Bakgrunn for satsingen

Internasjonalisering og økt aktivitet på tvers av landegrenser innebærer at stadig flere nordmenn har inntekt fra eller formue i utlandet. Våre kontroller viser at noen velger å få hele eller deler av lønnen sin utbetalt i skatteparadis, selv om de er skattepliktige til Norge. Andre arver verdier i utlandet og «glemmer» å oppgi det på selvangivelsen. Atter andre ønsker av skattemessige årsaker eller andre årsaker, å skjule verdier ved å benytte seg av sekretesselovgivning i skatteparadisland. Skatteparadis er med på å legge til rette for kapitalflukt og gjør skatteunndragelser mulig. Dermed undergraves hele skattesystemet. Bruk av slike land bidrar også til å skjule utbytte av kriminelle handlinger og vanskeliggjør avdekking av korrupsjon, hvitvasking av penger, ulovlig omsetning av narkotika og våpen, finansiering av terrorisme, trafficking, tyveri, bedragerier og annen økonomisk kriminalitet. Skatteparadisene utgjør derfor et langt større problem utover det som gjelder rene skatteunndragelser.

Bruk av skatteparadisland med det formål å unndra skatt eller å skjule kriminell virksomhet skaper utfordringer for kontrollmyndighetene. Det skaper utfordringer for vårt velferdssamfunn, som baseres på at alle skal bidra med sin andel. Da kan ikke enkelte velge å unndra seg beskatning ved å skjule inntekter og/eller formue i utlandet.

Skatteparadiser ble virkelig satt på dagsorden i Norge i 2007 da en norsk ordfører innrømmet å ha skjulte verdier i Sveits. På norsk side har en imidlertid jobbet med dette i lang tid. bl.a. i OECD. Senere ble det også kjent at Norge hadde mottatt opplysninger fra andre land når det gjaldt nordmenns bankinnskudd i Liechtenstein.

Internasjonalt har det vært arbeidet i flere tiår innen OECD mot skatteparadiser og det ble etter hvert etablert en såkalt svarteliste over ikke-samarbeidsvillige land. I løpet av 2000-02 avga imidlertid en rekke sentrale jurisdiksjoner politiske erklæringer til OECD om at de var villige til å gi innsyn i og effektivt utveksle skatteopplysninger. Disse erklæringene har vært helt sentrale i arbeidet med å fremforhandle avtaler. Etter finanskrisen ble det virkelig satt trykk på skatteparadislandene for at de skulle åpne opp sin sekretesselovgivning.

G-20 møtet i London i 2009 var det endelige gjennombruddet i kampen mot skatteparadiser. Det var internasjonal enighet om at det måtte bli slutt på at skatteparadis nekter å etterkomme forespørsler om informasjon. Frankrike ved Sarkozy og USA ved Obama har også bidratt aktivt for å få dette til rent politisk. Dette har resultert i at alle de tidligere landene som sto på OECDs svarteliste har gitt etter for trykket - og sagt seg villige til å inngå avtaler om utveksling av informasjon. Listen over ikke-samarbeidsvillige land eksisterer pr. i dag ikke. Landene har begynt å inngå avtaler etter OECDs modell. Dette innebærer inngåelse av egne avtaler om utveksling av informasjon eller reforhandling av eksisterende skatteavtaler slik at det er inntatt bestemmelser om utveksling av informasjon. Se nærmere om disse avtalene nedenfor under punktet «Etatens innsats hvordan møter vi utfordringene, bokstav b».

I 2009 la Kapitalfluktutvalget frem sin NOU 2009:19 «Skatteparadiser og utvikling». Utredningen så på de lukkede jurisdiksjonenes funksjon i forhold til kapitalflukt fra utviklingsland, og kom med en rekke forslag til lovendringer og videre utredninger.