Selected Brands-saken

Da tollvesenet først i den senere tid har satt fokus på dette området, finnes det ikke så vidt oss bekjent noen rettskraftige dommer på området før Selected Brands-saken. Denne saken er det advokatfirmaet PricewaterhouseCoopers DA som førte til endelig avgjørelse i Borgarting Lagmannsrett, avsagt 7. november 2002.

Dommen ble avsagt under dissens og ble påanket til Høyesterett. Dessverre slapp ikke saken inn der.

Konsekvensen er at dommen i Borgarting Lagmannsrett nå er rettskraftig. Dommen gjelder for varer som importeres i navnet til norsk filial fra hovedkontorets lager i utlandet, og som er bestilt av sluttkundene i Norge før innførselen. Dette ble beskrevet i Valheims artikkel under pkt. 3.2.

Transaksjonene - hovedkontor - filial - kunde

Blant annet med bakgrunn i tidligere uttalelser var partene enige om at det ikke forelå noe salg mellom Selected Brands AB i Sverige og den norske filialen. Dette fordi en leveranse mellom hovedkontor og filial ikke kan anses som en reell transaksjon da dette er leveranser innen samme rettsubjekt. Statens utgangspunkt og hovedanførsel i saken var således at det kun forelå et salg for eksport til Norge, som var salget mellom Selected Brands AB og sluttkundene i Norge, og følgelig at Selected Brands norske filial ikke kunne anses som kjøper.

Direkte leveranse

Selected Brands hevdet prinsipalt at det forelå et direkte salg fra de uavhengige produsentene til Selected Brands norske filial. Tollvesenet har akseptert at et slikt salg kan legges til grunn som tollverdi, selv om det er en norsk filial (og følgelig ikke et selvstendig norsk rettsubjekt) som er mottager. Kravet er at det kan dokumenteres at varene er solgt og sendt til den norske filialen og ikke til det utenlandske hovedkontoret som så har overført/levert varene videre til sin norske filial.

Lagmannsretten fant at varene ikke kunne anses som direkte levert fra produsentene (uavhengige) til den norske filialen selv om det var på det rene at varene hele tiden var ment for Norge. På dette punktet var det dissens. Lagmannsrettens flertall la vekt på at varene først ble importert til hovedkontorets lager i Sverige sammen med varer ment for det svenske markedet. Flertallet fant at det ikke var tilstrekkelig dokumentert at varene som skulle til Norge, var merket og atskilt på en slik måte at reglene om direkte forsendelse var oppfylt. Det var ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at varene som skulle til Norge ikke ble blandet sammen med øvrige varer som skulle til det svenske markedet. Mindretallet kom til at det ligger implisitt i bestillingsrutinene at varene hele tiden var ment for Norge da varene allerede før disse ble sendt fra produsent var forhåndsbestilt og bestemt for Norge. Mindretallet fant følgelig at kravet om direkte forsendelse til Norge var oppfylt slik at det forelå et direkte salg mellom de uavhengige produsentene og den norske filialen.

Førstesalgsprinsippet

I tillegg ble spørsmålet om det såkalte førstesalgsprinsippet kan påberopes etter norsk rett. Dette var Selected Brands subsidiære anførsel i saken.

I følge den norske tollverdiforskriften er det salget som er bestemmende for eksporten til tollområdet (Norge), «salg for eksport til Norge», som skal legges til grunn ved fastsettelsen av tollverdien. Teksten i den norske Tollverdiforskriften er en direkte oversettelse av formuleringen i GATT-avtalen. Norske tollmyndigheter hevder at dette må forstås som det siste salget i omsetningskjeden for varer som importeres til Norge. Selected Brands hevdet at bestemmelsen ikke kan tolkes slik, men at også et tidligere salg i omsetningskjeden kan legges til grunn som «bestemmende for eksporten til Norge» (førstesalgsprinsippet).

Førstesalgsprinsippet innebærer kort fortalt at dersom en vareforsendelse omsettes gjennom flere ledd, vil salget i et tidligere omsetningsledd på bestemte vilkår kunne aksepteres som tollverdi. Dette selv om den endelige eksport av varene først skjer til importlandet fra neste ledd i omsetningskjeden (sistesalget).

Eksempelvis vil et salg fra A i Hong Kong til B i Kina legges til grunn som tollverdi ved importen til C i Nederland. De viktigste vilkårene er at varen er bestemt og merket for C allerede på det tidspunkt varene sendes fra A. I tillegg må varene sendes direkte til C i Tyskland. Det må være direkte sammenhengende transport. At B foretar en omlasting av varene vil normalt ikke ha noen betydning for om det kan sies å foreligge en sammenhengende transport.

Dersom varene imidlertid først tas inn til B’s lager i Kina og det her skjer en sammenblanding med andre varer av samme type som B skal selge til kunder i andre land, vil vilkåret om direkte forsendelse være brutt. Salget mellom A og B kan da ikke lenger påberopes som tollverdi. Det vil i et slikt tilfelle ikke være mulig å vite eksakt hvilke varer som hele tiden har vært bestemt for kunde C i Nederland.

Så langt vi kjenner til aksepterer samtlige OECD-land førstesalgsprinsippet med unntak av Canada og Norge. Bestemmelsen i den norske tollverdiforskriften er i utgangspunktet identisk med den bestemmelsen som benyttes i EU. En del av disse landene har laget interne bestemmelser som angir nærmere vilkår/krav for at prinsippet skal gjelde.

Tidligere hadde også Canada en ordlyd lik GATT-avtalen. Imidlertid tapte den canadiske stat to rettsavgjørelser i forhold til påstanden om at førstesalgsprinsippet ikke kunne gjøres gjeldene. Canadiske domstoler kom her til at den fortolkning som den canadiske stat hadde gjort om at begrepet «bestemmende for eksport til tollområdet» måtte tolkes som det siste salget før import til kjøper i Canada, ikke var holdbar.

Som følge av nevnte dommer endret canadiske myndigheter sin interne lovgivning til eksplisitt å angi at tollverdien skal fastsettes på grunnlag av varens verdi ved «salg for eksport til kjøper i Canada.» Om denne lovendringen og den tolkning som canadiske myndigheter ønsker å legge til grunn vil stå seg eller må anses som brudd på GATT-avtalen, er etter det vi kjenner til ikke prøvet for domstolene.

I og med at Norge ikke har foretatt en tilsvarende lovendring som i Canada, mener vi at tilsvarende fortolkning av tollverdiforskriften som canadiske domstoler ga anvisning på, også må legges til grunn i Norge. Vi finner det også høyst tvilsomt at Norge skal kunne tolke dette annerledes enn alle andre land som forplikter seg til å følge GATT-avtalens regler om tollverdi.

Tollvesenets praksis

Når det gjelder spørsmålet hvorvidt førstesalgsprinsippet skal legges til grunn etter norsk rett, heter det følgende i dommen fra Borgarting Lagmannsrett: «at norske avgiftsmyndigheters praksis på dette området har vært helt konsistent og entydig siden innføringen av tollverdiforskriften i 1980, og flertallet finner at dette må være avgjørende for fortolkningen av § 2.»

I mangel av andre relevante rettskilder la altså lagmannsretten avgjørende vekt på tollvesenets praksis ved avgjørelse av spørsmålet.

Tolltjenestemenn som vitnet på vegne av Staten i saken, hevdet at det forelå en slik langvarig og konsistent praksis. Dette ble imidlertid ikke nærmere dokumentert utover en henvisning til et ikke publisert brev fra Toll og Avgiftsdirektoratet i 1993 til et utenlandsk revisjonsselskap. I dette brevet uttrykte direktoratet undring over at EU hadde tolket GATT-avtalen på en så «liberal måte» at førstesalgsprinsippet kunne legges til grunn. Uttalelsene fra tolltjenestemennene ble allikevel tillagt avgjørende vekt av Lagmannsretten i det Selected Brands ikke var i stand til å føre bevis for det motsatte.

Etter vår oppfatning er det grunn til å stille spørsmålstegn ved om påstanden fra tollvesenet om at det foreligger en slik langvarig og konsistent praksis er riktig. Tollvesenet startet først utdanningen av tollrevisorer i slutten av 1980-årene og fikk etablert tollrevisormiljøer på landsbasis i begynnelsen av 1990-årene. Det var først da tollvesenet startet med å gjennomføre bokettersyn for å kontrollere pengestrøm og vareflyt mot bl.a. bestemmelsene i tollverdiforskriften.

Tollvesenet startet derfor ikke med bokettersyn av filialer for gjennomføring av tollverdikontroller før i slutten av 1990-årene. Selected Brands var en av de første filialene som fikk bokettersyn av tollvesenet.

Tollvesenets fortollingssystem, TVINN, baserer seg på selvdeklarasjonsprinsippet. De næringsdrivende må selv eller ved hjelp av speditør deklarere korrekt verdi basert på regelverket i tollverdiforskriften som er vedtatt i GATT-avtalen.

Tollvesenet i Norge har ikke tidligere eller på kontrolltidspunktet publisert hvordan tollverdiforskriftens hovedregel § 2 skal fortolkes for filialer. Det har derfor vært opp til de næringsdrivende selv å tolke forskriftens ordlyd.

Det ble i rettssaken ikke dokumentert at tollvesenet tidligere har gjennomført bokettersynskontroller av filialer der tollverdiforskriften har blitt tolket slik som i Selected Brands-saken. Tollvesenets uttalelse om gjeldende praksis kan følgelig diskuteres. Vi har erfaring for at flere filialer har tolket regelverket slik Selected Brands har gjort. Dette skyldes i stor grad at tollvesenet ikke har gitt klare retningslinjer på hvordan tollverdispørsmålet skal behandles i filialstrukturer. Manglende retningslinjer og generell usikkerhet internt i tollvesenet var også en av hovedgrunnene til at Lagmannsretten ikke fant at Selected Brands hadde opptrådt uaktsomt i saken. Staten led altså nederlag på dette punkt. Selected Brands slapp å betale tilleggstoll og tilleggsmerverdiavgift.

Etter vår oppfatning bør ikke lagmannsrettens dom i Selected Brands-saken oppfattes som et endelig og absolutt nei til spørsmålet om førstesalgsprinsippet kan påberopes i Norge ved såkalte suksessive salg for eksport til Norge. Artikkelforfatterne håper at også andre importører vil prøve dette spørsmålet for domstolene og det hadde vært svært interessant å få en tilsvarende sak til behandling for Høyesterett.

I påvente av en ny sak på området må imidlertid importører som benytter førstesalgsprinsippet regne med etterberegninger fra tollvesenet dersom verdien er lavere enn det som fremgår av siste salg. Dersom det ikke er ønskelig å utfordre myndighetene med en ny sak rundt dette, anbefaler vi at importører forsøker å tilpasse seg til dagens rettstilstand i størst mulig grad.

Forsendelsesmåten avgjørende for fastsettelse av tollverdi

Ved fastsettelse av tollverdien i filialstrukturer vil det nå altså først og fremst være avgjørende for utfallet hvordan varene transporteres, og om det kan dokumenteres at varene er «ment som salg for eksport til Norge» allerede fra leverandør/produsent til den norske filialen. Varene bør følgelig ikke først bringes til filialens utenlandske hovedkontor dersom dette kan unngås. Dersom varen likevel må bringes til hovedkontoret, bør varene legges på tollager før videreforsendelse til Norge.

Dersom filialene i Norge ikke kan dokumentere at varene blir transportert og er ment for filialennår de eksporteres fra leverandør/produsent, må tollverdien med bakgrunn i Selected Brands-saken fastsettes med utgangspunkt i videresalgspris til de norske kunder. Tollvesenet aksepterer fratrekk for kostnader til transport etter innførselen og eventuelt kostnader for konstruksjon, oppføring, montering, vedlikehold eller teknisk hjelp som foretas etter innførselen hvis dette kan atskilles og dokumenteres, jf. tollverdiforskriften § 2 pkt. 2a og b. og § 9. Selected Brands fikk medhold av tollvesenet i forkant av rettssaken for at transportkostnader påløpt i Norge ikke skulle være del av tollverdigrunnlaget slik at selskapet fikk refundert etterberegnet toll for disse kostnadene.

Etter Selected Brands-dommen vil det nå være viktig for næringsdrivende å kunne innordne virksomheten sin slik at de ikke må deklarere tollverdien med utgangspunkt i videresalgspris hvis det ikke er nødvendig.

Tollverdi særlig viktig for import av varer med høy verditollsats

Det er særlig hvis filialer importerer tollpliktige varer, eksempelvis tekstiler produsert utenfor EU/EØS-området, det er viktig å innordne seg slik at deklarert tollverdi baseres på salgspris fra leverandør/produsent med tillegg for frakt/forsikring frem til norsk grense. For det store flertall av varer som ikke er tollpliktige, vil en lavere tollverdi i hovedsak kun ha betydning for hva som skal betales i importmerverdiavgift. Denne avgiften vil som oftest være fradragsberettiget for importøren. Der det ikke skal betales toll, vil følgelig en høyere tollverdi kun utgjøre en likviditetsmessig kostnad. I disse tilfellene vil det således ikke ha særlig betydning at tollverdien beregnes med bakgrunn i videresalgsprisen til kundene.

For eksempelvis landbruksvarer, der tollverdien for det meste er vektbasert, vil lavere tollverdi også normalt ikke ha særlig betydning. Toll betales her på bakgrunn av vekt, slik at tollverdien ikke har betydning for hva som skal betales.

For en del landbruksvarer vil det imidlertid påløpe næringsmiddelavgift og forskningsavgift ved importen. Begge disse avgiftene er verdibaserte. Disse avgiftene utgjør imidlertid kun en samlet prosentsats på ca. 1% av deklarert verdi og vil således ikke utgjøre store besparelser dersom det kan benyttes en lavere tollverdi.