Det kan være dyrt å ha rett

Vi ser på kostnadsdekningen både under forvaltningsbehandlingen og for dom­stolen.

Når staten velger å avklare tvilsomme rettsspørsmål gjennom domstolsbehandling i stedet for å klargjøre reglene gjennom lovbehandling, bør staten etter vårt syn bære kostnadene for dette fullt ut, uavhengig av resultatet i den enkelte sak. En gyllen anledning for dette er det pågående arbeidet med ny skatteforvaltningslov.

Lovreglene om kostnadsdekning dekker ikke alle stadier av forvaltningsbehandlingen, for eksempel stadiet før førsteinstansvedtaket. De kostnadene som ikke blir dekket, er typisk de kostnadene som pådras under et bokettersyn. Siden skatte- og avgiftspliktige i denne fasen kan ha pådratt seg betydelige omkostninger, vil vi i artikkelen også omtale muligheten for dekning av saksomkostninger på erstatningsrettslig grunnlag.

Videre vil det i skatte- og avgiftssaker regelmessig ilegges tilleggsskatt/-avgift. Tilleggsskatt/-avgift regnes som «straff» etter den Europeiske Menneskerettskonvensjon (EMK), og forvaltningens forhåndsvarsel om at slikt tillegg vurderes, anses som en «straffesiktelse». EMK gir ved straffesiktelser en del rettigheter for skatte- og avgiftspliktige, og vi vil i artikkelen derfor komme inn på EMKs betydning for å få dekket advokatkostnader på de ulike stadiene; fra forhåndsvarsel («straffesiktelsen») til domstolens endelige opphevelse av «straffen».

I et komplekst skatte- og avgiftssystem er det ikke til å unngå at det i tillegg til løpende administrasjon også kan oppstå uenighet med skatte- og avgiftsmyndighetene om hva som er riktig skatte- og avgiftsberegning og -oppgjør. Uenighetene kan bestå også etter en dialog mellom partene, uten at det er opplagt at det standpunkt myndighetene inntar er det korrekte. Bør skatte- og avgiftsmyndigheten da fastholde sitt standpunkt, eller bør det foretas en klargjøring av regelverket slik at tvilen fjernes? I sistnevnte tilfelle vil en eventuell strengere forståelse som skatte- og avgiftsmyndighetene har, først få virkning når regelverket eller praksis endres. Kostnadene med avklaringsprosessen blir da i hovedsak båret av det offentlige, og ikke av den enkelte skatte- og avgiftspliktige gjennom sakskostnader. Etter det vi er kjent med, finnes det ingen offentlig, oppdatert statistikk på hvordan det går når skatte- og avgiftsmyndighetenes forståelse utfordres, men «statistikk fra Skattedirektoratet viser at skatteklagenemndene i 2011 behandlet 3829 saker. Skattyter fikk fullt medhold i 982 saker og delvis medhold i 685 saker. De tilsvarende tall for 2009 og 2010 var henholdsvis 3126 og 3712 klagesaker, hvorav skattyter fikk fullt medhold i 617 og 694 saker og delvis medhold i 652 og 767 saker.»^{* Finansdepartementets høringsnotat 28. januar 2013 om endringer i ligningsloven side 3.}

Det er nærliggende å anta at dette bildet ikke har endret seg vesentlig de siste årene. I de sakene der skattyter/avgiftspliktig ikke får medhold i klageomgangen, vil neste steg eventuelt være domstolen. Ved vurderingen av om skattekontorets forståelse skal utfordres, må selskapene blant annet ta hensyn til at en slik prosess kan være svært ressurskrevende. Mange lar saken ligge fordi den økonomiske risikoen blir for stor. Dette både fordi en som hoved­regel må bære både egne og det offentliges kostnader dersom en ikke når frem med sitt syn, men også som følge av at skatte- og avgiftspliktige som faktisk når frem, enten helt eller delvis, ikke får dekket sine pådratte kostnader fullt ut. I et slikt perspektiv er det klart at kostnadene ved å få avklart hva som er den riktige forståelsen av skatte- og avgiftsreglene kan utgjøre et rettssikkerhetsproblem.