Regnskapsmessig behandling av obligasjonslån
I artikkelen drøftes regnskapsmessig behandling av obligasjoner ved utstedelse til under/overkurs. Drøftingen vil hovedsakelig baseres på et enkelt gjennomgangseksempel.
Ved undervisning i emnet ved universitet og høgskoler har jeg oppdaget at emnet virker krevende for studenter innen regnskap. Trolig har dette sin årsak i at forståelse for korrekt regnskapsmessig behandling av obligasjoner krever kunnskaper både fra regnskap, finansmatematikk og skatterett. Når dette presenteres i en blanding, kan det nok for de fleste bli noe overveldende. I artikkelen forsøker jeg derfor å forklare regnskapsmessig behandling av obligasjoner på en pedagogisk lettfattelig måte. Emnet er heller ikke presentert helhetlig i ledende regnskapsbøker* Den mest utfyllende presentasjon av emnet er i Tellefsen & Langli, Gyldendal Akademisk, 2005. i Norge. IAS 32 og 39* En god fremstilling av emnet er å finne i IASB sin utgivelse: Financial Instruments Reporting and Accounting. A user`s guide through the official text of IAS 32, IAS 39 and IFRS 7. gir veiledning i regnskapsmessig behandling av finansielle instrumenter. Siden dette er en pedagogisk note vil drøftingen hovedsakelig baseres på et enkelt gjennomgangseksempel* Regnskapsmessig behandling av obligasjonslån er ikke et nytt tema innen regnskapslitteraturen. Allerede på slutten av 1800 tallet ble det skrevet bøker og avhandlinger vedrørende bokføring av obligasjoner (Sprague, 1908). Den første regnskapsprofessor i USA, Henry Rand Hatfield, drøftet i sin lærebok, Modern Accounting bokføring av obligasjoner. I USA var boken nesten enerådende som lærebok innen bokføring på begynnelsen av 1900 tallet. En kan dermed konkludere med at denne pedagogiske noten følger i rekken av mange artikler om emnet. Problemstillingene har imidlertid endret seg gjennom årene, med utvikling av mer avanserte finansmarkeder og finansmatematikk..
Drøfting*
Det følger naturlig av artikkelens tema at obligasjonene på utsteders hand må betraktes som langsiktig gjeld. For kjøper vil balanseføring avhenge av formålet med kjøpet. Den videre drøfting vil imidlertid hovedsakelig gjelde i de tilfeller hvor kjøper gjør en langsiktig plassering i obligasjoner.
I henhold til IAS 39.9 jf. nr. 46 og 47 skal obligasjoner fastsettes til amortisert kost av estimerte fremtidige kontantstrømmer. Dvs. benyttelse av internrentemetoden* Internrenten benevnes ofte som implisitt rente, eller effektiv rente. Internrentemetoden kan dermed også benevnes som implisitt rente-metode eller effektiv rente-metode.. Tar vi utgangspunkt i sikre obligasjoner (for eksempel statsobligasjoner), vil prissettingen være en funksjon av forventet rentenivå. Det vil si at ulik prissetting hos den enkelte investor hovedsakelig kan forklares i ulike antagelser om det fremtidige rentenivået. For utsteder kan effektiv rente av en obligasjon med løpetid på T år og fast rente før skatt beregnes på følgende måte:
NV = Nåverdi (amortisert kost) av obligasjon
U0 = Innbetalt ved salg/utstedelse obligasjon tidspunkt null
Kt = Kurtasje (omkostninger ved utstedelse/salg og tilbakebetaling)
It = Pålydende rentekostnad obligasjon tidspunkt t
ST = Innløsningsverdi obligasjon tidspunkt T
q = Internrenten (effektiv rente)
Første ledd er netto innbetalt ved utstedelse av obligasjonslånet. Omkostninger til megler mv. for å forberede og utstede lånet ligger i kurtasjen. Eventuell underkurs reduserer U0 i uttrykket. Andre ledd er rentekostnaden på obligasjonslånet i lånets løpetid. I uttrykket er det forutsatt at renten betales etterskuddsvis. Siste ledd er innløsning av obligasjonslånet ved slutten av lånets løpetid. I den grad lånet har faste tidspunkt for renteregulering, er lånets løpetid frem til rentereguleringen. For investor er uttrykket ekvivalent med motsatt fortegn. Se også IAS 39.9 for definisjon av internrentemetoden.
Eksempel 1
I fortsettelsen av drøftingen vil følgende gjennomgangseksempel benyttes: Et selskap selger 01.01. år 1 et avdragsfritt obligasjonslån pålydende kr 100 000 med pålydende rente 8% og varighet 3 år. Lånet innfris i sin helhet 01.01. år 4. Årlige etterskuddsvise terminer som utbetales 31.12. hvert år, ingen gebyrer. Markedsrenten på lån av denne risiko er 8%. Effektiv rente på lånet kan beregnes slik:
Effektiv rente er identisk med pålydende rente når det ikke er gebyrer og lånet betales i årlige etterskuddsvise terminer.
Eksempel 2
La oss nå anta at markedsrenten for lån av denne type risiko og varighet er 12% på utstedelsestidspunktet. Ingen gebyrer. Hva er investorene villig til å betale for lånet?
Investorene forlanger 12% avkastning på sin investering. Det vil si at salgsprisen på obligasjonene må reduseres, siden de gir 8% pålydende rente. Salgsprisen kan beregnes på følgende måte:
Differansen mellom kr 100 000 og 90 393 er lånets underkurs på utstedelsestidspunktet.
Underkursen må i samsvar med rskl. § 4-1 nr. 3 og IAS 39.47 periodiseres over lånets løpetid. Dvs. at ved låneopptak balanseføres lånet som langsiktig gjeld til kr 90 393. Over de neste tre årene kostnadsføres underkursen som rentekostnad på lik linje med pålydende rentekostnad kr 8 000. Følgende tabell gir oversikt over beregnet rentekostnad, renteutbetaling (kontantstrøm) og balanseføring for obligasjonslånet:
År |
Balanseverdi 01.01. |
Rentekostnad |
Kontantstrøm |
Balanseverdi 31.12. |
|---|---|---|---|---|
1 |
90 393 |
10 847 |
8 000 |
93 240 |
2 |
93 240 |
11 189 |
8 000 |
96 429 |
3 |
96 429 |
11 571 |
8 000 |
100 000 |
Obligasjonslånets effektive rente er 12%, noe som under våre forutsetninger medfører at lånets effektive rente er 12%. Rentekostnaden år 1 beregnes som 12% av balanseført gjeld (90 393 · 0,12 = 10 847). Obligasjonslånets pålydende rente er 8%. Kontantstrømmen til lånet er 8% rente av pålydende verdi (100 000 · 0,08 = 8 000). Differansen mellom kostnadsført rente og kontantstrøm øker lånets pålydende verdi. Av pedagogiske grunner forutsettes at lånet tilbakebetales 01.01. år 4. Det er balanseført kr 100 000 ved utgangen av år 3. Beløpet er ekvivalent med nedbetaling obligasjonslån 01.01. år 4.
Ovenfor er internrentemetoden benyttet ved fordeling av underkurs. Man kan vel hevde at en lineær fordeling kan benyttes i den grad det ikke medfører vesentlige avvik fra internrentemetoden (Epstein & Mirza, 2005). Med dagens hjelpemidler og kunnskaper innen finansmatematikk børman imidlertid unngå tilnærmede metoder. IAS 39 forutsetter at internrentemetoden benyttes.
.gif)
