Konserninterne avtaler i praksis
Utviklingen i praksis og i rettsregler har flyttet avtaler mellom selskaper i samme konsern høyt opp på dagsordenen til skattemyndigheter i inn- og utland. Slike avtaler vil danne utgangspunkt for det faktum som legges til grunn av både skattemyndigheter og domstoler ved ligning og ved tvister.
Denne artikkelen tar for seg enkelte praktiske forhold ved slike interne avtaler, og med særlig vekt på OECD-retningslinjene for internprising.
Konserninterne avtaler er et forsømt kapittel innen internprisingsområdet. Det synes dessuten å være en utbredt misforståelse at eksterne avtaler uten videre er egnet som konserninterne avtaler, eller at avtaleregulering innad i konsernet ikke krever særlig omfattende eller utfyllende avtaler.
En hovedfunksjon for skriftlige interne avtaler er å sikre bevis og notoritet for hva partene har avtalt på tidspunktet før transaksjonen ble etablert. Så fremt avtalene er balanserte og fulgt opp i praksis, vil slike samtidige avtaler ha vesentlig høyere bevisverdi enn avtaler som er opprettet i ettertid.
