Når klimamål møter revisors virkelighet
EU har nylig innført strengere regler som gir forbrukere et sterkere vern mot grønnvasking. Reglene stiller høyere krav til dokumentasjon og gjør at økonomifunksjonen, styret og revisor i større grad må forholde seg til hva virksomheten kommuniserer. For det som sies, må nå kunne dokumenteres.
Selskaper som rapporterer en klimaomstillingsplan, skal også opplyse om sentrale forutsetninger og avhengigheter som planen bygger på.
Selskaper som omfattes av kravene til bærekraftsrapportering, møter allerede omfattende krav til å dokumentere klimamål og konkrete planer for hvordan målene skal nås. Det som tidligere i stor grad kunne behandles som bærekraft og kommunikasjon, blir i økende grad et spørsmål om strategi, dokumentasjon, juss og økonomisk risiko. Det løfter klimaomstillingen opp på styrebordet og på økonomidirektørens agenda.
Kravene kommer fra ulike regelverk og har ulik rettslig status. Bærekraftsrapportering, markedsføringsregelverket og frivillige standarder regulerer ikke det samme. Men fellesnevneren er likevel tydelig: Det blir stadig viktigere å kunne dokumentere det virksomheten kommuniserer rundt klima og miljø.
EU-direktiv 2024/825 om styrket forbrukervern i den grønne omstillingen, ofte omtalt som Empowering Consumers for the Green Transition, skjerper kravene til miljøpåstander og begrenser en rekke generelle miljøbudskap. Det må ikke forveksles med EUs separate forslag til Green Claims Directive, som har vært en egen lovprosess.
En virksomhet kan for eksempel ikke hevde at hele produktet er bedre for miljøet dersom dokumentasjonen bare gjelder én del av det. Påstander om at et produkt har nøytral, redusert eller positiv klimapåvirkning kan heller ikke baseres på klimakompensasjon utenfor produktets verdikjede.
Men den kanskje viktigste endringen for styrer og økonomidirektører handler ikke om dagens produkter. Den handler om morgendagens løfter.
Fra klimamål til gjennomføringsplan
Norske selskaper som omfattes av kravene til bærekraftsrapportering, skal rapportere om blant annet klimamål, tiltak, investeringer og hvordan virksomheten planlegger å omstille seg.
Mange selskaper velger i tillegg å få klimamålene vurdert gjennom Science Based Targets initiative (SBTi), et frivillig internasjonalt rammeverk for vitenskapsbaserte klimamål. SBTi bygger blant annet på Greenhouse Gas Protocol (GHG-protokollen) for utslippsregnskap, som er en sentral internasjonal referanse for selskapers måling og rapportering av klimagassutslipp.
Det høres teknisk ut, men poenget er egentlig ganske enkelt. Det holder ikke lenger bare å fortelle hvor selskapet skal. Selskapet må kunne vise hvordan det skal komme dit.
Selskaper som rapporterer en klimaomstillingsplan, skal også opplyse om sentrale forutsetninger og avhengigheter som planen bygger på. Dermed begynner en troverdig klimaplan å ligne stadig mer på det økonomidirektøren kjenner fra vanlig økonomistyring: investeringer, risiko, forutsetninger, milepæler og forventede resultater.
Det vanskelige ordet er «realistisk»
Det nye forbrukerregelverket trekker utviklingen enda lenger. Når en virksomhet kommer med påstander om fremtidige miljøforbedringer overfor forbrukere, skal de bygge på klare, objektive, offentlig tilgjengelige og etterprøvbare forpliktelser og mål. De skal underbygges av en detaljert og realistisk plan, med mål som kan måles og tidfestes. Planen skal regelmessig verifiseres av en uavhengig tredjepartsekspert, og resultatene skal gjøres tilgjengelige for forbrukerne.
Ordet styrene bør merke seg, er «realistisk». For hva er egentlig en realistisk omstillingsplan?
Mange selskaper har satt seg mål om å omstille virksomheten i tråd med 1,5-gradersmålet. Samtidig sier FNs miljøprogram at den langsiktige globale oppvarmingen svært sannsynlig vil passere 1,5 grader i løpet av det neste tiåret.
Det betyr ikke at 1,5-gradersmålet har mistet sin betydning. Hver tidel grad teller. Men det betyr at selskapene må være mer presise når de forteller hva en «1,5-gradersplan» faktisk innebærer.
Et selskap kan kontrollere egne investeringer, produkter og deler av verdikjeden. Det kan ikke kontrollere verdens energisystem, den teknologiske utviklingen, myndighetenes politikk eller kundenes valg. Derfor må styret kunne skille mellom det selskapet selv skal levere, og det selskapet er avhengig av at andre leverer.
Når grønnvasking blir økonomisk risiko
I Norge kan brudd på markedsføringsloven gi betydelige overtredelsesgebyrer. Etter dagens regler kan maksimumsbeløpet være inntil fire prosent av årsomsetningen eller 25 millioner kroner, avhengig av hvilket beløp som er høyest, når vilkårene for overtredelsesgebyr er oppfylt.
Når feilaktige eller udokumenterte bærekraftspåstander kan gi juridisk, økonomisk og omdømmemessig risiko, kan ikke ansvaret ligge hos kommunikasjons- eller bærekraftsavdelingen alene.
Styret bør vite hvilke miljø- og klimapåstander virksomheten bruker. Økonomidirektøren bør forstå hvilke økonomiske forutsetninger klimamålene bygger på. For revisor blir det også relevant å se sammenhengen mellom det virksomheten kommuniserer om klima, det som rapporteres om bærekraft, og forutsetninger som kan ha betydning for den finansielle rapporteringen.
Fra byrde til konkurransefordel
Noen vil se de nye kravene som enda en regulatorisk byrde fra EU. Men strengere krav kan også bidra til å skille virksomheter som faktisk gjennomfører omstilling, fra dem som først og fremst kommuniserer ambisjoner.
Virksomheter som investerer i bedre produkter, lavere utslipp, sirkulære løsninger og mindre belastning på naturen, bør ha en fordel fremfor dem som først og fremst investerer i grønne løfter og formuleringer. God dokumentasjon kan derfor også bli en konkurransefordel.
Styret og økonomidirektøren bør stille tre spørsmål:
Har vi en troverdig plan bak klimamålene?
Er investeringene våre i tråd med planen?
Kan vi dokumentere det vi kommuniserer?
Et klimamål uten en troverdig gjennomføringsplan er ikke en strategi. Det er en ambisjon. Og forskjellen mellom de to blir stadig viktigere – for styret, økonomidirektøren, revisor og markedet.
Grønnvaskingsplakaten
Mer enn 800 norske virksomheter har sluttet seg til Grønnvaskingsplakaten og dens prinsipper for mer etterrettelig bærekraftskommunikasjon. Ved å signere plakaten gir virksomheten et løfte om å innlemme prinsippene i egne systemer, beslutninger og kultur.
