Prosjekteringskostnader eller utgifter til grunnrettigheter

Nemnda behandlet først spørsmålet om fradragsrett for det beløpet som ble betalt til Rettsforgjengeren i 1997, dvs. kr 5,9 mill.

Nemnda la til grunn at kravet om fradrag var formulert som et krav om fradrag hos Skattyteren for utgifter som Rettsforgjengeren hadde hatt, men som Skattyter hadde overtatt forpliktelse til å dekke i forbindelse med overtakelsen av ansvaret for prosjektet. Skattyter anførte at utgiftene gjaldt utbyggingsalternativer som faktisk ble skrinlagt allerede i 2003. Utgiftene kunne føres til fradrag siden de ikke var av verdi lenger; det forelå oppofrelse. Beløpet kunne ikke anses som en del av kostprisen for den vannkraftutbygging det senere ble gitt konsesjon for.

Nemnda kunne ikke se at denne måten å vinkle de faktiske forhold på kunne gi noen fradragsrett, og bemerket:

«Det følger av alminnelige prinsipp for tilordning at fradragsretten i ett selskap ikke kan avtales overført til et annet skattesubjekt slik skattyteren har beskrevet. Nemnda viser her til Rt. 1927 side 717 (Utv. II side 333) Land. Problemstillingen om tilordning av fradrag og inntekt til rett skattyter har blitt behandlet av Overligningsnemnda SFS i sak 2004-015OLN, hvor man la til grunn at:

‘... skattyterne ikke ved å avtale at andre skal betale (eller motta betaling) kan styre tilordning av inntekter eller fradrag i strid med det som følger av de underliggende forhold.’

Tilsvarende gjelder at en skattyter ikke kan transportere sin fradragsrett til en annen skattyter i ettertid, slik Skattyter i denne saken tilsynelatende pretenderer..... Rettsforgjengeren kan i høyden overdra resultatet av arbeidet.»

Siden de relevante resultatene av utgiftene i sin helhet var tilgjengelige i de offentlige dokumenter som følger av en konsesjonssøknad, kunne nemnda ikke basere den skattemessige vurderingen på at det var denne kunnskapen det var betalt for ved overdragelsen. Nemnda fant andre forhold som det var mer nærliggende at det var betalt for:

«Det fremgår etter nemndas syn klart av sakens faktiske forhold... at det bare var en ting av verdi som Rettsforgjengeren kunne tilby. De kunne tre ut av sin stilling som søker av konsesjon om erverv og ytterligere utbygging av vassdraget. Dette er en situasjon som har sin parallell blant annet i odelsbeheftede eiendommer. Den som ønsker å få hånd om eiendommen, betaler et vederlag til de odelsberettigede for at disse skal gi avkall på sin posisjon... At vederlaget for denne disposisjonen settes lik de utgifter Rettsforgjengeren hadde pådratt seg for å komme i denne posisjonen, medfører ikke at Skattyteren trer inn som fradragsberettiget for disse utgiftene i seg selv...

[Kraftverket] med tilhørende fallrettigheter hadde allerede hjemfalt til staten, og det er etter nemndas syn klart at utgifter knyttet til å få en annen til å oppgi sin posisjon med hensyn til erverv av de hjemfalte rettighetene og økt fremtidig utnyttelse av fallrettighetene og tilstøtende fall, skattemessig må klassifiseres som en del av ervervskostnadene for fallrettighetene.»

Når nemnda først hadde fastslått at disse kostnadene skattemessig var en del av ervervskostnadene til fallrettighetene, var det kort vei videre til konklusjon. Nemnda konstaterte at eventuelle endringer i utnyttelsesmulighet av fast eiendom ikke var realisasjon, og at det ikke forelå realisasjon av noen fysisk del av fallet. Det beløp som var betalt Rettsforgjengeren kunne derfor ikke av Skattyter tidfestes med fradrag i 2005.

Nemnda fant heller ikke at det var grunnlag for fradrag dersom faktum ble bedømt som erverv av et pågående prosjekt. Etter at det ble gitt konsesjon for økt utnyttelse av vassdraget, hadde Skattyteren arbeidet videre mot gjennomføring av prosjektet. Det var ikke fremlagt opplysninger som tilsa at det ikke ville bli realisert.