Tynn kapitalisering - skattejakt uten kart
Manglende retningslinjer om hva som skal være tilstrekkelig egenkapital for å få skattemessig fradragsrett for konserninterne rentekostnader, har ikke stoppet norske skattemyndigheter fra å søke å reklassifisere deler av et gjeldsinstrument til egenkapital.
Artikkelforfatterne har flere prinsipielle innvendinger til de observerte angrepsvinklinger som skattemyndighetene har anført det seneste året for delvis å underkjenne skattemessige fradrag for gjeldsrenter. For ordens skyld nevnes at artikkelforfatterne representerer flere selskaper som er i dialog/klageprosess i forhold til norske skattemyndigheter vedrørende armlengdes rentefastsettelse og problemstillingen tynn kapitalisering.
I april 2010 avholdt Skatt øst/Skattedirektoratet et seminar1 om internprising hvor de avslutningsvis redegjorde for sine satsningsområder for 2010; omstruktureringer, betaling av royalty, underskuddsselskaper, renter og garantier samt tynn kapitalisering. Temaet for denne artikkelen er egenkapitalisering og lånekapasiteten til norske selskaper (låntakere) som er eiet av selskaper (långivere) hjemmehørende i utlandet. Vi vil i artikkelen se nærmere på praksis og de ulike angrepsvinklinger som vi har observert fra norske skattemyndigheter samt drøfte prinsipielle spørsmål knyttet til skattemessig fradragsrett for rentekostnader.
I det følgende legges til grunn at kapitaltilførselen til det norske datterselskapet, basert på de faktiske forhold, har de nødvendige karakteristika som kjennetegner et gjeldsinstrument. Videre vil vi avgrense oss mot problemstillinger knyttet til hva som utgjør armlengdes rentesats på konserninterne lån. Vi vil heller ikke drøfte om det er grunnlag for ulovfestet gjennomskjæring av etablerte holdingstrukturer2 eller de ulike praktiske konsekvenser som en retrospektiv reklassifisering av et gjeldsinstrument til egenkapital for skatteformål vil kunne få for skattyter.
Tynn kapitalisering
Som hovedregel kan et selskap finansieres med to former for kapitaltilførsel; egenkapital og fremmedkapital (gjeld). Skattemessige konsekvenser av valgt finansieringsform har betydning i flere henseende idet renter og utbytte behandles ulikt ved skattyternes inntektsfastsettelse. Stikkordmessig nevnes at det i Norge i utgangspunktet er løpende fradragsrett for gjeldsrenter uavhengig av om det foreligger tilknytning til skattepliktig inntekt eller ikke, mens utbytte ikke er fradragsberettiget. For renter skal det ikke, i motsetning til utbytte, svares kildeskatt til staten beroende på om det foreligger skatteavtale mv. Ved rentebetalinger slipper skattyter også å forholde seg til aksjelovens prosessuelle og materielle lovbestemmelser, herunder lovlighetskravet mv.
De tilfeller hvor et datterselskap er finansiert med en uforholdsmessig stor andel fremmedkapital i forhold til egenkapital, blir ofte referert til som «tynn kapitalisering». Problemstillingen som reises når låntaker er norsk, er om han av norske skattemyndigheter kan nektes helt eller delvis skattemessig fradrag for rentekostnader betalt til utenlandsk långiver. Dette på grunn av at låntaker angivelig har en kunstig høy andel fremmedkapital i forhold til egenkapital. Selv om et finansielt instrument basert på sine karakteristika klassifiseres som gjeld, har rettspraksis3 vist at det ikke nødvendigvis innrømmes skattemessig fradrag for totale rentekostnader knyttet til lånet.
I Norge er det, i motsetning til i en hel rekke industrielle land vi gjerne sammenligner oss med, ikke utarbeidet spesifikke lovregler eller retningslinjer knyttet til tynn kapitalisering. Et hederlig unntak er olje og gassindustrien som har hatt kodifiserte kapitaliseringsbestemmelser for skatteformål siden 1. januar 1994.4
Med utgangspunkt i armlengderegelen i skatteloven § 13-1 er det støttepunkter for at fradragsretten for rentebetalinger på konserninterne lån kan begrenses5 dersom;
den fastsatte rentesats på lånet overstiger det som ville vært avtalt mellom uavhengige parter (armlengdes rentesats), eller
låntakerselskapet har en unaturlig høy gjeldsgrad i forhold til hva som ville ha blitt avtalt mellom uavhengige parter (tynn kapitalisering).
Vi har erfart at norske skattemyndigheter først stiller spørsmål om hvorvidt rentesatsen på det konserninterne lånet er markedsmessig fastsatt, for deretter å fokusere på gjeldsgraden til selskapet. Dette gjerne uten å gi noen signaler eller tilbakemeldinger til skattyter om hva de mener om den fastsatte rentesats på det konserninterne lånet. Videre, at de i enkelte tilfeller ønsker å kreve en adskillig høyere egenkapitalandel enn hva som kreves i det åpne markedet, samt hva som til dags dato har vært ansett for å være gjeldende egenkapitalnorm eller «tommelfingerregel», om man vil, blant akademikere og praktikere i Norge.
%20(1).png)
