Fordeling av inngående avgift ved oppføring av golfanlegg
Klager fradragsførte 50% av inngående avgift på oppførings- og driftskostnader til golfanlegg. Klagenemnda kom derimot til at det kun forelå fradragsrett med 7,6% (avgjørelse nr. 5854).
Klagers virksomhet bestod på den ene side av salg av spillerettigheter, som faller utenfor merverdiavgiftslovens område, jf. merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd nr. 12, og på den annen side avgiftspliktig virksomhet med reklame på et golfanlegg.
Det var enighet om at golfanlegget måtte anses som en såkalt «fellesanskaffelse», dvs. til bruk som både gir fradragsrett og til bruk som ikke gir det (virksomhet innenfor avgiftsområdet, reklame, og virksomhet utenfor avgiftsområdet, omsetning av spillerettigheter).
I slike tilfeller skal inngående avgift fordeles, jf. merverdiavgiftsloven § 23 første punktum. Det er den faktiske eller antatte bruken henholdsvis innenfor og utenfor avgiftsområdet etter et forsvarlig skjønn som skal legges til grunn, jf. § 1, sml. § 3, i forskrift nr. 18 til merverdiavgiftsloven.
Tvisten i saken var kun selve fradragsprosenten, dvs. hvor stort forholdsmessig fradrag det skulle innrømmes for kostnadene til oppføringen og driften av golfanlegget. Klageren mente det skulle innrømmes 50% ut fra et synspunkt om samtidig/parallell bruk, mens fylkesskattekontorets vedtak bygget på 7,6% etter andel omsetning innenfor og utenfor avgiftsområdet (omsetning av reklametjenester utgjorde 7,6% av omsetningen).
Fylkesskattekontorets vedtak
I vedtaket ble det uttalt bl.a. følgende:
Virksomheten har krevd fradrag i inngående avgift med 50%. Dette under henvisning til at det store omfanget av den reklameeksponeringen som finner sted, skjer både på banen og andre steder som på klubbhus, parkeringsplass, scorecards, medlemskort, dagskort (green fee), golfselskapets internettsider, baneguide samt særskilt turneringsreklame for turneringssponsorer og lignende. Det anføres i lys av dette at banen og det omliggende anlegget faktisk brukes 50% i reklamesammenheng. Til ytterligere støtte for sin påstand anføres videre at anlegget også brukes til reklameeksponering vinterstid når golfanlegget er stengt, idet området da brukes til eksempelvis turgåing på ski etc.

Hva gjelder fylkesskattekontorets varslede utgangspunkt om å legge en omsetningsbasert fordelingsnøkkel til grunn anføres at det vil være urimelig å la en golfbane med mindre faktisk eksponering få større fradrag enn en annen med større omfang av reklameeksponering bare fordi den første har høyere andel reklameinntekter gjennom eksempelvis lokaliseringsmessige fortrinn som genererer høyere pris pr. samme reklameenhet.
Omfanget av bruken av en golfbane som eksponeringsarena for reklame må antas kun å ha betydning i forhold til spørsmålet om hvorvidt hele eller kun deler av golfbanen kan anses for å være brukt i avgiftspliktig reklamevirksomhet.
Derimot må antallet kvadratmeter med reklame og antall forskjellige reklamepunkter antas å ha lite, om noe, å bidra med ved fastsettelse av den andel av golfbanen som brukes i reklamevirksomhet sammenlignet med annen bruk og da spesielt omsetning av avgiftsunntatte spillerettigheter.
Fylkesskattekontoret finner heller ikke at en henvisning til tiden banen blir brukt i forbindelse med yting av reklametjenester er egnet til å gi noen føringer om omfanget av bruken sammenlignet med annen bruk. Bruk av en eksponeringsarena i forbindelse med visning av reklame må anses for en mer passiv bruk av golfbanen sammenlignet med den aktive nyttegjøring av et anlegg som eksempelvis ved bruk til golfspill. Fylkesskattekontoret finner å måtte legge vekt på denne forskjellen i intensitet i bruken som her må sies å foreligge, og denne forskjellen får dermed betydning ved fastsettelsen av størrelsen på andelen fradragsberettiget inngående avgift.
Det vises her til Skattedirektoratets fellesskriv av 10. november 2005 pkt. 1.
Dette spesielt hvor det også som her foreligger en formidabel forskjell i den omsetning som de to ulike bruksmåtene generer. Det bemerkes her at den avgiftsunntatte omsetningen er over 12 ganger større enn den avgiftpliktige. Det er tatt utgangspunkt i at kun 7,6% av omsetningen på banen er avgiftspliktig.
Etter dette er det fylkeskattekontorets konklusjon at en omsetningsbasert fordelingsnøkkel danner det beste utgangspunkt for et forsvarlig uttrykk for faktisk bruk av golfbanen hhv. innenfor og utenfor avgiftsområdet, jf. § 1 i forskrift nr. 18.
Klagers anførsler
Klager anførte bl.a. følgende:
Det kan ikke være lovgivers intensjon at ulike golfanlegg skal få en ulik fradragsrett basert på omsetningstall når den faktiske bruken ved denne typen golfanlegg er tilnærmet lik.
Bruken av golfbanen hhv. innenfor og utenfor loven vil være parallell basert på den faktiske reklameeksponeringen og den faktiske bruken som gjelder golfspill.
Golfspill skjer over hele banen på samme måte som reklameeksponeringen. De personene som spiller golf må forflytte seg rundt på banen og de vil bli eksponert for reklame uansett hvor på banen de oppholder seg. Det samme gjelder publikum og andre som befinner seg på golfbanen.
Reklamen eksponeres hele tiden, også på tidspunkter da det ikke spilles golf på banen. Omsetningstallene gir ikke et reelt bilde av den faktiske bruken da golfspill og reklameeksponering skjer parallellt.
Inntektene fra reklamen er lavere enn inntektene fra golfspill, men i praksis blir golfbanen brukt like mye innenfor som utenfor loven. Det er ikke grunnlag for å hevde at banen benyttes mer intensivt til golf enn til reklame da golf og reklame skjer tidsmessig parallellt. Aktivitene er like fremtredende.
Noen kommentarer fra fylkesskattekontoret til klagen
Parallellbrukssynspunktet slik det foreligger gjennom praksis, må anses kun å gjelde ved identisk bruk både innenfor og utenfor avgiftsområdet, noe som ikke er tilfellet i foreliggende sak.
Til tross for den reklameeksponering som skjer på banen, må det anses hevet over enhver tvil at bruk i form av golfspill utgjør den klare hovedsaklige bruken av golfbanen og dermed også klart sannsynlig den mest fremtredende bruk. Dette anses også underbygget gjennom den store differansen mellom omsetning knyttet til spillerettigheter på den ene siden og reklameomsetningen på den andre. Det vises her til at den avgiftspliktige omsetningen på banen kun utgjør i underkant av 1/12 av den totale omsetningen på banen.
Når det gjelder anførselen om at det ikke kan være riktig at ulike golfanlegg skal få en ulik fradragsrett basert på omsetningstall når den faktiske bruken ved denne typen golfanlegg er tilnærmet lik, bemerker fylkesskattekontoret at høyere reklameverdi må antas i stor grad å gå hånd i hånd med en tilsvarende økning i prisen for å spille golf. Derfor er det grunn til å tro at forholdet mellom omsetning fra henholdsvis salg av spillerettigheter og reklametjenester vil holde seg relativt stabilt.
Omsetning må klart anses som en mer egnet og mer presis hjelpestørrelse ved fastsetting av fradragsandel sett i forhold til samtidighetskriteriet som fremholdes i klagen. Samtidighet som fordelingskriterium er ikke i stand til å fange opp forskjellen mellom 1% avgiftspliktig bruk og 99% avgiftsunntatt bruk på den ene siden, eksempelvis målt etter omsetning, og 99% avgiftspliktig og 1% avgiftsunntatt bruk på den andre.
Til tross for at fylkesskattekontoret ikke har bemerkninger til de ulike måtene klager eksponerer reklame på, er det ingen holdepunkter for at det konkrete omfanget av reklameeksponeringen på klagers bane er mer intensiv enn normalt for golfbaner og at det derfor skulle være noe grunnlag for en annen konklusjon enn den som fremgår av klagesakene nr. 5622, 5699, 5715 og 5719. I de nevnte sakene ble en omsetningsbasert fradragsnøkkel ansett å gi et forsvarlig uttrykk for den faktiske bruken.
Klagenemndas vedtak
Klagenemnda stadfestet enstemmig fylkesskattekontorets vedtak.
Spørsmålet om forholdsmessig fradragsrett med 50% ut fra synspunktet om samtidig/parallell bruk, har også vært tema i en rekke andre klagenemndssaker. Det kan vises til avgjørelser nr. 5622, 5669, 5699, 5715, 5719, 5734, 5835 og 5853 (kinosal, hotellrom og golfbaner).




