Endring i reglene for arbeidspendling mellom utlandet og Norge

I det følgende skal det redegjøres for bakgrunnen for endringen, hva endringen består i og hvordan endringen slår ut i praksis.

Før 1998 hadde ikke utlendinger som arbeidet i Norge og som reiste mellom hjemlandet og Norge krav på fradrag for merutgifter knyttet til pendling. Med virkning for inntektsåret 1998 ble imidlertid reglene endret ved at pendlere fra en annen EØS-stat fikk rett til fradrag for merutgifter til kost, losji og besøksreiser til hjemmet. Denne ordningen omfattet kun EØS-borgere som pendlet innen EØS-området og var forbeholdt personer som var skattepliktige etter skatteloven § 15 første ledd bokstav a, det vil si personer som var ansett skattemessig bosatt i Norge.

For en arbeidstaker som pendler mellom bosted og arbeidssted i Norge er kostnader til kost, losji og reise fradragsberettiget når arbeidstakeren selv dekker utgiftene, jf. skatteloven § 6-13. Dersom arbeidsgiver dekker disse kostnadene, gjelder det regler for skattefritak, jf. skatteloven §§ 5-11 og 5-12.

Arbeidsgivers dekning av pendlerutgifter anses skattefri for arbeidstaker bare dersom arbeidstakeren oppfyller vilkårene for fradrag. Det betyr at bare i de tilfeller hvor arbeidstakeren ville bli innrømmet fradrag for pendlerutgifter, vil arbeidsgivers dekning være skattefri for ham. Er dette vilkår oppfylt, skal bare et eventuelt overskudd eller underskudd medtas i selvangivelsen. Denne metoden kalles for nettometoden.

Ved arbeidspendling fra utlandet hadde det utviklet seg en praksis som gikk lenger enn fradragsretten rakk i de tilfeller hvor arbeidsgiver dekket pendlerkostnadene. Det vil si at nettometoden også ble benyttet for visse grupper utenlandske arbeidstakere, selv om disse ikke hadde rett til fradrag for pendlerutgifter, enten fordi de var bosatt utenfor EØS-området, eller fordi vedkommende ikke oppfylte vilkårene for pendling etter EØS-forskriften. Det er denne praksis lovendringen er ment å endre.

Utenlandske arbeidstakere med midlertidig opphold i Norge samt personer som bare er skattepliktige etter petroleumsskatteloven, har rett til et såkalt standardfradrag på 15%, jf. skatteloven § 6-70 og petroleumsskatteloven § 2. Ifølge § 6-70 skal fradraget beregnes av samme beregningsgrunnlag som minstefradrag, det vil i hovedsak si arbeidsinntekt. Dette fradraget kommer i stedet for faktiske utgifter og er ment å dekke blant annet kostnader som merutgifter ved pendling.

De pendlere som fikk utgifter til pendling dekket av sin arbeidsgiver, ble underlagt ligning etter nettometoden. Det vil si at bare et eventuelt overskudd kom til beskatning. I tillegg fikk denne skattytergruppen 15% standardfradrag. Som nevnt er pendlerutgifter nettopp den type utgifter som inngår i standardfradraget. Praksis medførte således at denne gruppen fikk en meget gunstig behandling.

Ved en lovendring gjort gjeldende fra 1. januar 2003 er skatteloven §§ 5-11 og 5-12 om godtgjørelser og naturalytelser endret ved at departementet er gitt utvidet forskriftshjemmel.

Departementet har gitt nye forskrifter, jf. FSFIN § 5-11-1 og FSFIN § 15-12-10. Ifølge § 5-11-1 er godtgjørelse utbetalt til dekning av kost, losji og besøksreiser til arbeidstakere som ikke er pendlere skattepliktig som arbeidsinntekt. Videre er godtgjørelse utbetalt til dekning av kost, losji og besøksreiser til en person som får standardfradrag skattepliktig som arbeidsinntekt.

Når det gjelder naturalytelser, skal fordel som består i fri kost, losji eller reise mellom bolig på arbeidsstedet og annen bolig anses skattepliktig dersom arbeidstakeren ikke er pendler og for arbeidstaker som får standardfradrag, jf. § 5-12-1.

Bakgrunnen for endringen var å gjøre skattereglene for pendling mellom utlandet og Norge mer lik tilsvarende regler for innenlandspendling. Som det fremgår av beskrivelsen foran medfører endringene at den gruppen skattytere som tidligere ble lignet etter nettometoden samtidig som det ble innrømmet standardfradrag, nå blir behandlet likt med skattytere som pendler i Norge.

Endringen i disse reglene medførte også at skatteloven § 6-70 om standardfradrag ble endret. Før lovendringen var det bare personer som var skattepliktige etter skatteloven § 2-1 som kunne velge mellom 15% standardfradrag eller ordinære fradrag. Etter skatteloven § 6-70 omfatter valgretten nå også personer uten skattemessig bosted her, det vil si personer som er skattepliktige hit etter skatteloven § 2-3 første ledd bokstav d og annet ledd samt personer skattepliktige etter petroleumsskatteloven § 2 jf. § 1. Så lenge denne gruppen skattytere ikke lenger kan få standardfradrag dersom de lignes etter nettometoden, så var det rimelig at de kunne velge å kreve fradrag for ordinære utgifter.

De ovennevnte endringer gjelder ikke for tjenestereiser. Arbeidsgivers dekning av utgifter i forbindelse med tjenestereiser skal fortsatt behandles etter nettometoden og har ingen betydning for 15% standardfradrag.

Endringen i reglene om godtgjørelser og naturalytelser i skatteloven har også medført endring i to forskrifter til skattebetalingsloven. Dette gjelder forskrift av 14. oktober 1976 nr. 9830 om forskuddstrekk i utgiftsgodtgjørelser og forskrift av 21. juni 1993 nr. 546 om forskuddstrekk i naturalytelser.

Arbeidsgiver plikter i følge de nye forskriftene å gjennomføre skattetrekk i naturalytelser og godtgjørelser for arbeidstakere som er pendlere og som har fått skattekort med 15% standardfradrag.

For Sentralskattekontoret har endringen i første omgang medført en del praktiske utfordringer på forskuddsstadiet. I de tilfeller hvor skattyter står overfor en valgmulighet med hensyn til ligning etter nettometoden uten standardfradrag eller bruttometoden med standardfradrag blir spørsmålet om en ved utskriving av skattekort skal legge den ene eller andre metoden til grunn.

Når Sentralskattekontoret får melding om nye arbeidstaere i Norge, sendes det automatisk ut skattekort. Av praktiske grunner utsteder kontoret i utgangspunktet skattekort med 15% standardfradrag for sokkelarbeidere og skattekort uten 15% standardfradrag for skattytere som arbeider i Norge og som er skattepliktige etter skatteloven §§ 2-1 første ledd/2-3 første ledd bokstav d eller annet ledd. Skattekortet kan endres dersom skattyter ser at de opplysninger skattekortet bygger på ikke stemmer. Dette skjer på vanlig måte med søknad om endring av skattekort.