IBOR-reformen – endringer ferdigstilt
Den pågående rentereformen har regnskapsmessige konsekvenser. IASB etablerte i 2018 et prosjekt for å se på det som de anså som uheldige konsekvenser av reformen for regnskapene. Prosjektet ble delt opp i to faser. Begge fasene er ferdigstilt og endringene i standarder har virkningstidspunkt i henholdsvis 2020 og 2021.
Referanserenter
Referanserenter spiller en sentral rolle i det globale finansielle systemet. Det er estimert at finansielle instrumenter med en hovedstol på mange tusen milliarder USD er indeksert til såkalte IBOR-renter (Interbank Offered Rates). Disse rentene inngår i rentefastsettelsen for blant annet mange lån og plasseringer, obligasjoner, sertifikater og derivatkontrakter, og benyttes også i mange konserninterne forhold og som basis for en rekke regnskapsmessige estimater som innebærer diskontering. I Norge er trolig tremåneders NIBOR (Norwegian Interbank Offered Rate) den mest benyttede referanserenten.
Behov for endring
IBOR er renten på usikrede lån mellom banker og reflekterer derved kredittrisikoen for disse. Marginen på IBOR-rentene i forhold til risikofrie renter økte og ble mer volatil etter finanskrisen, spesielt i perioder med finansiell eller politisk uro. Dette, sammen med fallende likviditet i underliggende rentenoteringer, har gjort IBOR-rentene mindre egnede som referanserenter. I 2012 ble det dessuten avdekket manipulasjon av noen IBOR-renter, med rykter om at dette har pågått siden 1991. Med dette bakteppet tok G20-landene initiativ for å evaluere referanserentene. Financial Stability Board, en organisasjon etablert av G-20 landene, anbefalte i 2014 å reformere en rekke sentrale referanserenter. FSB mente at nær risikofrie renter basert på faktiske transaksjoner vil være bedre egnet som referanserenter, spesielt i transaksjoner med rentebytteavtaler.
