Lokaler, inventar og utstyr i etableringsstaten

Fondet ville ikke og kunne ikke selv disponere noe kontor. Forvaltningsselskapet ville inngå en leieavtale for kontorlokaler. Utad ville fondet fremstå som en legal enhet med kontor og nødvendig utrustning.

Fast ansatt ledelse og øvrige ansatte i etableringsstaten som driver selve virksomheten der

Fond som dette ledes av et styre og har ikke egne ansatte. Forvaltningsselskapet ville ha en eller flere ansatte med relevant utdanning og erfaring som ville ha fulltidsbeskjeftigelse i fondet og være direkte involvert i de ulike løpende investeringsdisposisjoner.

De ansattes kvalifikasjoner, kompetanse, fullmakt og faktiske beslutninger

Det ble opplyst at det fra starten ville være ansatt en person med både den formelle utdanning (økonomi) og relevant praksis for å kunne operere i finansmarkedet. Det var ikke gitt spesifikke opplysninger om hans fullmakter og i hvilken grad han faktisk ville treffe relevante beslutninger.

Om selskapets aktivitet har økonomisk substans

Investorer ville skyte inn midler som ville bli investert i verdipapirmarkedet med det siktemål å generere inntekter. Forvaltningshonoraret ville være profittelementet, men verdiskapningen ville bli hentet ut og inntektsført i forvaltningsselskapet.

Kontoret slo fast at fondet som sådan ikke ville disponere eget lokale, ikke ha egne ansatte og heller ikke ville ha økonomisk substans i den forstand at det ville bli hentet ut påviselige inntekter fra egen virksomhet.

Skattyteren hevdet imidlertid at det skulle skje en integrert vurdering av fondet og forvaltningsselskapet i henhold til internretten i Luxembourg, men kontoret fant at vilkårene for integrert vurdering etter reglene i Luxembourg ikke var oppfylt.* Skattyteren viste her til drøftingen nederst på side 416 i kontorets bok «Bedriftsbeskatning i praksis» (2006).

Isteden ble det vurdert om lovbestemmelsen i skatteloven § 10-64 bokstav b ga grunnlag for en integrert vurdering etter norsk rett. Av ordlyden i bestemmelsen følger at deltakeren plikter å dokumentere en reell etablering og virksomhet for «selskapet eller innretningen». Ordlyden i lovteksten peker således klart på en separat vurdering. Heller ikke lovforarbeidene kunne ses å gi indikasjoner på at det var aktuelt med en integrert vurdering. Kontoret kom derfor til at fondet måtte vurderes separat og at de generelle krav som oppstilles, ikke var oppfylt.

Spørsmålet som da kom på spissen var om kravene til lokaler, ansatte mv. er å anse som rent objektive krav som må være oppfylt for å oppnå beskyttelse i forhold til etableringsretten. Eller skal det innfortolkes et subjektivt element, slik at det må anses å foreligge en reell etablering når fondet opprettes i samsvar med lovgivningen i Luxembourg?

Kontoret fant også her veiledning i Cadbury Schweppes-dommen. Det fremgår av dommen at en betingelse for at CFC-lovgivning skal være forenlig med fellesskapsretten, er at slik beskatning er utelukket når opprettelsen av CFC-selskapet svarer til en økonomisk realitet, uansett om det foreligger skattemessige beveggrunner. Forutsetningen er likevel at opprettelsen svarer til en reell etablering som faktisk har til formål å utøve økonomisk virksomhet i vertsmedlemsstaten. Videre fastslo retten at dette skal konstateres på grunnlag av objektive omstendigheter, som kan etterprøves av tredjemann, angående blant annet graden av CFC-selskapets fysiske eksistens med hensyn til lokaler, personale og utstyr.* Jf. Cadbury Schweppes-dommen premiss 65-67.

Domstolen fastslo videre at etableringsfriheten har til formål å gi en fellesskapsstatsborger mulighet for på stabil og vedvarende måte å kunne delta i det økonomiske liv i en annen medlemsstat enn sin egen og få fordel herav. I betraktning av dette integrasjonsformål i vertsmedlemsstaten forutsetter begrepet etablering som omhandlet i traktatens bestemmelser vedrørende etableringsfriheten, at det rent faktisk utøves ervervsmessig virksomhet ved hjelp av en fast innretning i denne medlemsstaten i et ikke nærmere angitt tidsrom. Begrepet forutsetter derfor at det aktuelle selskap faktisk befinner seg i vertsmedlemsstaten og faktisk utøver ervervsmessig virksomhet i denne.* Jf. Cadbury Schweppes-dommen premiss 52-54.

Kontoret påpekte dessuten at generaladvokaten i sin innstilling ga en noe mer inngående analyse av kravene til reell etablering. Generaladvokaten ga blant annet uttrykk for at det dels er et spørsmål om nivået på datterselskapets fysiske tilstedeværelse i vertsstaten som viser om datterselskapet rent faktisk er etablert i vertsstaten. Det innebærer en undersøkelse av om datterselskapet rår over lokaler, personale og det nødvendige utstyr til å utføre sine tjenesteytelser.* Jf. forslag til avgjørelse fra generaladvokat Philippe Léger datert 2. mai 2006 premiss 110-113.

Kontoret bemerket at lovgiveren i Norge har lagt seg svært nær de kriteriene som skisseres i dommen, jf. også generaladvokatens innstilling. Etter kontorets vurdering måtte EF-domstolens uttalelser om objektive omstendigheter, som kan etterprøves av tredjemann, angående CFC-selskapets fysiske eksistens, innebære et krav om rent fysisk tilstedeværelse på et visst og objektivt minimumsnivå. Kontoret oppfattet dommen slik at det gis uttrykk for visse objektive kriterier som skal tas i betraktning, men det utelukkes ikke at også andre momenter kan være relevante. Forarbeidene til lovendringen i skatteloven § 10-64 synes å gi uttrykk for det samme.

Konklusjonen ble således at etableringsrettens beskyttelse mot NOKUS-beskatning beror på objektive kriterier. Fondet oppfyller for sin del ingen av de kriterier som er trukket frem av EF-domstolen, generaladvokaten eller i de norske forarbeidene. Det er heller ikke påvist andre momenter med relevans for vurderingen.

Kontoret kom etter dette til at fondet ikke kunne anses å være reelt etablert i Luxembourg, og at de norske deltakerne i fondet kunne NOKUS-beskattes.