Stille deltakers ansvar for merverdiavgift
Artikkelen er et svar på Ivar Løvaas’ artikkel i Revisjon og Regnskap nr. 2 2007 om stille deltakers ansvar for virksomhetens merverdiavgift. Artikkelforfatteren mener at et slikt ansvar må bygges på den stille deltakers ansvar etter selskapsavtalen og selskapsloven - og ikke mva-reglene og den irrelevante Freberg-dommen, slik Løvaas ga uttrykk for.
Løvaas’ konklusjon er at «deltaker i indre selskap i utgangspunktet blir solidarisk ansvarlig for skyldig avgift pådratt av hovedmannen på vegne av det interne fellesskapet». Synspunktet er ikke begrunnet i avgiftsrettslige regler, men på grunnlag av - etter mitt syn - ikke relevante selskapsrettslige betraktninger og Freberg-dommen.
Selv om det tas høyde for at et indre selskap/stille deltakers rettigheter og forpliktelser kan variere betydelig, er drøftelsene i artikkelen fjernt fra de problemstillinger som avtaleforholdet i et indre selskap medfører. Problemstillingen om en stille deltakers ansvar overfor selskapsforpliktelsene, atskiller seg i prinsippet ikke fra deltakeres tilsvarende ansvar i andre selskapsformer etter selskapsloven. Det må først tas stilling til om det er en selskapsforpliktelse som foreligger, og deretter basert på selskapslovens og selskapsavtalens ansvarsbestemmelser, hvor langt selskapsdeltakerens ansvar rekker.
Artikkelen bygger på den myten som ligningsmyndighetene - og nå også avgiftsmyndighetene - søker å bygge opp, nemlig at et indre selskap er så mystisk at de regler som generelt gjelder for selskaper etter selskapsloven, ikke kommer til anvendelse. Dette er en fundamental misforståelse.
Rettstidende 1961 side 110
Artikkelforfatteren finner støtte for sin konklusjon i dommen i Rt. 1961 side 110. Det denne dommen tar stilling til, er kun om det forelå et selskapsforhold eller ikke. Johan Freberg hevdet at han hadde en ansettelsesavtale og ikke deltok i Ingrid Torgersens virksomhet. Han ble ikke hørt med dette synspunkt, blant annet fordi det var inngått en overenskomst der partene i 1956 var blitt enige om å heve den «opprettede kontrakt om i fellesskap å drive forretningen i Rådhusgaten 5, Oslo» ifølge høyesterettsdommen.
Høyesterett fant imidlertid at kompaniskapet (og solidaransvaret) bare hadde bestått fra og med 1952, og Freberg ble ikke gjort ansvarlig for etterberegnet omsetningsavgift for årene 1949 til og med 1951. Som en kuriositet kan det jo skytes inn at grunnlaget for etterberegningen av omsetningsavgiften nok hadde sin rot i at ikke all omsetning var oppgitt, jf. Høyesteretts bemerkning om at «Som det fremgår av overenskomsten hadde Freberg i sin besittelse et kontantbeløp på kr 46 000. Dette var penger som gjennom et lengre tidsrom var blitt overført fra forretningens kasse til Frebergs bankboks.»!
Denne dommen tar kun stilling spørsmålet om det foreligger et selskapsforhold. Det normale for indre selskap er at det foreligger en underskrevet selskapsavtale hvor det klart fremgår at det er et selskapsforhold og hvor de stille deltakere bl.a. har begrenset sitt ansvar til en fastsatt sum, jf. selskapsloven § 1-2, bokstav d). Da er problemstillingen i 1961-dommen uinteressant. Deltakernes ansvar for selskapsforpliktelsene, herunder merverdiavgift, må løses ut i fra selskapslovens ansvarsbestemmelser med de begrensninger som partene har nedfelt i selskapsavtalen - også for stille deltakere.
