Overføring til datterselskap

I den første saken hadde et utenlandsk selskap A med virksomhet og fast driftssted i Norge, overført deler av sin virksomhet (en separat avdeling) inkludert virksomhet i Norge, til et heleid datterselskap B i hjemlandet. B fikk fast driftssted i Norge, og ble således begrenset skattepliktig hit. Virksomheten i Norge hadde bare pågått noen måneder før overdragelsen, og utgjorde kun en ubetydelig del av den totale virksomhet som ble overført. Selskap B, som var representert ved et av de store revisjonsselskapene i Norge, hevdet prinsipalt at det dreide seg om en fisjon, og at B som utfisjonert selskap hadde krav på å få overta det overdragende selskaps skatteposisjoner i Norge, noe som innebar fremføring av et underskudd på ca. kr 60 millioner. Subsidiært, om ligningsmyndighetene ikke aksepterte skattemessig kontinuitet, ble det anført at ny inngangsverdi måtte fastsettes på samtlige driftsmidler, som for den norske virksomhetens del alene gjaldt goodwill. Verdien av sistnevnte var ifølge skattyters norske representant beregnet til ca. kr 26 millioner, basert på nåverdien av en hypotetisk fremtidig kontantstrøm over de neste 10 år.

Revisjonsselskapet har både i klage til ligningsnemnda og i klage til overligningsnemnda hevdet at virksomhet ble overført fra A til et nystiftet selskap B som ledd i en fisjon 1. oktober det aktuelle år. Dette til tross for at det av selskapets årsrapport eksplisitt fremgår at B ble stiftet i mai det aktuelle året og at anleggsmidlene i oktober ble kjøpt av A for et beløp tilsvarende nedskrevet verdi. Videre fremgår det av årsrapporten at anskaffelseskostnaden alene refererer seg til materielle anleggsmidler, og goodwill er ikke nevnt med et ord.

Ikke fisjon

Overligningsnemnda kom til at overføringen av virksomhet fra A til B ikke var ledd i en fisjon slik vi kjenner begrepet, og det anførte grunnlag for skattemessig kontinuitet falt således bort. (For øvrig var heller ikke vilkåret om at begge selskaper måtte være norske oppfylt, jf. tidligere selskapsskattelov § 8-7 nr. 1.) Diskontinuitet medførte at selskapet hadde rett til ny inngangsverdi på de overførte aktiva. Nemnda fant imidlertid at det ikke var dokumentert at vederlaget for virksomheten oversteg verdien av identifiserbare eiendeler, ei heller at det rent faktisk var en goodwill-verdi tilknyttet det faste driftssted på overdragelsestidspunktet.

Sentralskattekontoret som saksutreder er av den oppfatning at selskapet og dets representant gav uriktige opplysninger om fakta både ved å hevde at overdragelsen skjedde i tilknytning til en fisjon og ved å hevde at det var en avskrivbar goodwill-verdi tilknyttet det faste driftssted i Norge. Til alt overmål opplyste det norske revisjonsselskapet at fisjonsbegrepet var ukjent i selskapets hjemland. Om så er tilfellet, er det nærliggende å tro at det er revisjonsselskapet som har forsøkt å tilpasse faktum til norske skatteregler, og at man således ikke lenger bare presenterer selskapets oppfatning av faktum.

Virksomhet på norsk sokkel

Den neste saken gjaldt et utenlandsk selskap A som i lengre tid har hatt virksomhet på norsk sokkel, og i den forbindelse benyttet en borerigg innleid på bare-boat-vilkår fra rederiet B, hvor A sammen med andre var deltaker. Etter 9 år solgte B den aktuelle riggen til A. Etter ytterligere 5 år ble riggen solgt fra A til selskap C, for deretter umiddelbart å bli solgt videre, først til selskap D så til selskap E. De 3 sistnevnte selskap er alle hjemmehørende i et såkalt skatteparadis og beslektet med A.

Selskap A opplyste at riggen ble solgt til C mens den var lokalisert utenfor Norge og norsk skattejurisdiksjon, og at salget således ikke var underlagt norsk beskatning. Det skattyter og dennes representant - igjen et av de store revisjonsselskapene - ikke opplyste om, var at riggen mens kontraktene ble underskrevet kun hadde vært utenfor norsk kontinentalsokkel i ca. 8 timer uten å være beskjeftiget med oppdrag, og at den pågående borekontrakt på norsk sokkel var blitt kansellert med virkning fra 1 minutt før midnatt til 1 minutt etter midnatt, da identisk borekontrakt inngått med D trådte i kraft. I realiteten var således riggen kontrollert av de samme eierinteresser og kontinuerlig beskjeftiget på norsk sokkel for samme oljeselskap som tidligere. Bakgrunnen for arrangementet var at man ønsket å unnta fremtidige leieinntekter fra norsk beskatning uten å utløse gevinstbeskatning, og helst uten å utløse uttaksbeskatning fullt ut.

A anførte at salget kun utløste uttaksbeskatning tilsvarende forskjellen mellom saldoavskrivninger og lineæravskrivninger, og bare for den del selskapet ikke eide mens riggen var eid av rederiet B, jf. 8-årsregelen i tidligere skattelov § 44B-5 annet ledd.

Under ordinær ligning var ikke sentralskattekontoret kjent med ovennevnte faktum i sin helhet, og gevinstbeskatning ble ikke vurdert.

I forbindelse med behandlingen av klage, først til ligningsnemnd, så til overligningsnemnd, ble de faktiske omstendighetene rundt overdragelsen nærmere avklart. Begge nemndene kom til at selskapet skulle gevinstbeskattes. Overligningsnemndas resonnement var at både innvinning og periodisering inntraff før uttreden av norsk beskatningsområde. I den forbindelse la nemnda til grunn at salget, og derved innvinning, i realiteten skjedde før riggen ble flyttet fra norsk til britisk sokkelområde. Videre at det ikke kunne knyttes absolutte rettsvirkninger til riggens geografiske plassering på tidspunktet for overføring av eiendomsretten, men at man måtte se hen til det faktum at riggen som driftsmiddel konsekvent over tid hadde vært tilknyttet det faste driftssted og at formålet med å flytte riggen ikke var å fortsette virksomheten et annet sted. For øvrig var nemnda av den oppfatning at selv om man la til grunn at selskapet hadde trådt ut av norsk beskatningsområde før eiendomsretten gikk over fra A til C, medførte skatteloven § 44 A-10 tredje ledd at innvunnet gevinst som ikke var periodisert skulle vært tatt til inntekt ved opphør av skatteplikten. Gevinsten ble beregnet til i underkant av kr 1 milliard, og inntektsøkningen sett i forhold til selskapets oppgaver utgjorde ca. kr 800 millioner. Tilleggsskatt ble ilagt med 45%, og utgjør således alene et betydelig beløp.

Hvem som er hjernen bak arrangementet er ikke kjent for ligningsmyndighetene, men som nevnt var også denne skattyteren representert ved et av de store revisjonsfirmaene. Om resultatet blir stående, fremstår forsøket i alle fall for skattyter som en særdeles dyrekjøpt erfaring.

Internprising

Avslutningsvis skal nevnes en sak som gjelder internprising. Den aktuelle skattyter A hadde hatt virksomhet på norsk sokkel over flere år, og leide i den forbindelse inn rigger fra beslektet selskap B på bare-boat-vilkår. Skattyter gjorde gjeldende at leieprisen var armlengdes og at OECDs videresalgsmetode var benyttet.

Uten å gå nærmere inn på videresalgsmetoden, skal det kort nevnes at metoden bygger på at den avanse/bruttoinntekt som oppnås ved etterfølgende videresalg til uavhengig tredjemann av varer/tjenester kjøpt fra et beslektet foretak, sammenlignes med den avanse/bruttoinntekt som uavhengige videreselgere av tilsvarende varer/tjenester oppnår. (For ytterligere innsikt i internprisingens mysterier, se Bjerke - Internprissetting.)

Ved nærmere undersøkelse viste det seg at den leie A betalte B fremkommer ved at As operasjonsdagrate fra oppdragsgiver C (som er ubeslektede oljeselskaper) fratrekkes As budsjetterte daglige driftskostnader samt et relativt lite fast beløp (dekningsbidrag pr. dag). Differansen utgjør så den dagrate som betales til B for leie av den aktuelle riggen. Dekningsbidraget er imidlertid ikke basert på sammenligninger med andre transaksjoner, og det aktuelle beløpet fremstår som tilfeldig valgt. Riggraten må således kunne sies å være vilkårlig.

Poenget i denne sammenheng er at skattyter ikke har brukt den anerkjente metode han påberoper seg, og ettersom man må kunne forutsette at den aktuelle skattyter og dennes representant kjente eller burde kjenne til hva den påberopte metode innebar, er det utvilsomt gitt uriktige opplysninger. Etter sentralskattekontorets syn får forholdet bl.a. betydning for endringsfristen etter ligningsloven § 9-6, og det kan i utgangspunktet heller ikke kreves mye av ligningsmyndighetene med hensyn til det sammenligningsgrunnlag som skal danne grunnlag for en vurdering etter skatteloven § 13-1 (tidligere § 54), men det er ikke tema her.

Ovennevnte eksempler viser at det faktum ligningen skal baseres på, enten man er enig om regelforståelsen eller ikke, til tider forsøkes skjult, dels ved usannheter, dels ved at bare deler av fakta opplyses. Beløpene som forsøkes unndratt beskatning er videre av en slik størrelse at selv om denne type saker hører til unntakene, representerer de et alvorlig problem som nødvendiggjør bruk av betydelige ressurser fra statens side, ettersom man dessverre ikke uten videre kan føle seg trygg på at den redegjørelse revisor/skatterådgiver gir vedrørende de faktiske omstendigheter er korrekt eller tilstrekkelig utfyllende.