«Vi er jo fortsatt et norsk selskap»

Tenk deg et norsk teknologiselskap med rundt 150 ansatte.

Selskapet har hovedkontor i Norge og nesten all virksomhet skjer her i landet. De siste årene har det imidlertid begynt å vokse internasjonalt. En av de ansatte flytter til Sverige, men fortsetter å arbeide for det norske selskapet. Året etter ansettes en svensk salgsansvarlig. Selskapet oppretter et svensk datterselskap og begynner samtidig å kjøpe utviklingstjenester fra et konsernselskap i Polen. Dersom det også etableres datterselskap i land utenfor EØS, for eksempel India, er det enda flere aspekter å ta hensyn til.

Fra selskapets ståsted er dette en naturlig utvikling.

Fra et skatteperspektiv har selskapet plutselig flere spørsmål å håndtere:

• Hvor skal de ansatte beskattes?

• Hvilke arbeidsgiverforpliktelser oppstår?

• Kan virksomheten få fast driftssted i et annet land?

• Hvordan skal konserninterne transaksjoner prises?

• Kan betalinger til utenlandske selskaper utløse kildeskatt?

• Hvordan skal eventuell dobbeltbeskatning håndteres?

• Hvilken dokumentasjon må selskapet ha?

Og kanskje viktigst: Hvem i virksomheten har ansvar for å oppdage og håndtere problemstillingene?

Den første skattefellen kan være hjemmekontoret

En av de enkleste måtene et norsk selskap kan få en internasjonal skatteproblemstilling på, er gjennom egne ansatte.

At en medarbeider arbeider fra et annet land, kan reise spørsmål om personlig skatteplikt for den ansatte, arbeidsgiverplikter og trygdetilhørighet. Men også selskapet kan bli berørt.

Hvor arbeidet faktisk utføres, hva medarbeideren gjør, og hvilken rolle vedkommende har i virksomheten, kan være relevant ved vurderingen av om selskapet har fått en tilstedeværelse i det andre landet som får betydning for beskatningen av det norske selskapet.

Det betyr ikke at enhver medarbeider som logger seg på Teams fra en utenlandsk bolig, automatisk etablerer fast driftssted. Vurderingen beror på de konkrete forholdene og hvilke regler som gjelder, herunder relevant skatteavtale med det aktuelle landet.

Men problemstillingen illustrerer et viktig poeng:

Arbeidsstedet kan være et skatterettslig spørsmål – ikke bare et HR-spørsmål.

Dette blir særlig aktuelt når utenlandsoppholdet er langvarig eller permanent, eller når medarbeideren har en sentral rolle i selskapets virksomhet, og aktiviteten er knyttet til selskapets kjernevirksomhet.

Fast driftssted er en klassisk problemstilling i internasjonal skatterett, og er hovedvilkåret for skatteplikt i henhold til de fleste skatteavtaler. Vurderingen har blitt mer aktuell i en økonomi hvor ansatte kan arbeide fra nesten hvor som helst.

I vårt eksempel arbeider den svenske salgsansvarlige med kundeoppfølging og salg. Spørsmålet er da ikke bare hvor vedkommende har arbeidssted, men også hva medarbeideren faktisk gjør.

Har vedkommende myndighet til å inngå avtaler? Forhandler han eller hun de sentrale kommersielle vilkårene? Er virksomheten avhengig av den svenske funksjonen? Finnes det et fast sted som virksomheten utøves fra? Slike spørsmål kan være avgjørende for vurderingen av om selskapet har fast driftssted.

For mellomstore selskaper kan dette være særlig relevant ettersom internasjonal ekspansjon ofte skjer pragmatisk. En lokal medarbeider ansettes først, mens organiseringen formaliseres senere.

Skattemessig kan det være klokt å gjøre vurderingen i motsatt rekkefølge: Før den nye virksomheten etableres, bør man vurdere hvilke skatteforpliktelser den kan utløse.

Et datterselskap løser ikke nødvendigvis alt

Etableringen av et svensk datterselskap kan gjøre strukturen ryddigere, men innebærer ikke at internasjonale skatteproblemstillinger forsvinner. Nå oppstår blant annet spørsmål om forholdet mellom det norske morselskapet og det svenske datterselskapet.

Hvilke tjenester leveres mellom selskapene? Hvem bærer risikoen? Hvem eier de immaterielle verdiene? Hvem utfører de sentrale funksjonene? Og hva er riktig pris på konserninterne transaksjoner?

Dette bringer oss over i internprising. Et grunnleggende spørsmål er da hvor verdiskapingen faktisk skjer. Et norsk selskap kan ha utviklingsmiljøet og de viktigste teknologiske funksjonene i Norge, mens salg og markedsføring skjer i Sverige og kundestøtte i Polen. Da er det ikke nødvendigvis tilstrekkelig å se på hvor kontrakten er inngått eller hvor fakturaen sendes fra.

Man må forstå funksjonene, eiendelene og risikoen som ligger bak virksomheten. For mellomstore selskaper kan dette være krevende. Organisasjonen er ofte mindre formalisert enn i de største multinasjonale konsernene, og det kan være vanskeligere å dokumentere hvem som faktisk gjør hva. God intern dokumentasjon blir derfor viktig – ikke bare for regnskapet, men også for skatteformål.

Når betalingen krysser landegrensen

I eksempelet kjøper det norske selskapet utviklingstjenester fra et konsernselskap i Polen.

Da er det lett å kun stille spørsmålet:

«Har vi fradrag for kostnaden?»

Ved grensekryssende betalinger bør spørsmålet imidlertid være bredere:

«Hvilke skattemessige konsekvenser får betalingen i begge land?»

Avhengig av hva betalingen gjelder, kan det oppstå spørsmål om blant annet kildeskatt, skatteavtale, dokumentasjonskrav og internprising. Klassifiseringen av betalingen kan også være viktig. Er dette betaling for en tjeneste, rente, royalty eller noe annet?

Det betyr ikke at alle betalinger til utlandet utløser kildeskatt. Poenget er at grensekryssende betalinger bør vurderes før de gjennomføres.

Skatteavtalen er viktig – men ikke en fribillett

Når internasjonale skatteproblemstillinger oppstår, vil skatteavtalene mellom de aktuelle landene ofte være sentrale.

Skatteavtalene kan blant annet regulere hvilket land som har beskatningsrett, og hvordan dobbeltbeskatning skal unngås. Men en skatteavtale er ikke en generell garanti mot beskatning i utlandet. Først må man identifisere hva slags inntekt eller virksomhet det er tale om, og hvilke bestemmelser som kommer til anvendelse.

En internasjonal skattevurdering må derfor ofte gjøres i flere trinn: Hva sier norsk internrett? Hva sier internretten i det andre landet? Finnes det en skatteavtale? Begrenses beskatningsretten av avtalen? Og hvordan skal en eventuell dobbeltbeskatning håndteres?

Hva med Pilar 2?

De problemstillingene som er omtalt så langt, kan oppstå i relativt små og mellomstore virksomheter.

Samtidig har utviklingen innen internasjonal skatt skapt et nytt lag med regler for de største internasjonale konsernene: Pilar 2 og global minimumsbeskatning.

Norge innførte regler om global minimumsbeskatning med virkning fra 2024. Reglene skal sikre at store multinasjonale konsern samlet sett skattlegges med en effektiv skattesats på minst 15 % i de aktuelle jurisdiksjonene. Regelverket gjelder i utgangspunktet for konsern med samlet årlig inntekt på minst EUR 750 millioner.

For de fleste mellomstore norske selskaper vil terskelen innebære at Pilar 2 ikke er en direkte del av deres egen skatteberegning. Men det kan være relevant for selskap som inngår i større konsern, selv om den norske virksomheten isolert sett ikke fremstår som spesielt stor.

Pilar 2 illustrerer dessuten et bredere utviklingstrekk: Internasjonal selskapsbeskatning blir stadig mer avhengig av informasjon fra økonomi-, regnskaps- og skattefunksjonen.

Det er ikke lenger nødvendigvis nok å vite hvor mye skatt selskapet har betalt. Man må også kunne forstå hvordan skatten er beregnet, hvor inntekter og kostnader er opptjent, hvilken jurisdiksjon de hører til, og hvordan regnskapsmessige og skattemessige data henger sammen.

Den største utfordringen kan være intern

Den største utfordringen for mange mellomstore selskaper er kanskje ikke selve regelverket, men mangelen på en intern prosess for å fange opp når det blir relevant. Internasjonalisering skjer sjelden gjennom én stor beslutning, men gjennom en rekke små valg – en medarbeider flytter, en kunde etableres i et nytt land, et datterselskap opprettes, en tjeneste kjøpes fra et annet konsernselskap. Hver for seg virker beslutningene udramatiske, men til sammen kan de endre selskapets internasjonale skatteprofil betydelig.

Internasjonal skatt er derfor ikke bare et spørsmål for skattefunksjonen, men også for hvordan virksomheten er organisert: HR, økonomi, regnskap, juridisk, salg og ledelse kan alle sitte på informasjon som er relevant for skattevurderingen – for eksempel om en ansatt jobber fra utlandet, om en kunde ønsker en ny kontraktsmodell, om det etableres et nytt konsernselskap, eller om det skal betales til utlandet.

Et mellomstort norsk selskap trenger ikke nødvendigvis en egen internasjonal skatteavdeling, men bør stille noen enkle kontrollspørsmål: Har vi ansatte eller representanter som arbeider fast eller over lengre tid fra utlandet? Har vi etablert virksomhet, kontor eller annen fast tilstedeværelse i et annet land? Har vi vesentlige transaksjoner med nærstående selskaper i andre land? Foretar vi betalinger til utenlandske selskaper som krever særskilt vurdering? Og vet vi hvor de sentrale funksjonene og verdiene i virksomheten faktisk befinner seg? Spørsmålene er enkle, svarene kan være mer kompliserte, men det viktige spørsmålet er om virksomheten har utviklet seg slik at skattevurderingen må inn i forretningsbeslutningene tidligere enn før. I en stadig mer grensekryssende økonomi kan svaret komme lenge før selskapet selv oppfatter seg som internasjonalt.