Troverdigheten hos skattyter og dennes representanter
Sentralskattekontoret for utenlandssaker opplever til tider at skattytere og deres representanter presenterer uriktige eller ufullstendige fakta. Foretak, revisjonsselskaper og advokatfirmaer som utad gjerne bestreber seg på å fremstå som seriøse, avsløres til tider som lite troverdige.
Ved siden av at dette har en ligningsmessig og en strafferettslig side, skaper det et troverdighetsproblem verken skattyter eller ligningsmyndigheter er tjent med over tid. Begge parter bruker mer ressurser enn nødvendig, og i den grad ligningsmyndighetene vinner frem, påføres skattyteren gjerne økte skattekostnader i form av tilleggsskatt.
Revisjonsselskapene og advokatfirmaene som representerer skattyter vil nok i det lengste hevde at det bare er skattyters syn de gir uttrykk for, noe som nok vanligvis også er tilfellet. I enkelte saker foreligger det imidlertid forhold som etter sentralskattekontorets oppfatning tyder på at den aktuelle revisor/skattejurist på vegne av skattyteren, selv konstruerer et faktum tilpasset norske skatteregler. Rent strafferettslig er man da over i medvirkning, jf. ligningsloven kap. 12.
En annen anførsel som tidvis fremsettes fra skattyters side i denne sammenheng, er at bare faktum som underbygger skattyters regelforståelse må fremlegges uoppfordret. Med henvisning til ordlyden i ligningsloven § 10-2 og 12-1 minnes det om at temaet er om det er gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger som kunne ført til fastsettelse av for lav skatt, uavhengig av hvilken oppfatning skattyter måtte ha om den aktuelle subsumsjon, jf. Harboe m.fl. kommentarer til ligningsloven s. 553 pkt. 4 til § 12-1.
Overføring til datterselskap
I den første saken hadde et utenlandsk selskap A med virksomhet og fast driftssted i Norge, overført deler av sin virksomhet (en separat avdeling) inkludert virksomhet i Norge, til et heleid datterselskap B i hjemlandet. B fikk fast driftssted i Norge, og ble således begrenset skattepliktig hit. Virksomheten i Norge hadde bare pågått noen måneder før overdragelsen, og utgjorde kun en ubetydelig del av den totale virksomhet som ble overført. Selskap B, som var representert ved et av de store revisjonsselskapene i Norge, hevdet prinsipalt at det dreide seg om en fisjon, og at B som utfisjonert selskap hadde krav på å få overta det overdragende selskaps skatteposisjoner i Norge, noe som innebar fremføring av et underskudd på ca. kr 60 millioner. Subsidiært, om ligningsmyndighetene ikke aksepterte skattemessig kontinuitet, ble det anført at ny inngangsverdi måtte fastsettes på samtlige driftsmidler, som for den norske virksomhetens del alene gjaldt goodwill. Verdien av sistnevnte var ifølge skattyters norske representant beregnet til ca. kr 26 millioner, basert på nåverdien av en hypotetisk fremtidig kontantstrøm over de neste 10 år.
Revisjonsselskapet har både i klage til ligningsnemnda og i klage til overligningsnemnda hevdet at virksomhet ble overført fra A til et nystiftet selskap B som ledd i en fisjon 1. oktober det aktuelle år. Dette til tross for at det av selskapets årsrapport eksplisitt fremgår at B ble stiftet i mai det aktuelle året og at anleggsmidlene i oktober ble kjøpt av A for et beløp tilsvarende nedskrevet verdi. Videre fremgår det av årsrapporten at anskaffelseskostnaden alene refererer seg til materielle anleggsmidler, og goodwill er ikke nevnt med et ord.
