Avgiftsmyndigheter på villspor
Avgiftsmyndighetene har begynt å nekte næringsdrivende fradrag for tap på krav med begrunnelse i at kundefordringen har gått over til et låneforhold. Dette er en avgiftspraksis som bør stoppes.
Finansieringsvirksomhet/utlån er utenfor avgiftsområdet og tap på dette gir derfor ikke fradragsrett for merverdiavgift.
Nektelse av fradragsrett for merverdiavgiften ved tap på kundefordringer har til nå stort sett blitt gjort mot nærstående selskap og/eller der det har vært en mistanke om en illojalitet i bunn. For eksempel i tilfeller hvor selger hadde eller burde ha kjennskap til at kjøper ikke ville klare å betale fakturaen, og at parten(e) dermed ville oppnå fradrag for den inngående merverdiavgiften i det kjøpende selskapet samtidig som det selgende selskapet ville få tilbakebetalt merverdiavgiften. I slike tilfeller kan man forstå praksisen.
Et eksempel
En avgiftsyter har utestående 1250’. Etter to purringer kontakter avgiftsyter skyldner og får vite at skyldner har havnet i et likviditetsmessig uføre samt at en konkurs ikke vil gi noen mulighet for dekning. Skyldner viser til at han er i en tvist med en kunde om et stort beløp og at advokaten mener at han har en god sak. Tvisten forventes avklart innen fire måneder. Vinner skyldner frem i denne saken, vil det ikke være noe problem med oppgjøret. Avgiftsyter velger å vente, men får etter fire måneder vite at skyldner er konkurs. Avgiftsyter krever fradrag for 250’ i mva.
Basert på avgiftsmyndighetenes argumentasjon i den senere tid vil det være sannsynlig at de vil nekte fradrag for de 250’ i mva, med den begrunnelse at fordringen ble omgjort til lån (avgiftsmessig) på det tidspunkt purreprosessen ble satt på pause.
Min påstand er at dette fortsatt er en kundefordring, da det er en ufrivillig pause i inndrivningsprosessen i håp om å berge pengene. Følgende formuleringer fra mva-forskriften tyder på at retten til mva-fradrag ved tap på kundefordringer vedvarer en stund etter omsetningen:
Endelig konstatert
Forgjeves
Må anses klart uerholdelig
Det er ingen formulering i mva-forskriften som gir indikasjon på at avgiftsytere som holder fordringen varm over lang tid (og i perioder er passiv) skal miste fradragsretten. Det synes imidlertid som om avgiftsmyndighetene ønsker å etablere en rettspraksis hvor en forsinkelse i prosessen mot overføring av kravet til inkasso/konkursbegjæring tilsier at debitor har realisert kundefordringen (med avgiftsmessig konsekvens) i bytte mot et lån, jf. Utv. 2010 side 822 (Nedrebø). Min hovedinnvending er at avgiftsmyndighetenes syn ikke er i tråd med hvordan bestemmelsen er praktisert samt formålet med bestemmelsen.
Min vurdering av tidligere praksis er at en kundefordring ikke har vært ansett som realisert verken skatte- eller avgiftsmessig så lenge mellomværende mot skylder er oppretthold. Dersom mellomværende har gått over til å bli et langsiktig lån, har man beholdt fradragsretten skattemessig så lenge mellomværende har sitt utgangspunkt i skattepliktig inntekt, jf. sktl. § 6–2 og Fin.dep. skatteforskrift §§ 6–2–1 og 6–2–2. Den samme praktiseringen har man i stor grad fulgt avgiftsmessig, spesielt i de tilfeller hvor overgangen fra kundefordring til lån er forretningsmessig begrunnet sett fra debitors ståsted. Se artikkel i Revisjon og Regnskap nr. 6/1991 side 266 av Petter Hartz-Hanssen. Debitor har sett på dette som nødvendig for å berge mest mulig av det utestående. Denne praksisen mener jeg er hensiktsmessig og ikke bidrar til illojal tilpasning samt unødig arbeid med verdsettelse av fordringer når de eventuelt måtte anses å ha blitt realisert avgiftsmessig.
