Utbyttekompensasjon, premie for verdipapirlån - tilleggsskatt

Saken gjelder skattemessig behandling av utbyttekompensasjon og premie for verdipapirlån.

Investering AS ble tilskrevet av skattekontoret med anmodning om å gi nærmere opplysninger om selskapets befatning med verdipapirlån og shorthandel i 2007 og 2008. Skattekontoret var særlig interessert i den skattemessige behandlingen av de ulike komponentene som inngår ved verdipapirlån og shortsalg.

I svaret fra Investering AS fremgikk det at selskapet hadde behandlet lånepremien som «renter på verdipapirlån» regnskapsmessig, og som en rentekostnad skattemessig. Avgitt utbyttekompensasjon var blitt behandlet som en finanskostnad både regnskapsmessig og skattemessig.

Skattekontoret foretok en avgrenset kontroll av selskapets regnskap på området verdipapirlån og shorthandel. Investor AS hadde en rekke dekkede shortsalg, der det var foretatt verdipapirlån med påfølgende shortsalg av aksjene. I enkelte av disse tilfellene hadde det underliggende selskapet betalt ut utbytte, som da hadde tilfalt kjøperen av aksjene. Selskapet var etter låneavtalene forpliktet til å kompensere for utbyttene (utbyttekompensasjon), og måtte derfor betale dette av egen kasse til utlåneren. Det var derfor ikke tvilsomt at kostnadene var reelle for selskapet.

Spørsmålet var om disse kostnadene var fradragsberettigede. Ifølge skatteloven § 6-23 innrømmes det ikke fradrag for utbyttekompensasjon som nevnt i § 10-11 tredje ledd.

Sistnevnte bestemmelse gir en nærmere definisjon av begrepet utbyttekompensasjon, og det var ikke tvilsomt at det i denne saken dreide seg om slik kompensasjon. Bestemmelsen i § 6-23 må ses i sammenheng med § 9-12 annet ledd bokstav b nr. 3, der det er forutsatt at utbyttekompensasjon heller ikke skal øke inngangsverdien.

Lovens ordlyd er således klar, og spørsmålet ble om det forelå rettskildemateriale som tilsa at det skulle foretas en innskrenkende fortolkning.

Skatteloven § 6-23 ble innført sammen med en rekke andre bestemmelser som skulle legge til rette for verdipapirlån og dekkede shortsalg. Lovendringene ble vedtatt 6. juni 2003, og trådte i kraft 1. januar 2004.

Lovforarbeidene* Ot.prp. nr. 42 (2002-2003) og Innst. O. nr. 77 (2002-2003). viser at det var uenighet om hvordan spørsmålet om utbyttekompensasjon skulle løses. Flere sentrale aktører foreslo å tillate fradragsrett for utbyttekompensasjon som en alminnelig kapital- eller virksomhetskostnad. Finansdepartementet endte i stedet opp med å velge en løsning der utbyttekompensasjon i størst mulig grad ble likestilt med utbytte. For mottakeren innebærer dette at utbyttekompensasjonen likestilles med utbytte. For utlåneren er det ikke fradragsrett, og utlåneren vil i visse tilfeller være pålagt å gjennomføre forskuddtrekk* Skattebetalingsloven § 5-6 bokstav e.. Utlåneren likestilles derfor langt på vei med selskapet som utbetaler det utbyttet utlåneren skal kompenseres for.

Begrunnelsen for å sidestille utbytte med utbyttekompensasjon var ifølge lovens forarbeider som følger* Ot.prp. nr. 42 (2002-2003) punkt 1.6.6.3.:

«En aksjelånsavtale sikrer i realiteten utlåneren det utbyttet som utdeles på de underliggende utlånte aksjer. Etter departementets syn bør det sikres at en aksjonær ved å etablere en utlånsavtale ikke kan overføre fordelaktige skatteposisjoner knyttet til utbyttet (rett til godtgjørelsesfradrag mv.) til en avtalemotpart (innlåner) som bedre kan utnytte disse. Videre vil det etter departementets syn medføre en uheldig og dårlig begrunnet forskjellsbehandling om en ytelse som tar form av en kompensasjon for et utbytte, men som i realiteten sikrer en utenlandsk aksjonær en andel av utbyttet fra et norsk selskap, ikke ilegges kildeskatt. I så fall vil det bli enkelt for utenlandske aksjonærer å omgå norsk kildeskatt på utbytte fra norske selskaper ved å tilby aksjene for utlån i det norske markedet over utbyttedatoen.»

Valget med å likestille utbyttekompensasjon med utbytte var således begrunnet i hensynene til å hindre omgåelser og uønskede inkonsekvente løsninger. Det var da naturlig at tilsvarende likestilling ble gjennomført på avgiversiden. Om dette ble det uttalt:

«På samme måte som et selskap ikke har fradragsrett for et utdelt utbytte, skal en innlåner ikke ha fradragsrett for en utredet utbyttekompensasjon. Dette er motstykket til at utbyttekompensasjon kan gi rett til godtgjørelsesfradrag i utlignet norsk skatt for den endelige mottakeren, og det sikrer at utbyttekompensasjonen ikke blir undergitt asymmetrisk skattemessig behandling i Norge. Departementet antar at manglende fradragsrett for en utredet utbyttekompensasjon kan gjøre det noe dyrere å låne aksjer over utbyttedatoen enn om fradrag blir innrømmet, slik det ble foreslått i høringsnotatet. Departementet viser imidlertid til at en tilsvarende virkning vil oppstå om det ikke gis godtgjørelsesfradrag for mottatt utbyttekompensasjon, slik Finansnæringens Hovedorganisasjon i brevet av 26. juni 2001 til departementet har gått inn for. Departementet slutter seg til vurderingen fra Finansnæringens Hovedorganisasjon om at dette er et forhold som avtalepartene kan regulere seg imellom. Det vises til forslag til ny § 6-23 i skatteloven.»

Også i forarbeidene under punkt 1.6.10.2 om gevinstberegning for innlåneren er det uttalt at kompensasjon for utbytte ikke er fradragsberettiget «overhodet». Disse uttalelsene viser at lovgiver var oppmerksom på at det gjorde seg gjeldende motstridende hensyn, men at det etter en grundig overveielse ble valgt ikke å gi fradragsrett for utbyttekompensasjon.

Det er riktig som påpekt av selskapet at disse lovendringene ble vedtatt før fritaksmetoden ble innført, men verken forarbeidene til endringen av verdipapirlånreglene eller fritaksmetoden* Ot.prp. nr. 1 (2004-2005). drøfter hvordan disse regelsettene skal harmonere. Selskapet hevdet i sitt tilsvar at innføringen av fritaksmetoden måtte medføre at skatteloven § 6-23 skulle tolkes slik at det kunne innrømmes fradrag der de underliggende aksjene ikke kvalifiserer som objekt etter fritaksmetoden. Til støtte for dette har selskapet vist til at regelverket blir asymmetrisk og at det oppstår en utilsiktet dobbeltbeskatning.

Etter skattekontorets vurdering er ordlyden klar. Bestemmelsen ble derfor gitt virkning etter sin ordlyd. Heller ikke før fritaksmetoden var det fullkommen symmetri. Godtgjørelsesfradrag ble f.eks. bare innrømmet til enkelte skattytere. Det var også den gang i realiteten tale om kvalifiserte objekter. Skatteloven § 10-12 annet ledd (slik denne lød i 2003) forutsatte for innrømmelse av godtgjørelsesfradrag at skattyteren hadde alminnelig skatteplikt til Norge for utbytte, samt at det utdelende selskapet var skattepliktig til Norge for hele sitt overskudd. Den geografiske kretsen av kvalifiserte objekter var således langt snevrere enn den er etter fritaksmetoden, som omfatter en rekke utenlandske aksjer. Dette indikerte at det var vanligere før innføringen av fritaksmetoden at utbyttekompensasjon var skattepliktig, enn det som nå er tilfellet.

Hensynet til å skape harmoni mellom reglene om utbytte og utbyttekompensasjon veide tyngre i lovgivningsprosessen enn en harmonisering mellom behandlingen på mottaker- og avgiversiden. Dersom dette hadde vært formålet, kunne man vedtatt en regel der fradragsretten ble knyttet direkte opp til mottakers skatteplikt. Dette ble ikke gjort, selv om det her var forskjeller også på vedtakstidspunktet i 2003. Den gang, som nå, kunne behandlingen hos mottakeren variere på bakgrunn av type verdipapir og mottakerens skattemessige status. Uttalelsene i forarbeidene viser også at lovgiver tok hensyn til at det i visse situasjoner kunne bli dyrere å låne aksjer over utbyttedatoen.

Skattekontoret kunne etter dette ikke se at hensynene bak skatteloven § 6-23 ble så vesentlig endret ved skattereformen i 2004-06 at bestemmelsen måtte tolkes innskrenkende. Det ble derfor ikke innrømmet fradrag for utbyttekompensasjon.

For 2007 ble inntekten økt med 2 MNOK og for 2008 med NOK 500 000.

Det ble ilagt tilleggsskatt med 30 %.