Reisetid kan bli vurdert som arbeidstid
Høyesterett har i forbindelse med en sak de selv skal behandle sendt spørsmål til EFTA-domstolen om forståelsen av arbeidstidsbegrepet i arbeidstidsdirektivet. EFTA-domstolen konkluderte i sin avgjørelse med at reise til og fra oppmøtested i dette tilfellet måtte betraktes som en del av arbeidstiden.
Spørsmålet for Høyesterett gjelder den tiden en polititjenestemann brukte på å reise i forkant og etterkant av tjenesteoppdrag utenfor sitt faste arbeidssted. Arbeidstakeren hadde fått godkjent og kompensert tiden som reisetid, men krevde at tiden skulle godkjennes som arbeidstid. Tiden mellom polititjenestemannens hjem og oppmøtestedet varierte fra én til tre timer. Siden arbeidstidsreglene i arbeidsmiljøloven er basert på EUs arbeidstidsdirektiv, sendte Høyesterett spørsmål til EFTA-domstolen om forståelsen av «arbeidstid» i direktivet. Et spørsmål var om den tiden som medgår til en reise pålagt av arbeidsgiver, til og/eller fra et annet oppmøtested enn arbeidstakerens faste eller sedvanlige oppmøtested, og når reisen skjer utenfor alminnelig arbeidstid, er å anse som arbeidstid etter arbeidstidsdirektivet artikkel 2.
Tre vilkår
EFTA-domstolen påpekte at begrepet «arbeidstid» består av tre vilkår; at arbeidstakeren må (i) utføre sine arbeidsoppgaver eller plikter, (ii) stå til arbeidsgivers disposisjon, og (iii) være i arbeid eller på arbeid.
Videre uttalte EFTA-domstolen at «for at en arbeidstaker skal kunne anses å stå til disposisjon for sin arbeidsgiver, må han være i en situasjon der han er rettslig forpliktet til å følge sin arbeidsgivers instrukser og utføre sine arbeidsoppgaver for arbeidsgiveren.» I den aktuelle saken påpeker EFTA-domstolen at reisetiden er nødvendig for arbeidet, «… og i løpet av denne tid er arbeidstakeren forpliktet til å følge arbeidsgiverens instrukser, og arbeidsgiveren kan fritt avlyse, endre eller legge til oppdrag. Under den nødvendige reisetid, som normalt ikke kan forkortes, kan arbeidstakeren ikke fritt og uten avbrudd beskjeftige seg med egne interesser og står altså til arbeidsgivers disposisjon.» EFTA-domstolen konkluderte derfor med at polititjenestemannens reise til og fra oppmøtestedet må betraktes som en integrert del av hans arbeid der han «er til disposisjon for arbeidsgiver». Denne tiden utgjør dermed «arbeidstid».
