapets kapitaldekning og solvenskrav.

Det finnes også detaljerte regler om hvilke aktivaklasser eiendelene som skal dekke de forsikringstekniske avsetningene, kan plasseres i. Forskriften definerer 19 ulike aktivaklasser hvor plasseringene deles inn i investeringsaktiva, fordringer og andre aktiva. Det er regulert hvor mye som kan plasseres i hver klasse, og hvor mye som kan plasseres i enkeltrisikoer.

2.3 Soliditet - kapitaldekning og solvensregler

Norske skadeforsikringsselskaper er underlagt en rekke ulike regler knyttet til soliditet som inndeles i kapitaldekning og solvens. Dette for å sikre at selskapene ikke påtar seg for stor risiko og/eller har en egenkapital som ikke er stor nok for å dekke sine forpliktelser i en stresset situasjon. Bakgrunnen for dette er å beskytte kundene i forsikringsselskapet mot tap på sine avtaler, og sikre at de får det forventede forsikringsoppgjøret om en skade inntreffer. I hovedsak er det angitt minstekrav knyttet til kapitaldekning og soliditet. Kapitaldekning går på risiko knyttet til investeringer av midler (aktiva), mens soliditet går på risiko knyttet til forsikringskontrakter (passiva). Videre er det i årsregnskapsforskriften og i avsetningsforskriften angitt minstekrav til forsikringstekniske avsetninger for å sikre at selskapets egenkapital ikke er overvurdert. Dette er nærmere omtalt under.

Kapitaldekningsreglene* Kapitaldekningsforskriften FOR 2006-12-22 nr. 1616. regulerer bestemmelsene om ansvarlig kapital i forhold til risikoen i plasseringene til selskapet. Ulike aktivaklasser vektes forskjellig basert på en vurdering av risiko gitt i forskriften. Den vektede risikobalansen skal ha en minimum kapital på 8 %. For statsobligasjoner med en risikovekt på 0 % er det ikke behov for noe kapital, for obligasjoner i statsforetak med en risikovekt på 10 %, er kapitalkravet 0,8 % osv. Summen av kapitalkravet holdes opp mot ansvarlig kapital slik denne er definert i en egen forskrift* FOR 1990-06-01 nr. 435.. Ansvarlig kapital består av ren kjernekapital, annen godkjent kjernekapital (hybridkapital) og tilleggskapital. Det som inngår her er i hovedsak selskapets innskutte og ordinære opptjente egenkapital, ansvarlige lån og 45 % av urealiserte verdier ført direkte i andre resultatkomponenter i henhold til IAS 39, IAS 40 og IAS 16 (henholdsvis investeringer holdt for salg, investeringseiendommer og oppskrivning på anleggsmidler).

Solvensforskriften* Solvensforskriften FOR 1995-05-19 nr. 482. regulerer minstekrav til kapital i forhold til forsikringsforpliktelsene. Det angis to metoder for beregning av solvensmarginkravet. Enten basert på premieinntekter siste år eller basert på skadeutbetalinger siste tre år. Deretter beregnes en solvenskapital som sammenholdes med kravet. Solvenskapitalen består av ansvarlig kapital (samme som for kapitaldekningen) og annen solvenskapital.

Annen solvenskapital består av:

1. Sikkerhetsavsetninger utover 55 % av minstekravet

2. Administrasjonsavsetninger utover minstekravene og

3. 25 % av avsetningen til naturskadefondet.

Hvis selskapet har neddiskontert hele eller deler av samlede erstatningsavsetninger for egen regning, skal det gjøres et tilsvarende fradrag i solvenskapital som diskonteringseffekten utgjør.

3.1 Resultatregnskapet

Elementene som inngår i det forsikringstekniske resultatet, relaterer seg til forsikringsvirksomheten. Disse postene er premieinntekter, erstatningskostnader, forsikringsrelaterte driftskostnader og endringer i sikkerhetsavsetninger. Det tekniske resultatet blir også tillagt en andel av investeringsavkastningen (se nærmere omtale under). Resultatet av de tekniske postene representerer avkastningen selskapet har som følge av den forsikringsrisikoen man har påtatt seg i perioden

Skadeforsikringsselskapets ikke-tekniske resultat viser resultatet av investeringsaktivitetene og eventuelle andre inntekter og kostnader som ikke vedrører forsikringsvirksomheten.

Som gjennomgående eksempler for å illustrere fremstillingen, har vi tatt utgangspunkt i regnskapet til Gjensidige Forsikring BA for 2009.

Resultatregnskap Gjensidige Forsikring BA

3.2 Premieinntekter

Her presenteres selskapets totale omsetning fra forsikringskontrakter selskapet bærer risikoen for. Dette er premieinntekter som har forfalt i løpet av året og inkluderer alle inntekter knyttet til foretakets forsikringskontrakter. De fleste skadeforsikringsproduktene er basert på en forsikrings- og premieperiode på ett års varighet. Forsikringsavtalelovens (FAL)* LOV-1989-06-16-69. utgangspunkt er riktignok at forsikringstiden skal fastsettes ved avtale, men loven inneholder utførlige regler om fornying av forsikringer som gjelder for perioder på ett år eller mer. Etter FAL § 3-2 blir slike forsikringer automatisk fornyet for en ny periode på ett år, med mindre en av partene velger å avslutte forsikringsforholdet ved varsel om oppsigelse. I praksis fremtrer derfor de fleste forsikringer som ettårige forsikringer i et løpende forsikringsforhold med oppsigelsesrett.

Som vi ser av regnskapet til Gjensidige, har de avgitt gjenforsikring i løpet av året og betalt premie til reassurandører for dette. Avgitte gjenforsikringspremier presenteres på en egen linje med negativt fortegn. Summen av disse postene gir forfalte bruttopremie for egen regning. Siden avgitt gjenforsikringspremie presenteres på egen linje, er det lett å se selskapets gjenforsikringsomfang, og det gir brukeren av regnskapet innblikk i hvilken risiko selskapet tar for egen regning. Den prosentvise andel av selskapenes bruttopremier som avgis til gjenforsikring, er et mål for omfanget av skadeforsikringsselskapets gjenforsikringer.

For den andel av årets forfalte bruttopremier som ikke er opptjent, gjøres det en avsetning for ikke-opptjent premie (se under). Endring i denne avsetning korrigerer årets forfalte premier slik at årets opptjente premie fremkommer.

Summen av disse postene utgjør da netto premieinntekter for egen regning.

Av regnskapet til Gjensidige ser vi hvordan endringen i avsetningen påvirker premieinntekter for egen regning i løpet av året. I 2008 utgjorde dette en økning av nettoinntektene på MNOK 48, mens i 2009 medførte dette en reduksjon i nettoinntektene på MNOK 102.

3.3 Allokert investeringsavkastning

Et skadeforsikringsselskap har normalt betydelige beløp til forvaltning for å motsvare de forsikringstekniske avsetningene. Finansavkastningen tilfaller selskapet i sin helhet og utgjør vanligvis en ganske vesentlig inntektspost i selskapets årsregnskap.

I oppstillingsplanen skal deler av investeringsavkastningen tilordnes det forsikringstekniske resultatet. Denne beregnes på en mekanisk måte angitt i årsregnskapsforskriften* Forskrift til årsregnskap for forsikringsselskaper 1998.12.16 nr. 1241. § 4-15: «Allokert investeringsavkastning overført fra ikke-teknisk regnskap» omfatter et beløp som tilsvarer en beregnet avkastning av regnskapsårets gjennomsnittlige sum av følgende balanseposter: Avsetning for ikke opptjent bruttopremie, Brutto erstatningsavsetning og Sikkerhetsavsetning fratrukket Gjenforsikringsandeler av brutto forsikringsforpliktelser. Ved beregningen av investeringsavkastningen anvendes en beregnet rente basert på statsobligasjonsrenten. Et tilsvarende beløp kommer dermed til fradrag i det ikke-tekniske regnskapet (se under).

Denne overføringen gjøres for å vise et mer korrekt forsikringsteknisk regnskap da forsikringsselskapene holder store investeringsporteføljer som skal dekke opp de forsikringstekniske avsetningene. Gjensidige fikk i 2008 overført MNOK 1 211 i allokert investeringsavkastning, mot MNOK 729 i 2009. Selv om investeringsresultatet i 2009 er betydelig bedre enn i 2008 (+2.823 mill. mot - 432 mill.), ser vi at overført allokert investeringsavkastning er betydelig lavere i 2009. Årsaken til dette er at allokeringen ikke følger faktisk investeringsavkastning, men renten på statsobligasjoner og balansepostene som relaterer seg til de forsikringstekniske avsetningene.

3.4 Erstatningskostnader

Under erstatninger presenteres årets kostnader i forbindelse med erstatningsutbetalinger, med fradrag for gjenforsikringsandel av utbetalte erstatninger og endringer i erstatningsavsetninger for egen regning samt gjenforsikringens andel av endringer i erstatningsavsetningene.

Erstatningsutbetalinger omfatter her alle utbetalinger til forsikringsselskapets kunder på skadeoppgjør, samt direkte og indirekte skadeoppgjørskostnader. Dette omfatter både eksterne og interne kostnader som for eksempel lønn til medarbeidere i skadeoppgjørsavdelingen. Mottatte erstatninger fra reassurandører trekkes her ut som mottatte gjenforsikringer.

I tillegg til årets erstatningsutbetalinger, kostnadsføres også endringer i forsikringstekniske avsetninger her. Vi ser at endring i avsetningene for Gjensidige utgjør små beløp i forhold til betalte erstatninger (ca. 7 %).

En nyttig kilde for å måle de faktiske erstatningskostnadene inneværende år er å se på selskapets avviklingsgevinster eller tap fra tidligere årganger. I notene til Gjensidige ser vi at avviklingsgevinstene var henholdsvis MNOK 417 og MNOK 300 i 2008 og 2009. Dette betyr at avsetningene i tidligere år var for høye i forhold til faktisk utfall og at disse avvikene tas til inntekt i 2008 og 2009. Sett i forhold til total erstatningsavsetning for Gjensidige utgjør avviklingsgevinstene relativt små beløp.

3.5 Forsikringsrelaterte driftskostnader

De forsikringsrelaterte driftskostnadene for et skadeforsikringsselskap samles i en post. Dette er ordinære kostnader som lønn, husleie og ordinære andre driftskostnader. Kostnader som direkte eller indirekte er relatert til skadeoppgjør skal imidlertid klassifiseres som erstatningsutbetalinger. Som vi ser av resultatregnskapet til Gjensidige, utgjør de forsikringsrelaterte driftskostnadene en relativt liten del av kostnadene i forhold til erstatningsutbetalingene.

Etter regnskapsforskriften er det anledning til å balanseføre vesentlige direkte variable salgskostnader, ofte omtalt som DAC* Deferred Acqusition Costs., for eksempel honorarer til salgsagenter. Praksis i Norge er imidlertid å kostnadsføre disse løpende.

3.6 Resultat av teknisk regnskap

Summen av postene over utgjør dermed det tekniske resultatet før sikkerhetsavsetninger. Til slutt gjøres det endringer i sikkerhetsavsetningene (se under) før resultatet av teknisk regnskap fremkommer. Dette viser resultatet av den forsikringsrelaterte delen av virksomheten før skatt.

For Gjensidige ser vi at det tekniske regnskapet for 2009 var noe dårligere enn i 2008 (kr 1.335 mill. mot kr 1.927 mill.). Den viktigste forklaringsfaktoren for endringen er knyttet til allokert investeringsavkastning, som i hovedsak skyldes lavere statsobligasjonsrenter i 2009.

3.7 Ikke-teknisk regnskap

I den ikke tekniske delen av regnskapet fremkommer poster som ikke er direkte knyttet til forsikringskontraktene. For et skadeforsikringsselskap er dette i hovedsak inntekter fra investeringer. Som vi ser av resultatet til Gjensidige, er det få andre inntekter og kostnader som inngår i det ikke-tekniske resultatet. Etter resultat av ikke-teknisk regnskap og samlet netto resultat (teknisk pluss ikke-teknisk resultat), kommer skattekostnad. Skattekostnaden som fremkommer her, er relatert til både den tekniske og ikke-tekniske delen av regnskapet.

Til slutt presenteres andre resultatkomponenter som inngår i totalresultatet, samt skatteeffekten av disse postene. Andre resultatkomponenter kan være knyttet til enkelte verdiendringer på finansielle instrumenter holdt for salg, kontantstrømsikringer eller estimatavvik på selskapets egne pensjonsforpliktelser.

Som vi ser av resultat før skatt for Gjensidige vist til venstre, utgjør resultat fra ikke-teknisk regnskap store deler av overskuddet i 2009, noe som i hovedsak skyldes god avkastning på investeringene. For 2008 var situasjonen motsatt med dårlig avkastning på investeringene som gjorde at resultatet før skatt ble på bare 295 mill. Dette til tross for at det tekniske resultatet viste et høyere resultat i 2008 enn i 2009.

Skadeforsikringsselskaper vil kunne komme i skatteposisjon. Som følge av fritaksmetoden vil imidlertid store deler av inntektene fra investeringene være fritatt fra beskatning, men overskuddet fra den ordinære forsikringsvirksomheten vil komme til beskatning. Over tid vil derfor deler av inntektene være skattefrie, noe som gjør at den effektive skattesatsen i et forsikringsselskap over tid normalt er lavere enn for mange andre selskaper.

Store deler av eiendelssiden til et skadeforsikringsselskap består av investeringer i form av investeringseiendommer, obligasjoner og aksjer. I tillegg foreligger relativt store fordringer mot kunder og gjenforsikringsselskaper.

På gjeldssiden er det store avsetningsposter knyttet til selskapets forsikringsforpliktelser. Dette består av erstatningsavsetning, sikkerhetsavsetning, avsetning for ikke opptjent premie og gjenforsikringsavsetning.

4.1 Eiendeler

Eiendelssiden av balansen i et skadeforsikringsselskap følger av oppstillingsplanen i årsregnskapsforskriften. Hoveddelen av eiendelssiden av balansen består av finansielle instrumenter som presenteres i tråd med de ulike kategoriene definert i IAS 39. Dette omtales ikke nærmere her.

En særskilt forsikringsrelatert post er gjenforsikringsandelen av forsikringsforpliktelsene. Dette er en fordring på reassurandørene knyttet til den delen av forsikringsforpliktelsene reassurandørene skal dekke. Gjenforsikring presenteres brutto i balansen slik at selskapets forpliktelse ovenfor forsikringstakerne og forsikringsselskapets fordring på reassurandørene presenteres hver for, seg som henholdsvis en gjeld og en eiendel. Fordring på reassurandørene beregnes på samme måte som de forsikringstekniske avsetningene gjenforsikringen relateres til, hensyntatt betingelsene i gjenforsikringsavtalen.

4.2 Forpliktelser og gjeld

På gjeldssiden av balansen er forsikringsforpliktelsene den klart vesentligste posten. Forsikringsforpliktelsene er de midlene selskapet har avsatt til dekning av selskapets forpliktelser.

4.2.2 Erstatningsavsetning

Erstatningsavsetning er en avsetning som skal motsvare selskapets samlede fremtidige erstatningsutbetalinger for skader som må antas å være oppstått på beregningstidspunktet, men som ikke er oppgjort fra selskapets side. Minstekravet til erstatningsavsetningen fremgår av forskrift om forsikringstekniske avsetninger* Forskrift om forsikringstekniske avsetninger § 5 (FOR 1991-05-10 nr. 301).. Beregningen av minstekravet til erstatningsavsetningen skal omfatte erstatningsansvar for skadetilfeller som er meldt til selskapet på beregningstidspunktet, men der erstatningsoppgjøret ikke er avsluttet (RBNS* RBNS = Reported but not settled.). Videre skal erstatningsavsetningen dekke selskapets forventede ansvar for skadetilfeller som må antas å ha inntruffet før beregningstidspunktet, men som ikke er rapportert til selskapet av forsikringstakeren (IBNR* IBNR = Incurred but not reported.). Dette kan være skader som forsikringstakeren er klar over, men ikke har meldt inn til selskapet eller skader som er inntruffet, men som forsikringstakeren ennå ikke har oppdaget. Det må også tas høyde for skadetilfeller som er inntruffet i tidligere år og som det i og for seg er foretatt skadeoppgjør for, men som kan vise seg å innebære ytterligere erstatningsansvar for selskapet. Fordelingen mellom IBNR- og RBNS-avsetninger fremgår ikke av balansen, men blir nærmere presentert i noter til regnskapet.

Beregningsmetoden for erstatningsavsetningene er ulik for RBNS- og IBNR-skader. RBNS-skader er kjente skadetilfeller hvor man lettere kan vurdere det totale skadeomfanget fra sak til sak. For beregning av IBNR-avsetninger benytter forsikringsselskapene seg av standard aktuarmodeller basert på selskapets og markedets skadehistorikk. Dette er skjønnsmessige estimater hvor forutsetningene som benyttes er helt sentrale for utfallet. Forsikringstekniske avsetninger diskonteres normalt ikke, og det er i forskriften angitt vilkår for når det er anledning til å diskontere.

IBNR-avsetningen for korthalet risiko er relativt liten; for langhalet risiko kan IBNR utgjøre en stor andel av de totale erstatningsavsetningene. Beregningene foretas hovedsakelig på porteføljenivå, men også for enkeltkontrakter dersom det er store kontrakter med spesielle risikoer. Sentralt i prosessen for estimering av IBNR-avsetningen er justering av modellen med bakgrunn i erfaringstall og informasjon om porteføljeutviklingen. Dersom man ser endringer i skadeantall eller skadekostnader fra tidligere perioder, må modellen justeres. Det er ulike statistiske modeller som benyttes, og hvilken modell som velges, avhenger av hvilken skadehistorikk og informasjon omkring forsikringsproduktet som foreligger.

Med et presist estimat på IBNR-avsetningen er det enklere for selskapet å fastsette avsetningen knyttet til småskadene. Dette da man benytter gjennomsnittlig anslått utbetaling på en liten skade til å estimere den totale avsetningen. Det sentrale estimeringsspørsmålet for småskadene, også omtalt som frekvensskader, er antallet som legges til grunn i beregningen. For storskadene er det vanskeligere å estimere da storskadene medfører større utslag når de først inntreffer, og tilsvarende lavere erstatninger hvis det blir mindre storskader enn antatt.

Et skadeforsikringsselskaps evne til å treffe med sine erstatningsavsetninger kan måles gjennom selskapets avviklingsresultater. En avviklingsgevinst innebærer at man har avsatt for mye på en skade eller en forsikringsårgang tidligere år. Selskapene må opplyse i noter til regnskapet hvor stor andel av årets skadeutbetalinger som er knyttet til hendelser i regnskapsåret og hvor mye som er knyttet til tidligere år. Denne informasjonen vil over tid være interessant for å kunne analysere om selskapet over- eller undervurderer sine forsikringsavsetninger.

Forsikringstekniske avsetninger skal som omtalt over beregnes og presenteres brutto. Deretter skal andelen av de fremtidige forsikringsutbetalingene som skal dekkes av de inngåtte gjenforsikringsavtalene, beregnes. Dette er en fordring som innregnes og presenteres som en eiendel i balansen.

4.2.4 Sikkerhetsavsetning

Sikkerhetsavsetningen skal utgjøre en sikkerhetsmargin som sammen med premieavsetningen og erstatningsavsetningen skal dekke selskapets beregnede forsikringstekniske ansvar til enhver tid. Minstekravet beregnes etter regler om bruk av risikoteoretiske metoder fastsatt av Finanstilsynet. I tilfeller der risikoteoretiske metoder ikke benyttes, skal sikkerhetsavsetningen minst utgjøre 15 prosent av selskapets opptjente premie for egen regning siste regnskapsår, eller et beløp tilsvarende 15 prosent av summen av minstekravene til premie- og erstatningsavsetning. Sikkerhetsavsetningen utgjør i realiteten en bufferavsetning for eventuelle skader som ikke fanges opp gjennom premieavsetningen og erstatningsavsetningen.

I balansen blir sikkerhetsavsetningen klassifisert som en gjeldspost, men den utgjør i realiteten en mellomting mellom egenkapital og gjeld. I beregningen av solvensmargin innregnes en andel av sikkerhetsavsetningen. Gjensidige har en sikkerhetsavsetning som utgjør ca. 9 % av de totale forsikringstekniske avsetningene. Noen selskaper kan imidlertid ha større sikkerhetsavsetninger som følge av omfanget av virksomheten og særlige forhold i porteføljen som forsikres. Det er fullt mulig for selskapet å øke sikkerhetsavsetningen utover minstekravene fastsatt av Finanstilsynet.

Forsikringsvirksomhetsloven § 12-10 krever at et skadeforsikringsselskap til enhver tid skal ha forsvarlige forsikringstekniske avsetninger til sikring av sine forpliktelser. Kravet til forsikringsmessige avsetninger er en grunnpilar i regelverket. Gjennom avsetningene skal disse sikre at selskapet har tilstrekkelig soliditet og evne til å oppfylle de forsikringsforpliktelsene de har påtatt seg. Reglene for beregning av de forsikringstekniske avsetningene er derfor en meget viktig del av lov- og forskriftsverket for skadeforsikringsselskapene. Avsetningene kan aldri være under minstekravene fastsatt av Finanstilsynet.

De forsikringstekniske avsetningene, som redegjort for over, utgjør størstedelen av forpliktelsene for et forsikringsselskap. Av balansen til Gjensidige ser vi at disse utgjør 85 % av selskapets totale gjeld i 2009 og 87 % i 2008. Erstatningsavsetningen utgjør den klart største delen av avsetningene med 70 % av de forsikringstekniske avsetningene i både 2008 og 2009. Premieavsetningen utgjør 21 % av de forsikringstekniske avsetningene både i 2008 og 2009. Dette indikerer at forfallsstrukturen på forsikringskontraktene er uendret fra 2008 til 2009, mens total ikke opptjent premie har økt fra 2008 til 2009. Sikkerhetsavsetningen ligger på ca. 9 % både for 2008 og 2009.

4.3 Egenkapital

I tillegg til de ordinære egenkapitalpostene som følger av aksjeloven (eller tilsvarende for andre selskapsformer), har forsikringsselskapene enkelte spesielle avsetninger/fond som en del av egenkapitalen. I regnskapsmessig forstand er dette å anse som opptjent egenkapital, men selskapsrettslig (og delvis skattemessig) er dette å anse som avsetninger. For kapitaldekning og solvensberegning kan kun deler av disse egenkapitalpostene medtas etter nærmere angitte regler.

4.3.3 Garantiavsetningen

Selskapene er pliktige til å foreta avsetninger til garantiordningen for skadeforsikringsselskaper. Garantiordningen skal sikre at erstatningskrav til forsikringstakere faktisk blir utbetalt selv om selskapet som har forsikringen ikke er i stand til å gjøre opp forpliktelsen. Garantiordningen har adgang til å innkalle kapital fra selskapene ved behov. Selskapenes maksimale ansvar utgjør 1,5 prosent av siste tre års opptjente bruttopremie. Siden det er risikoen for at forsikringsselskaper skal gå konkurs, blir garantiavsetningen innregnet som en del av egenkapitalen. Garantiavsetningen ble tidligere innregnet som en ordinær gjeldsavsetning.

Vi ser av balansen til Gjensidige at avsetningene som klassifiseres som egenkapital, utgjør ca. 20 % av den totale egenkapitalen, altså en betydelig del av den totale egenkapitalen i selskapet.