Konserninterne avtaler i praksis
Utviklingen i praksis og i rettsregler har flyttet avtaler mellom selskaper i samme konsern høyt opp på dagsordenen til skattemyndigheter i inn- og utland. Slike avtaler vil danne utgangspunkt for det faktum som legges til grunn av både skattemyndigheter og domstoler ved ligning og ved tvister.
Denne artikkelen tar for seg enkelte praktiske forhold ved slike interne avtaler, og med særlig vekt på OECD-retningslinjene for internprising.
Konserninterne avtaler er et forsømt kapittel innen internprisingsområdet. Det synes dessuten å være en utbredt misforståelse at eksterne avtaler uten videre er egnet som konserninterne avtaler, eller at avtaleregulering innad i konsernet ikke krever særlig omfattende eller utfyllende avtaler.
En integrert del av forsvaret av konsernets internprising
Som figuren illustrerer er konserninterne avtaler en integrert del av internprisingsstrukturen i konsernet. Mangler og inkonsekvenser mellom disse komponentene svekker konsernets evne til å forsvare prisingen og gjør det mer sannsynlig at konflikter med skattemyndighetene oppstår. Et typisk eksempel er der det foreligger en skriftlig avtale, men der praksis mellom partene har endret seg over tid slik at avtalen ikke lenger reflekterer partenes opptreden i den angjeldende transaksjonen. Her vil det hefte betydelig usikkerhet med hensyn til det faktum som vil bli lagt til grunn skattemessig av skattemyndighetene i de involverte land.
