Formuesbeskatning av truster
I sak SKNS1-2022-101 behandlet av Skatteklagenemda 27. januar 2022 ble det slått fast at en konkret trust, hjemmehørende i utlandet, kunne anses som eiendeler for en norsk begunstiget skattepliktig, og dermed være en del av grunnlaget for formuesskatten. Resonnementet som lå til grunn for denne konklusjonen blir gjennomgått her.
I enkelte land åpner lovgivningen*Tilgjengelig på https://www.skatteetaten.no/rettskilder/type/vedtak/skatteklagenemnda/skattemessig-behandling-av-trust-formue-i-utlandet/ for at klart avgrensede formuesmasser kan organiseres i truster. Formuen i trusten forvaltes til fordel for én eller flere begunstigede, uten at de begunstigede i særlig utstrekning skal ha endelig råderett over formuesmassen.
Vedtaket behandlet mange andre spørsmål. To av disse trekkes også frem siden de vil kunne være av interesse – først spørsmålet om hvordan formuen i trusten kunne skjønnsfastsettes for å gi grunnlag for skattefastsettelse. Videre døde skattepliktige før det endelige vedtaket i Skatteklagenemnda forelå. Skatteklagenemda kom til at det ikke var grunnlag for å ilegge tilleggsskatt i slike tilfeller.
Formuesbeskatning av trustformuer i utlandet
Truster finnes i mange jurisdiksjoner som innretninger/organisasjonsformer med formål å forvalte en formue til fordel for noe/noen. Det er mindre forskjeller på tvers av disse jurisdiksjonene når det gjelder detaljene i hvordan truster står juridisk og hvordan de behandles rent praktisk. I det som følger beskrives en typisk «discretionary trust» som det var snakk om i denne saken, og som det finnes ulike varianter av i mange jurisdiksjoner.
Trusten opprettes av en stifter («settlor»), som samtidig overdrar en spesifikk formuesmasse fra seg selv til trusten. Etter dette er trustformuen klart adskilt fra formuen til stifteren.
Forvaltningen av trusten, og dermed formuesmassen under trusten, overlates til en trustforvalter («trustee»). I land hvor truster finnes som organisasjonsform, anses typisk ikke verdiene i trusten å være forvalterens eiendeler. Snarere skal forvalteren «være i besittelse» («stand possessed») av verdiene av trusten, og styre sin forvaltning av verdiene i trusten etter de formålene og rammene som settes opp av stiftelsesdokumentene i hver enkelt trust.
Det er vanlig at trusten settes opp for å ivareta formuen på vegne av noe eller noen – de begunstigede («beneficiaries»). Slik sett har trustinstituttet en del likheter med det norske overformynderinstituttet. Hva eller hvem som er begunstiget til hver enkelt trust, er også bestemt av stiftelsesdokumentene. I jurisdiksjonene det er snakk om her, er heller ikke de begunstigede formelle eiere av trustformuen.
Forvalteren skal ivareta interessene til de begunstigede gjennom sin forvaltning av formuen. Forvalteren står fritt til å velge å gi utdelinger fra trustens formue eller gjøre andre grep som er til gunst for de begunstigede. De begunstigede kan i prinsippet uttrykke ønsker knyttet til forvaltningen, men det er forvalterens diskresjonære skjønn som til sist er avgjørende i alle beslutninger knyttet til forvaltningen.
Truster er «fremmede konstruksjon [er]» i norsk rett. De avviker fra norske stiftelser ved ikke å være selveiende, og heller ikke ha partsevne i rettsaker og liknende. Snarere er det forvalteren som vil representere trusten i rettsaker*Jf. Haagkonvensjonen om truster og Luganokonvensjonen artikkel 5 sjette ledd. og formodentlig vil dette også være tilfellet etter norsk rett. I begge land som trusten i denne saken har vært registrert i, finnes alternative innretninger, «foundations» som er mer like de norske stiftelsene, og som altså er klart distinkte fra truster.
I denne saken var skattepliktige stifter («settlor») av en trust registrert i utlandet, og sekretariatet la til grunn at vedkommende var blant de begunstigede. Et av hovedspørsmålene i saken var hvorvidt formuesmassen i trusten kunne anses som «eiendeler» for skattepliktige.*Jf. skatteloven § 4-1.
