Sammenligning av merverdiavgift i Norge og EU

EU har vedtatt et nytt direktiv mens Finansdepartementet har sendt utkast til ny merverdiavgiftslov på høring. Stortinget skal behandle et antatt provenynøytralt forslag til nye uttaksregler før sommeren, som i hovedtrekk skal innebære at uttaksregelverket vil tilsvare det som gjelder i våre nærmeste naboland, som har lavere uttaksgrunnlag. Videre er det bebudet nye regler om fradragsretten for inngående avgift i skattelovforslaget for neste års Statsbudsjett.

Blir uttaksreglene og fradragsretten gjennomført slik et merverdiavgiftssystem forutsetter, vil det innebære tidenes største skattelette for norsk næringsliv. Holder forslagene hva de lover, og tør politikerne vedta en forbedret merverdiavgiftslov?

Tekniske revisjoner i EU og i Norge - Hva så?

EU-parlamentet vedtok et nytt momsdirektiv til avløsning av EUs 6. direktiv og EUs 1. direktiv 28. november 2006. Det nye direktivet 2006/112/EF trådte i kraft 1. januar i år, og er kun en teknisk revisjon. Det dreier seg om en modernisering og strukturering av den rammelovgivningen som siden 1978 har vært basis for merverdiavgiften i Europa. Omredigeringen innebærer at 53 artikler er blitt til hele 414 nye artikler ved at man har gitt hver regel en egen artikkel. En bivirkning av direktivet er at enkelte lands misforståelser av gjeldende rett har kommet til syne, og Sverige kommer følgelig til å innskrenke anvendelsen av markedsverdien som avgiftsgrunnlag ved uttak, til kun å gjelde ved underpris til nærstående. Det blir utvilsomt et eksempel til etterfølgelse for Norge.

30. april i år sendte Finansdepartementet på høring et forslag til en ny merverdiavgiftslov, med til sammen 163 paragrafer. Lovutkastet er i utgangspunktet kun en teknisk revisjon av merverdiavgiftsloven fra 1969, som er basert på den rammelovgivning som EF anvendte fra 1967 til 1978. Høringsnotatet omtaler strukturen i EU, Sverige og Danmark, og berører «enkelte problemområder»som omsetnings- og næringskrav, som både har lovteknisk betydning og griper inn i rettsreglenes materielle innhold. Selv om strukturen i merverdiavgiftsloven er 40 år gammel, er det antagelig rettsreglenes materielle innhold som først og fremst må revideres dersom vi skal få et momssystem hvor det er forbrukeren og ikke bedriftene som får svarteper. At Departementet i tillegg til strukturelle forbedringer også foreslår «enkelte materielle endringer som er ansett nødvendige eller naturlige som ledd i den tekniske revisjon av merverdiavgiftsregelverket»,indikerer at Departementets egeninitierte EU-kontroll også har avdekket enkelte feil ved rettsreglenes materielle innhold.

«Nye» uttaks- og fradragsrettsregler

I kjølvannet av lanseringen av lovutkastet har Departementet 11. mai sendt Stortinget Ot.prp. nr. 59 som er en materiell lovrevisjon av uttaksproblematikken. I det Reviderte Nasjonalbudsjetts skattelovsproposisjon Ot.prp. nr. 61, ble det fire dager senere bebudet at endringer i fradragsrettsregelen i merverdiavgiftsloven § 21 vil komme i forbindelse med Statsbudsjettet for 2008. Hvordan Finansdepartementet sammenligner våre nye uttaksregler med EUs, fremkommer i de to avsluttende setninger i innledningskapitlet til Ot.prp. 59, pkt. 1.1, som følger: «Forslaget vil i hovedtrekk innebære at regelverket på dette området vil tilsvare det som gjelder i våre nærmeste naboland. Dette vil gi en avgiftsmessig sett likere konkurransesituasjon mellom norske avgiftspliktige virksomheter og tilsvarende virksomheter i for eksempel Sverige og Danmark.»

Dersom de materielle reglene som nå lanseres i lovutkastet og de foreliggende odelstingsproposisjoner virkelig skal tilsvare det som gjelder i våre naboland, må forutsetningene være at uttaksreglene har det samme formål og at uttaksgrunnlaget er det samme som i våre naboland.

I EU er hensikten med uttaksreglene å tilbakeføre den merverdiavgiften som urettmessig har kommet til fradrag dersom forutsetningen om bruk i virksomheten brytes ved at varen eller tjenesten i stedet tas ut til bruk som ikke er relevant for virksomheten. I Norge skal uttaksreglene nå stå på egne ben som en beskatning av ikke-omsetning som blir likestilt med omsetning. I EU er innkjøps-/kostprisen uttaksgrunnlag bortsett fra ved uttak til nærstående, ettersom man i EU antar at avgiftsgrunnlaget er subjektivt. I Norge antas avgiftsgrunnlaget å være objektivt, og uttak skal følgelig alltid baseres på «den alminnelige omsetningsverdi». I Norge har Departementet også tenkt seg muligheten av at uttaksreglene skal beskatte en merverdi som man antar skapes i uttaksleddet. Norge er dessuten det eneste landet som avgiftsbelegger «utdeling i reklameøyemed» av annet enn gaver* Se svensk prop. 1994/95:57 s. 112-113. Parallelt med de nygamle uttaksreglene foreslås imidlertid nå justeringsregler for bygg som ligner EUs regler i både formål og innhold. Kan dagens vidtgående uttaksregler, med høyere avgiftsgrunnlag bli til et regelverk som tilsvarer det som gjelder i våre naboland, uten provenytap?

Samtidig har Norge fortsatt en mer restriktiv fradragsrett for inngående avgift enn noe annet land, ved at fradragsretten i mindre grad blir respektert som grunnleggende prinsipp, ved ukorrekt tilbakeføring og foreldelsespraksis og ved at det fremdeles ikke gis noe fradragsrett for personkjøretøyer.* Lovgiver begrunnet dette opprinnelig med at personbefordring mot vederlag falt utenfor lovens virkeområde, jf. Ot.prp. nr. 17 Kan næringsleddene virkelig bli kvitt sine svarteper-kort i budsjettbehandlingen før jul?

Foreløpig konklusjon

Stortinget har fått til behandling et forslag til nye uttaksregler som utgir seg for å tilsvare reglene i våre naboland, selv om forslaget baserer seg på en tenkt omsetningsverdi mot EUs innkjøpspris, og dessuten skal være provenynøytralt på samme tid. Når Stortinget får nye fradragsregler til behandling som en del av statsbudsjettet til høsten, vil også disse inngå i provenymessige beregninger og «hestehandler», med en kort lovgivningsprosess som gjør det vanskelig å luke ut regler som ikke er nøytrale.

Paradoksalt nok vil derfor en lovteknisk revisjon og etterfølgende endring av sentrale materielle bestemmelser etter en benchmarking mot våre naboland, ikke være en garanti for at næringslivet i Norge gis de nødvendig merverdiavgiftsmessige rammebetingelser.

Lovgivningens formål og virkeområde

Merverdiavgiftslovens faneparagraf § 1 har hittil angitt at det skal betales en avgift på omsetning i alle ledd og på innførsel. Denne foreslås erstattet med regler om henholdsvis det saklige i § 1-1 og det geografiske virkeområdet i § 1-2. Den nye § 1-1 angir at loven gjelder merverdiavgift, som er en avgift til staten som skal beregnes og betales av «personer som nevnt i §§ 12-1 til 12-3» ved omsetning, uttak og innførsel «som nevnt i kapittel 3», og i § 1-2 heter det at «loven får anvendelse i merverdiavgiftsområdet».

For våre naboland gjelder formålsparagrafen artikkel 1, som angir prinsippet om en generell forbruksskatt, som er nøyaktig proporsjonal med varenes og tjenestenes pris, uansett antallet transaksjoner i produksjons- og distribusjonsleddene før det ledd hvor skatten tas ut. Neste ledd slår fast at merverdiavgiften skal beregnes av varens eller tjenestens pris med den avgiftssats som gjelder for varen eller tjenesten, med fradrag av det avgiftsbeløp som direkte er blitt pålagt de ulike kostnadselementer. En tilsvarende angivelse av kvintessensen i merverdiavgiftsystemet må antas å kunne medvirke til objektiv og balansert tolkning av merverdiavgiftslovgivningen, og foreslås herved.

Angivelsen av et geografisk virkeområde er en nyvinning med den nye materielle bestemmelsen § 1-2. Tidligere har virkeområdet vært avgrenset ut fra at loven gjaldt fysiske varer og tjenester med sammenfallende fysisk leveringssted og forbrukssted, hvor den geografiske forutsetningen har fremgått av forarbeidene til merverdiavgiftsloven, jf. Ot.prp. nr. 17 (1969-70) i merknaden til § 16: «Da merverdiavgiften er en avgift på innenlandsk forbruk av varer og tjenester, må eksport og hva dermed likestilles, fritas for avgiftsplikt». Etter merverdiavgiftsreformen har det kommet til nye regelsett i forskrifter som knytter avgiftsplikten til hvor mottakeren er hjemmehørende.

Det beste fra to verdener

1. januar 2006 iverksatte Departementet avgiftsbelegging av nordmenns utenlandsforbruk av mobiltelefonsamtaler, ut fra den begrunnelse at personer hjemmehørende i Norge unngikk andre lands beskatning, og at det dermed var en anledning for statskassen til å ta «sitt». Lovutkastet gir hjemmel til denne praksisen, og antas å være i samsvar med OECDs arbeid med å utarbeide multilateral regulering av landenes beskatningsrett for tjenester.

Behovet for et enhetlig merverdiavgiftssystem med konsistent praksis, nødvendiggjør imidlertid en mer fullstendig materiell gjennomgang og kodifisering av leveringsstedsregler ut fra en mer pragmatisk tankegang enn vi hittil har sett. Dagens rettslige uklarheter på området tilsier at norske næringsdrivende også her har behov for «avgiftsmessig sett likere konkurransesituasjon», og ikke at det er avgiftsmyndighetene som til enhver tid skal kunne velge det beste fra to verdener til fordel for statskassen. Momssystemets nøytralitet må være overordnet alle andre hensyn, i Norge som i våre naboland. Begrepet provenyhensyn må lukes fullstendig bort.

Avgiftssubjekt eller skattbare personer

I dagens merverdiavgiftslovgivning fremgår det av den enkelte lovbestemmelse hvem som er omfattet. Det kan diskuteres om begrepene avgiftspliktig virksomhet og registreringspliktig næringsdrivende bør skiftes ut med begrepet avgiftssubjekt. I våre naboland er det samlebetegnelser på de fysiske eller juridiske personene som kan omfattes av bestemmelsene. I deres begreper som den skattskyldige (sv), momspliktige personer (dk) og skattbare personer (taxable persons), har det hittil kunnet forekomme slike mulige tolkningsulikheter i hvert enkelt land, som man nå har rettet oppmerksomheten mot og søker å få bukt med.

Hvorvidt det nye begrepet i vår merverdiavgiftslovgivning blir skattbar person, eller avgiftssubjekt som foreslått av Departementet, er av mindre betydning enn at innholdet i begrepet blir revidert. Det er verdt å merke seg at det i våre naboland ikke stilles krav om omsetning over et visst beløp for å bli ansett som skattbar person, med de rettighetene dette medfører. Det viktige er derfor at de fysiske eller juridiske personer som skal omfattes, faktisk oppnår sine rettigheter uten verken byråkratiske innskrenkninger i form av krav om utleiekontrakter, eller at staten påberoper seg foreldelse for å unngå å opprettholde nøytralitet, og uavhengig av teksten i de registrerte opplysninger i Brønnøysund mv. Det er liten tvil om at nevnte forhold, samt praksisen med at eksempelvis en fabrikk under oppføring kun oppnår en betinget forhåndsregistrering, ikke er i samsvar med merverdiavgiftslovgivningens formål om nøytralitet, og Departementets antatt oppnådde målsetning om «avgiftsmessig sett likere konkurransesituasjon».

Merverdiavgiftspliktige transaksjoner

Begrepet merverdiavgiftspliktige transaksjoner blir i lovutkastet anvendt på omsetning, samt handlingene innførsel og uttak. Som innførsel regnes innførsel av varer og anskaffelse av tjenester fra utlandet. I Departementets sammenligning med nabolandene er det nevnt omsetning og innførsel av varer, samt at «I tillegg kan i enkelte tilfeller også kjøp av varer være en avgiftspliktig transaksjon».EUs indre marked innebærer at eksport og import er erstattet med at merverdiavgiftsansvaret er lagt på en skattbar mottaker. Våre naboland gjennomfører dessuten en betydelig mer utstrakt bruk av avgiftsansvar på skattbare personers anskaffelse av tjenester fra andre land. Samtidig sikres eksempelvis bankers avgiftsmessige nøytralitet i konkurranse med banker utenfor EU gjennom en særskilt fradragsrett.

Vederlagsfrie tjenester skal prinsipielt sett ikke beskattes

Merverdiavgift skal betales for levering av varer og tjenester mot vederlag. Følgelig skal vederlagsfrie tjenester prinsipielt sett ikke beskattes.* Jf. ECJ 89/81 Hong Kong Trade.

Av det svenske Skatteverkets handledning fremgår følgende: «Uttagsbeskattningen syftar till att förhindra en icke-beskattning av tjänster som tillhandahålls samt användning av rörelsens tillgångar för privata ändamål (jfr t.ex. C-258/95 Fillibeck punkt 25, C-269/00 Seeling punkt 42 samt prop. 2002/03: 5, s. 52 ff). Om en uttagssituation föreligger sker beskattning med utgångspunkt från bestämmelserna i 7 kap. ML varvid beskattningsunderlaget i normalfallet grundas på kostnaden för att utföra tjänsten».* Skatteverkets Handledning pkt. 7.6.2 Uttag av tjänster.

Uttaksreglene er ment å utligne fradragsføring

Departementet har ikke grunnlag for å utlede at vederlagsfrie varer og tjenester skal være likestilt med omsetning ut fra at uttaksmoms i EU defineres som «den moms, som skal betales for transaktioner, der sidestilles med levering af varer og ydelser.»Denne misforståelsen kan være en årsak til at Departementet i lovutkastet har utformet uttaksbestemmelsene «slik at de står på egne ben». Vi er i ferd med å få en merverdiavgiftslov hvor uttak gis en helt annen betydning enn opprinnelig forutsatt, jf. følgende sitat fra lovutkastet:

«Ved den tekniske revisjonen av uttaksbestemmelsene har et hovedmål vært å utforme bestemmelsene om uttak som selvstendige, uten kompliserte krysshenvisninger til fradragsbestemmelsene.»

Det fremgår klart av lovgivningen i våre naboland og i de opprinnelige lovforarbeidene at uttaksreglene ikke er ment å være selvstendige, slik Finansdepartementet legger opp til. De kompliserte krysshenvisningene kan gjerne revideres bort, men da under forutsetning av at man ikke glemmer hensikten bak krysshenvisningene.

I forarbeidene til vår merverdiavgiftslov* Ot.prp. nr. 17 (1968-69). fremgår følgende merknad til § 14: «Etter hovedregelen i § 21 om fradragsrett vil en registrert næringsdrivende normalt ha fradragsført inngående avgift på varer og tjenester han har anskaffet for videre omsetning eller for annen bruk innenfor rammen av virksomheten. Foretas deretter uttak til privat eller annen bruk som ikke er relevant for virksomheten som sådan, brytes forutsetningen for fradragsretten. Etter paragrafens første ledd blir konsekvensen da at avgift skal beregnes.»

I merknadene til fradragsbestemmelsene* Ot. proposisjonens side 56. fremgår følgende:

Når anskaffelsen er skjedd til privat bruk mv., kan den inngående avgift etter § 21 ikke fradragsføres av en registrert næringsdrivende, hvis anskaffelsen ikke er relevant for hans virksomhet. Gjelder anskaffelsen en vare eller tjeneste som vedrører virksomheten, kan han fradragsføre den inngående avgift. Som nevnt i merknadene til § 14, første ledd, utløses avgift (utgående avgift) når varen etterpå tas ut til bruk privat mv.

I forslaget til nye uttaksregler virker det som om Departementet foreslår prinsipper som klart fremgår av forarbeidene ovenfor. Fra endringsforslaget i Ot. prp. nr. 59 gjengis pkt. 4.5.2. s. 16:

«Departementet mener at det bør innføres en bestemmelse om at det bare skal beregnes uttaksmerverdiavgift i den grad det forelå fradragsrett for inngående merverdiavgift ved anskaffelsen eller fremstillingen av varen. En slik løsning vil ivareta formålet bak uttaksbestemmelsen om å likestille forskjellige former for forbruk. Samtidig begrenses den kumulative effekten som uttaksmerverdiavgiften utløser, når en næringsdrivende tar ut en vare anskaffet fra en privatperson eller en ikke-registrert næringsdrivende.»* Understrekning foretatt av artikkelforfatteren, for å vise at Ot.prp. nr 17 baserte fradragsretten på en relevansvurdering, og anga at det bare skal beregnes merverdiavgift i den grad det forelå fradragsrett for inngående avgift ved anskaffelsen eller fremstillingen av varen eller tjenesten.

I Ot.prp. nr. 59 side 33 fremgår følgende kobling av fradragsretten med hensikten bak uttaksreglene:

«I EU benytter man i de fleste tilfeller et lavere beregningsgrunnlag ved uttak enn etter norsk rett. Etter det norske systemet beskattes også merverdien i leddet uttaket skjer, mens etter merverdiavgiftsdirektivet skal det skje kun en nøytralisering av fradragsretten. EF-domstolen har ved flere anledninger uttalt at formålet med uttaksbestemmelsene, for eksempel ved privat bruk av en virksomhets driftsmidler og den inngående merverdiavgiften er fradragsført for disse, er å unngå at avgiftspliktige får en uberettiget økonomisk fordel i forhold til en endelig forbruker. Virksomhetene må derfor betale et beløp som tilsvarer det fradraget for inngående merverdiavgift som virksomheten ved uttaket ikke lenger er berettiget til.»* Understrekning foretatt av artikkelforfatteren for å vise at Ot.prp. nr. 59 foreslår samme forutsetning som i Ot.prp. nr. 17, men underlig nok uten at den nødvendige forutsetningen skal gjelde ved uttak av tjenester, slik Ot.prp. nr. 17 og lovgivningen i våre naboland forutsetter.

Hvorfor revideres ikke uttaksgrunnlaget?

Det er et tankekors at Departementet i Ot.prp. nr. 59 side 36 ikke revurderer den kategoriske bruken av den alminnelige omsetningsverdi som om det finnes et objektivt avgiftsgrunnlag, og som om ikke dataalderen har overflødiggjort tidligere tiders «kontrollhensyn»:

«Arbeidsgruppen viser til bakgrunnen for at en ved innføringen av merverdiavgiftssystemet valgte omsetningsverdien som beregningsgrunnlag. Det ble den gang vektlagt at en slik ordning ville være å foretrekke av administrative og kontrolltekniske grunner. Henvisningen til kontrolltekniske grunner synes å være begrunnet med at det i en kontroll er enklere å fastslå varens utsalgspris på uttakstidspunktet enn varens opprinnelige innkjøpspris. Selv om Departementet foreslår en innføring av justeringsbestemmelser som gjør at de registreringspliktige næringsdrivende vil måtte holde rede på dette hva gjelder de varene som omfattes av forslaget, se nærmere om dette i kapittel 7, vil begrunnelsen likevel være relevant for varer som ikke omfattes av forslaget om justeringsbestemmelser.

Også ved en innføring av fradragsrett som vilkår for beskatning ved uttak av varer vil nevnte begrunnelse i de fleste tilfeller fortsatt være treffende.

Departementet vektlegger i likhet med arbeidsgruppen at omsetningsverdien antas å gi et bedre uttrykk for den faktiske verdien av et uttak enn det anskaffelses- eller selvkostprisen gir. Dette fordi omsetningsverdien ofte også er dekkende for den merverdien som er skapt i leddet uttaket gjøres fra.

På bakgrunn av dette blir det vanskelig å forstå at merverdiavgiftsystemet skal bli modernisert og forenklet, og konkurransemessig forbedret gjennom de «nye» uttaksreglene.

Forvaltning av merverdiavgiften

Høringsutkastet slår fast at forvaltningsloven og prinsippene om god forvaltningsskikk gjelder nærmest uten unntak i merverdiavgiftssammenheng. Forvaltningen av reglene har samtidig avgjørende betydning for om næringsleddene oppnår å bli nullstilt avgiftsmessig slik merverdiavgiftssystemet forutsetter. Følgelig må man nå fjerne flest mulig skjønnsmessige fastsettelser som for eksempel angivelser av «den alminnelige omsetningsverdi», hvor en næringsdrivendes grundige skjønn kan tilsidesettes, med den økonomiske usikkerhet det skaper. En overordnet målsetning med den lovtekniske revisjonen må være at næringslivets etterlevelsesomkostninger faktisk reduseres i Norge, tilsvarende som i våre naboland.

Avgiftsmyndighetenes oppgave

I utkastets kapittel 19 er reglene om fastsetting av merverdiavgift ved skjønn gitt ny ordlyd med sikte på å lage klarere regler.Til § 19-1 somviderefører merverdiavgiftsloven § 55 første ledd, er det gitt følgende begrunnelse: «Det er i ordlyden gjort en tilføyelse som tar sikte på å klargjøre at bestemmelsen i tillegg til skjønnsmessig avgiftsfastsetting i egentlig forstand, også hjemler retting av feil i et avgiftssubjekts avgiftsoppgjør knyttet til konkrete, kjente transaksjoner som er uriktig avgiftsmessig behandlet. Det følger av Ot. prp. nr. 17 (1968-69) side 61 at uttrykket «fastsettes ved skjønn» også omfatter etterberegning for konkret påviste poster.

I sitatet er det verdt å merke seg at Departementet anvender Ot.prp. nr. 17, ettersom de samme lovforarbeidene, i tillegg til ovennevnte forutsetninger om fradragsrett ved uttak og relevansvurdering ved fradragsføring, på samme side også gir følgende presisering:

«En har funnet det ønskelig uttrykkelig å fastslå at vedtak kan endres også til ugunst for den det er rettet mot, når nye opplysninger er kommet til.» Her forutsettes det at merverdiavgiftsloven § 55 skal anvendes til å endre til gunst for den avgiftspliktige. Dette kan ikke forstås på annen måte enn at de alminnelige foreldelsesreglene ikke kan komme til anvendelse når det foreligger uriktig avgiftsbehandling i disfavør av den avgiftspliktige. At avgiftsmyndighetene også kan endre til ugunst var neppe ment å innebære at slik retting skal skje innenfor en 10 års ramme, mens retting av forvaltningens feil til gunst kun kan skje innenfor en 3 års ramme.

Den hittil mest fullstendig behandling av merverdiavgiftsloven § 55 foreligger i NOU 1991: 30 på side 178 til 184. Fra punkt 21.3.3. side 180, andre spalte, annet avsnitt hitsettes følgende: «Merverdiavgiftsloven § 55 første ledd er ikke bare hjemmel for skjønnsmessige avgiftsfastsettelser i egentlig forstand. Bestemmelsen benyttes også når det er tale om å foreta retting i et avgiftsoppgjør knyttet til konkrete kjente transaksjoner som er uriktig avgiftsmessig behandlet. Etter utvalgets vurdering bør det komme tydeligere frem i bestemmelsens ordlyd at den også skal gjelde slik retting. Det foreslås at paragrafens første punktum endres slik at det nevnes uttrykkelig at bestemmelsen også gjelder slik retting. Det foreslås at paragrafens første ledd første punktum gis denne ordlyd: «Avgiftsmyndighetene kan rette feil i avgiftspliktige avgiftsoppgjør og fastsette beregningsgrunnlaget for utgående avgift og beløpet for inngående avgift ved skjønn når...»Dette er nøyaktig hva Departementet nå 16 år senere foreslår. Men hvorfor overses samtidig avgiftsforvaltningens adgang til å endre til avgiftspliktiges gunst, som NOU 1991: 30 slo fast i punkt 21.41.side 182.Her fremkommer det at slike endringer «kan foretas selv om det ikke foreligger noen nye opplysninger og kan bygge på en ny vurdering av det faktiske grunnlaget for vedtaket, revurdering av det utviste skjønn eller annen rettsvurdering. Dette følger av merverdiavgiftsloven § 56 første og tredje ledd, begges første punktum. Endring til gunst kan foretas også senere enn 10 år etter utløpet av vedkommende termin.».

Det følger med andre ord av lovens §§ 55 og 56 at formålet med anvendelsen av bestemmelsene er at avgiftsmyndighetene skal foreta korrekt avgiftsmessig behandling. Det må lovutkastets kapittel 19 få klart frem. Dermed vil lovens forvaltningsrettslige regler medvirke til at avgiftssubjektene oppnår nøytralitet, som forutsatt.

Endringer må følge en balansert prosess

Når det gjelder avgiftsforvaltningens myndighet til å endre vedtak uten klage, er merknadene til forslagets § 19-3 ganske interessante: (sitat)

«Første ledd viderefører merverdiavgiftsloven § 56 første og annet ledd og § 73 første ledd siste punktum. Merverdiavgiftsloven § 56 ble endret ved lov 15. desember 2006 som følge av omorganiseringen av skatteetaten. Ved endringen fikk også Klagenemnda for merverdiavgift myndighet til å endre vedtak etter § 56. Det innebar en endring som ikke var tilsiktet, og det foreslås nå at nemnda ikke skal ha slik myndighet.»

Her vises det til at Departementet i forbindelse med Statsbudsjettet for 2007 fikk innført en to års angrefrist for forvaltningens saksbehandlere, som det ikke var meningen at Klagenemnda for merverdiavgift skulle bli omfattet av. Lovendringen var stikk i strid med NOU 1991: 30 og ble foretatt uten høring.

Den nylig gjennomførte endringen i omgjøringsadgangen og den varslede endringen av fradragsretten for inngående avgift i Statsbudsjettet for 2008, må ses i lys av følgende paradoksale begrunnelse for å fjerne merverdiavgiftsloven § 70: «En uheldig side ved bestemmelsen (§ 70) er at den åpner for at grupper kan presse gjennom endringer i merverdiavgiftslovgivningen uten å gå veien om mer grundige og offentlig kjente lov- og forskriftsendringer».

Verken politisk press eller kortsiktige provenyhensyn og andre ensidige grep, må få lov til å påvirke utviklingen av merverdiavgiftssystemet heretter.

Konklusjon og sluttmerknad

Vi har nå en historisk anledning til virkelig å forbedre merverdiavgiftslovgivningen, ettersom uttaksregler som kun tar tilbake uberettiget fradragsføring og best mulig gjennomføring av fradragsretten er grunnleggende for et hensiktsmessig merverdiavgiftssystem. Provenybetraktningene må hvile i trygg forvissning om at et godt merverdiavgiftssystem er det som vil gi staten berettiget proveny, og antageligvis mer proveny dersom det blir avgiftsmessig sett likere konkurransesituasjon mellom norske avgiftspliktige virksomheter og tilsvarende virksomheter i for eksempel Sverige og Danmark.