Sikkerhet

Vi forsikrer oss for å gardere oss mot risikoer for skader, tap, forsinkelser, tyveri, sykdom eller død. Til grunn har vi begrepet sikker, et ord som vi gjenfinner i forsikre og som gjennom middellavtysk seker går tilbake til latin securus «ubekymret, sorgløs, uredd, trygg, rolig, sikker». Securus bygger i sin tur på prefikset se- «uten, avsides, for seg selv» (som i separere og segregere) + cura «omsorg» som også er å se i fremmedord som kur, inkurie og prokura. Et annet ord for «forsikre» er assurere, som gjennom fransk assurer stammer fra seinlatin *assecurare * Asterisken * viser en rekonstruert form (som ikke er å finne i eldre tekster)., sammensatt av ad «til» + en avledning av securus «trygg». Assuranse og assurandør går også tilbake til assecurare (Katlev, Rey).

Risiko «fare; tap, ansvar» kommer av italiensk risico (sideform til vanligere rischio) av meget omdiskutert opprinnelse. Ifølge det kanskje mest siterte forslaget kan rischio stamme fra gresk rhizikó «skjebne», som vi gjenfinner i nygresk kakorrhízikos «uheldig, ulykkelig» (der førsteleddet er kakós «ille» som i kakofoni). Rhizikó er avledet av rhíza «rot» (hvorav fremmedordet lakris) og er i overført betydning «skjær, klippe». Det er ikke uventet at ordet muligens er knyttet til sjøfart siden sjøhandel i eldre tider var meget risikabelt, men kunne gi store gevinster. Av Magellans flåte på fem skip og 234 mann som i 1521 prøvde å gjennomføre historien første jordomseiling, var det kun det minste skipet med bare 18 mann som greide å komme tilbake til Spania tre år senere. Denne båten hadde likevel nok krydder om bord til å dekke ekspedisjonens utgifter og til og med gi et overskudd.

Det er også foreslått at italiensk rischio kan være avledet av latin resecare «skjære av, dele; spre uenighet», som også har gitt spansk risco «bratt klippe». En annen mulig latinsk opprinnelse er rixa «slagsmål, strid». En fjerde hypotese sier at rischio går tilbake til arabisk rizq «Guds forsyn som bestemmer menneskers gunst og prøvelser», avledet av mellompersisk rzig «daglige fornødenheter».

Pant, garanti og kausjon

Et pant er en form for garanti, ofte en gjenstand eller eiendom som sikrer kreditors fordring. Ordet stammer gjennom norrønt pantr og lavtysk pant fra gammelsaksisk pant av usikker opprinnelse, kanskje gjennom gammelfransk pan(d) «tøy, lapp, lass» av latin pannus «lapp, tøystykke», som muligens også har gitt penning. Ifølge et annet forslag kan pant stamme fra latin pondus «vekt, tyngde» (jamfør norsk pondus og pund), avledet av pendere «veie» som også har gitt fremmedord som pensum og kompensere (se senere i artikkelen). Da skulle ordet vise til noe verdifullt (for eksempel gull) som ble veid.

En garant eller garantist er en person eller institusjon som garanterer, for eksempel ved lån. Det er et fransk låneord, avledet på samme vis som garantere og garanti av garer «ta i vare, bringe i sikkerhet», som også har gitt fremmedordet garasje. Garer er av germansk opprinnelse, beslektet med norrønt vara «advare, varsle». En garanti for at en annen oppfyller sine økonomiske forpliktelser kalles kausjon, av latin cautio, cautionis «forsiktighet» avledet av cavere «passe på, være forsiktig» som gjennom indoeuropeisk* De fleste språkene i Europa, noen språk fra Midt-Østen og mange språk i India og nabolandene stammer fra et felles grunnspråk som forskerne har kalt indoeuropeisk. Gjennom sammenligning av språk og deres utvikling har det vært mulig å rekonstruere det man antar var ordene til våre forfedre da de trolig bodde i nåværende Ukraina og Sør-Russland for 5000 år siden. *keu-, *skeu- «akte på, høre, føle, marke» er beslektet med norsk skue og engelsk show «vise, oppvise».

En aval er en kausjonserklæring på en veksel. Det er et fransk låneord av omdiskutert opprinnelse. Siden praksisen med denne Typen gjeldsbrev først oppsto i Nord-Afrika, er det mest trolig at aval via italiensk avallo går tilbake til arabisk hawl «fullmakt». Italiensk avallo er imidlertid et lån fra fransk og ikke omvendt. Ifølge en annen hypotese kan aval være en forkortelse av fransk à valoir «av verdi, er likt med». Andre språkforskere mener at aval «kausjonserklæring på en veksel» er likt med det enslydende franske ordet aval «nedover (dalen)» sammensatt av à «til» + val «dal», siden undertegningen ble gjort nederst på gjeldsbrevet.

Avtale

En forsikring bygger på en avtale som kan ta mange former. Selve ordet avtale gjengir lavtysk afreden og tysk abreden. Grunnbetydningen «tale en sak til ende», er ennå tydelig i gammeldansk aftale «avgjøre så det ikke kan reises tvist». Kontrakt kommer av latin contractus, perfektum partisipp av contrahere «trekke sammen; avtale», sammensatt av contra- «mot» + trahere «trekke» uten sikker etymologi. Trahere er representert i flere norske ord som kontrahere, distrahere (egentlig «trekke fra»), attrahere (egentlig «tiltrekke»). subtrahere, ekstrahere, trasere, traktor, portrett (egentlig «trukket frem») og abstrakt (egentlig «trekke bort»).

En kontrakt inneholder gjerne mange klausuler «innskrenkende tilleggsbestemmelser» av latin clausula «slutning», avledet av claudere «lukke», av usikker opprinnelse, som vi gjenfinner i fremmedord som kloster, klosett, klyss, klaver, konklave, enklave, konkludere, preklusiv og ekskludere.

Et forsikringsbrev eller en forsikringskontrakt heter polise, som gjennom fransk police, italiensk polizza og middelalderlatin apolixa stammer fra gresk apódeixis «bevis» sammensatt av apo- «av, fra, bort » + deiknútai «vise» beslektet med norsk te «vise».

Franchise er i sjøforsikring et fastsatt beløp eller en prosentandel av forsikringssummen som fratrekkes erstatningen. I ulykkesforsikring betyr franchise at det ikke skal betales erstatning for invaliditet under en avtalt grense. Ordet er fransk og betyr egentlig «frihet; (avgifts)frihet; fribrev; oppriktig; privilegium», avledet av fransk franc «fri, oppriktig» som går tilbake til franker - navnet på det germanske folket som erobret Gallia - og som kan være beslektet med norsk frekk «tapper» og siden «fri» (og hvorav norsk frekk).

Ved å mortifisere kan en kontrakt eller et annet dokument ved dom erklæres ugyldig. Mortifisere kommer av latin mortificare «drepe», sammensatt av mors, mortis «død» + facere «gjøre». Førsteledd er gjennom indoeuropeisk *mer- «dø», beslektet med norsk mord og andreledd gjennom indoeuropeisk *dh-, *dh- «sette, stille, legge» med norsk dom «endelig avgjørelse av en rettssak».

Fra inventar til taksering

Det er viktig å ha en oversikt over fast eiendom og løsøre «rørlig gods, ting som kan flyttes», av norrønt lauss eyrir, sammensatt av lausa «løs» + eyrir «øre (mynt), gods, eiendom». Fortegnelse over innbo heter inventarium, et latinsk ord som også har gitt inventar, og som bygger på invenire «treffe på, finne» sammensatt av in- «inn, i» + en avledning av venire «komme» som gjennom indoeuropeisk *gwem- er beslektet med norsk komme.

Det er viktig å bemerke at økonomisk forsikring lenge stort sett bare omfattet ulike sider av handel og særlig sjøhandel (inkludert frakt av slaver som ble ansett som varer). Londons bybrann i 1666 - som ødela 400 gater, 13 200 bygninger og 89 kirker deriblant St. Pauls-katedralen - bidro til etableringen i 1680 av verdens første brannforsikringsselskap. Forsikring på liv ble imidlertid helt til langt inn på 1700-tallet oppfattet som motbydelig siden den ble ansett som et slags veddemål, et sjansespill eller en form for spekulasjon om folks livslengde.

På et skip er det viktig å vise hva som fraktes, ikke minst hvis en ulykke skulle inntreffe. Konnossement er et dokument der en skipsfører erklærer at han har fått om bord visse varer, og forplikter seg til å levere dem til rette vedkommende på bestemmelsesstedet. Det stammer fra fransk connaissement og italiensk conoscimento «kjennskap», avledet av latin cognoscere «lære å kjenne» som også har gitt fremmedordet kognitiv. Kasko er et forsikret fartøy, et fly eller en bil. Det er norsk stavemåte av spansk casco som betyr «skipsskrog» eller egentlig «hjelm, hjerneskalle» og er beslektet med fremmedordet kaskett «lue med stor skygge».

Aliment er et uttrykk for en forsikringsbestand under en reassuranseavtale, men brukes også for forskjellige forsikringsobjekter som bygning, avbrudd, skip, frakt og lignende. Det er et fransk låneord som i entall betyr «matvare» og i flertall «underholdningsbidrag». Aliment er avledet av latin alere «ernære» som også har gitt musikktermen alto «høy» og engelsk adult «voksen». Gjennom indoeuropeisk *al- «vokse» er alere beslektet med norsk ale «fø opp, fostre opp».

Bordereau er en liste eller oppgave for eksempel over reassuranseoverføringer. Ordet er lånt fra fransk der det betyr «(innholds)fortegnelse over dokumenter, innlegg eller bilag; følgeseddel» og er trolig avledet av bord «kant» fordi listen opprinnelig ble skrevet på kanten av et ark eller var festet på kanten av et dokument i saken. Bord er av germansk opprinnelse, kanskje norrønt, jf. norsk bord.

Ved en forsikring må verdier takseres, et verb avledet av latin taxare «taksere, vurdere, bestemme» som også har gitt fremmedordene takst og taksi, og på engelsk tax «skatt, byrde, betaling». Taxare er beslektet med latin tangere «berøre» som vi gjenfinner på norsk i ord som tangent og takt.

Forpliktelser og premier som følger en polise

Premie er en avgift for forsikringsavtale. Ordet er lånt av tysk Prämie avledet av latin praemium «belønning; pris; gevinst», sammensatt av prae- «foran, før» + emere «ta, kjøpe» som vi gjenfinner i fremmedord som konsumere, resymere (egentlig «gjenta») og eksempel (egentlig «tatt ut»). Bonus betyr «ekstra utbetaling av overskudd; ekstrapoeng, opparbeidet premiering ved skadefri kjøring i form av rabatt i grunnpremien» og er et latinsk låneord som betyr «god». Ved flere skader kan bonusen bli negativ, det vil si gi tillegg til premien, og kalles da malus, et latinsk ord som betyr «ond» og som også er reflektert i fremmedord som malign «ondartet» og malisiøs «ondskapsfull, skadefro».

I skadeforsikring er tariff en fortegnelse over premiesatser. Ordet kommer gjennom tysk Tarif, fransk tarif og italiensk tariffa av arabisk tarîf «kunngjøring, prisliste», avledet av ‘arrafa «informere, kunngjøre».

Skade

Ved et uhell blir det ofte en skade, et ord avledet av norrønt skai «skade, tap; ulykke; drap, bane, død» og som går tilbake til germansk *skáan- «skade; skadevolder; bekjemping, kamp; kriger». Et forlis eller en skade på sjø- eller luftfartøy eller dets last kalles havari, et ord som gjennom tysk Havarie, fransk avarie, italiensk avaria stammer fra arabisk ‘awriyya «skadet/skjemt vare», avledet av ‘awr «feil, mangel». Av samme opprinnelse har vi engelsk average, som først betydde «tilleggsutgift for en utskipning», og senere «lik fordeling av tap eller utgifter mellom alle parter i forhold til deres interesser» og til slutt «gjennomsnitt, middeltall».

Å tape er å miste, lide tap eller nederlag, av norrønt tapa «miste, tyne, gjøre ende på, drepe» av usikker opprinnelse, trolig beslektet med middellavtysk tappen «nappe, rive» og kanskje engelsk to tap «slå lett». Det kan opprinnelig være et lydord som gjengir lyden av et slag.

Vurdering av ansvar

Å vurdere hvem som er skyldig er en sentral og ikke alltid lett oppgave. Ordet ansvar er kommet til norsk fra norrønt andsvar «svar på tiltale, forsvar (i rettssaker)», sammensatt av and- «mot, til» (jamfør førsteledd i andføttes) + svar som er beslektet med norsk sverge «avlegge ed; banne». Svar går tilbake til indoeuropeisk *swer- tale», som også er å finne i latin sermo, sermonis «(sam)tale» (hvorav engelsk sermon «preken») og russisk svára «tvist, strid, krangel».

Skyld er lånt av norrønt skyld og beslektet med det norske verbet skulle. Man kan også for «skyld, synd» bruke culpa, et latinsk ord av ukjent opprinnelse og som egentlig betyr «feil». Det latinske uttrykket mea culpa, mea culpa, mea maxima culpa «min synd, min synd, min meget store synd» er den katolske syndsbekjennelsen som sikter til de tre slags synder: i tanker, ord og gjerninger.

Kausal «årsaksbestemt» inngår i sammensatte ord som kausalansvar «objektivt ansvar». Det kommer av latin causalis, avledet av causa «årsak», av usikker opprinnelse, som vi gjenfinner i fremmedordene kausativ, kasuistikk og akkusativ.

Når et uhell inntreffer uavhengig av menneskelig påvirkning og som normalt ikke kunne ha vært forhindret, snakket man om force majeure, et fransk uttrykk som egentlig betyr «større kraft». Force går tilbake til latin fortis «tapper, sterk» av usikker opprinnelse. Majeure er avledet av latin maior «større», som også er reflektert i fremmedord som major, majoritet og majestet. Major er gjennom indoeuropeisk *meg- «stor» beslektet med norsk mye. Det er også blitt vanlig på norsk å benytte det engelske uttrykket act of God «Guds gjerning».

Oppgjør og erstatning

Ved vurdering av erstatningsansvar må det foreligge en adekvans, det vil si påregnelighet. Adekvans kommer fra latin adaequatus, avledet av adaequare, sammensatt av ad «til, ved + aequare «gjøre lik», som stammer fra adjektivet aequus «jevn, lik» uten kjent etymologi. Vi gjenfinner aequare i fremmedordene egal «jevn, ensartet; likevektig, rolig» og ekvator (egentlig «som deler jorden likt)».

Erstatte er lånt av tysk erstatten, avledet av Statt «sted» og betyr egentlig «sitte eller tre i stedet for». Kompensere stammer fra latin compensare «veie sammen», sammensatt av cum «med, sammen» + pensare avledet av pendere «veie» av usikker opprinnelse, som vi allerede har møtt i ordet pant. Med dispasje mener man i sjøforsikring «oppgjør ved havari». Ordet kommer av italiensk fra dispacciare «besørge, ekspedere» eller egentlig «løse av lenker» sammensatt av dis- «av, fra» + en avledning av latin pedica «fotlenke». Pedica er i sin tur avledet av pes, pedes «fot» som gjennom indoeuropeisk *pd- er beslektet med norsk fot.

Refundere er et latinsk låneord som egentlig betyr «la strømme tilbake», sammensatt av re- «igjen, tilbake» + fundere «strømme, helle, gyte» som gjennom indoeuropeisk *ghew- «helle» er beslektet med norsk gyte. Fremmedordet refusjon er avledet av refundere .

Det hender også at en forsikringspremie må betales tilbake, det vil si gjennomføre en ristorno, et ord sammensatt av italiensk ri- «tilbake, igjen» + stornare «få til å snu; få fra noe; fjerne; overføre; tilvende seg penger». Stornare bygger selv på latin ex- «ut av, ut fra» + tornare «vende» som vi gjenfinner i musikktermen ritornell «korte, tilbakevendende avsnitt; en Type italiensk folkesang».