Problemstilling

Når uavhengige parter skal inngå en avtale, vil det ofte være harde forhandlinger om både priser og andre vilkår. Partene vil i mange tilfeller etablere hvert sitt team som skal representere parten i avtaleforhandlingene. Selgers representanter vil typisk fokusere på prisforhøyende omstendigheter, mens kjøpers representanter vil fokusere på prisreduserende omstendigheter. Hver av partene vil også være opptatt av å beskytte seg mot ulike former for risiko, herunder risikoen for at motparten skal opptre i strid med partens interesser. Forhandlingene kan være langvarige og omfatte fysiske møter, video- og telefonkonferanser og skriftlig korrespondanse. Etter omstendighetene vil partene også utveksle et betydelig antall skriftlige avtaleutkast, hvor hvert utkast bringer inn nye synspunkter og endringsforslag fra den enkelte part. Dersom forhandlingene lykkes, vil partene til slutt ha inngått en rettslig bindende avtale.

Konserninterne avtaler blir sjelden eller aldri til på denne måten. Normalt vil ikke slike avtaler bli fremforhandlet i det hele tatt, men vil simpelthen nedfelles av en eller flere personer som konsernet utpeker til å gjøre jobben. Det kan således trygt konstateres at tilblivelses- og prisfastsettelsesprosessen som den klare hovedregel vil være svært ulik ved inngåelse av konserninterne og uavhengige avtaler.

Et spørsmål som, så vidt vi kan se, i liten grad har vært berørt tidligere er om tilblivelses- og prisfastsettelsesprosessen har betydning i vurderingen av om internprisen tilfredstiller internrettens* Skatteloven (“sktl.”) § 13-1. Første ledd fastslår at “[d]et kan foretas fastsettelse ved skjønn hvis skattyters formue eller inntekt er redusert på grunn av direkte eller indirekte interessefellesskap med annen person, selskap eller innretning”. og skatteavtalenes* Paralleller til artikkel 9(1) i OECDs mønsterskatteavtale. Bestemmelsen fastslår at skattyters inntekt kan justeres dersom «conditions are made or imposed between (…) two [associated] enterprises in their commercial or financial relations which differ from those which would be made between independent enterprises». armlengdebestemmelser. Dette spørsmålet har imidlertid dukket opp i nyere (upublisert) ligningspraksis vi har kjennskap til: Når internprisen er fastsatt gjennom en prosess som avviker fra prosessen uavhengige parter ville ha fulgt, kan det i seg selv underbygge at internprisen ikke er armlengdes? Hovedspørsmålet reiser flere underspørsmål: Stiller armlengdeprinsippet krav om at konserninterne avtaler fremforhandles på samme måte som uavhengige avtaler? Stiller armlengdeprinsippet krav til hvilke(t)selskap eller hvilke personer som skal være involvert i tilblivelsesprosessen? Stiller armlengdeprinsippet krav til hvilket informasjonsgrunnlag hver av partene besitter når avtalen utformes? Vi vil i denne artikkelen analysere disse spørsmålene.