Fordeling av inngående avgift ved oppføring av golfanlegg
Klager fradragsførte 50% av inngående avgift på oppførings- og driftskostnader til golfanlegg. Klagenemnda kom derimot til at det kun forelå fradragsrett med 7,6% (avgjørelse nr. 5854).
Klagers virksomhet bestod på den ene side av salg av spillerettigheter, som faller utenfor merverdiavgiftslovens område, jf. merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd nr. 12, og på den annen side avgiftspliktig virksomhet med reklame på et golfanlegg.
Det var enighet om at golfanlegget måtte anses som en såkalt «fellesanskaffelse», dvs. til bruk som både gir fradragsrett og til bruk som ikke gir det (virksomhet innenfor avgiftsområdet, reklame, og virksomhet utenfor avgiftsområdet, omsetning av spillerettigheter).
Fylkesskattekontorets vedtak
I vedtaket ble det uttalt bl.a. følgende:
Virksomheten har krevd fradrag i inngående avgift med 50%. Dette under henvisning til at det store omfanget av den reklameeksponeringen som finner sted, skjer både på banen og andre steder som på klubbhus, parkeringsplass, scorecards, medlemskort, dagskort (green fee), golfselskapets internettsider, baneguide samt særskilt turneringsreklame for turneringssponsorer og lignende. Det anføres i lys av dette at banen og det omliggende anlegget faktisk brukes 50% i reklamesammenheng. Til ytterligere støtte for sin påstand anføres videre at anlegget også brukes til reklameeksponering vinterstid når golfanlegget er stengt, idet området da brukes til eksempelvis turgåing på ski etc.
Hva gjelder fylkesskattekontorets varslede utgangspunkt om å legge en omsetningsbasert fordelingsnøkkel til grunn anføres at det vil være urimelig å la en golfbane med mindre faktisk eksponering få større fradrag enn en annen med større omfang av reklameeksponering bare fordi den første har høyere andel reklameinntekter gjennom eksempelvis lokaliseringsmessige fortrinn som genererer høyere pris pr. samme reklameenhet.
Omfanget av bruken av en golfbane som eksponeringsarena for reklame må antas kun å ha betydning i forhold til spørsmålet om hvorvidt hele eller kun deler av golfbanen kan anses for å være brukt i avgiftspliktig reklamevirksomhet.
Derimot må antallet kvadratmeter med reklame og antall forskjellige reklamepunkter antas å ha lite, om noe, å bidra med ved fastsettelse av den andel av golfbanen som brukes i reklamevirksomhet sammenlignet med annen bruk og da spesielt omsetning av avgiftsunntatte spillerettigheter.
Fylkesskattekontoret finner heller ikke at en henvisning til tiden banen blir brukt i forbindelse med yting av reklametjenester er egnet til å gi noen føringer om omfanget av bruken sammenlignet med annen bruk. Bruk av en eksponeringsarena i forbindelse med visning av reklame må anses for en mer passiv bruk av golfbanen sammenlignet med den aktive nyttegjøring av et anlegg som eksempelvis ved bruk til golfspill. Fylkesskattekontoret finner å måtte legge vekt på denne forskjellen i intensitet i bruken som her må sies å foreligge, og denne forskjellen får dermed betydning ved fastsettelsen av størrelsen på andelen fradragsberettiget inngående avgift.
Det vises her til Skattedirektoratets fellesskriv av 10. november 2005 pkt. 1.
Dette spesielt hvor det også som her foreligger en formidabel forskjell i den omsetning som de to ulike bruksmåtene generer. Det bemerkes her at den avgiftsunntatte omsetningen er over 12 ganger større enn den avgiftpliktige. Det er tatt utgangspunkt i at kun 7,6% av omsetningen på banen er avgiftspliktig.
Etter dette er det fylkeskattekontorets konklusjon at en omsetningsbasert fordelingsnøkkel danner det beste utgangspunkt for et forsvarlig uttrykk for faktisk bruk av golfbanen hhv. innenfor og utenfor avgiftsområdet, jf. § 1 i forskrift nr. 18.
