1.1 Avsetninger

I de fleste selskaper er det en rekke avsetninger og periodiseringer, IAS 37. For en nærmere omtale av reglene og ulike fortolkningsspørsmål kan det vises til IFRS i Norge, Ernst & Young, 4. utgave, 2007 og nærmere bestemt artikkelen «IAS 37 Avsetninger, betingede forpliktelser og betingede eiendeler» side 331 flg. I mange tilfeller kan det være enkelt å estimere. Andre avsetninger kan være mer usikre, som for eksempel tvister (blant annet skattesaker), garantier og lignende. Ofte vil avsetningene hver for seg ikke være blant de vesentligste balansepostene. I praksis vil man derfor se at grunnlaget for å estimere disse postene kan være relativt begrenset. En spesiell gruppe avsetninger er restruktureringsavsetninger. De strenge innregningskriteriene vil ofte bidra til å begrense pålitelighetsintervallet. Blant de vesentligste avsetningene finner man imidlertid fjerningsforpliktelser for olje- og gassinstallasjoner. Fjerningsforpliktelser vil typisk være store, langsiktige og usikre avsetninger, og vi vil forvente et stort pålitelighetsintervall.

I IAS 37 finner vi seksjonen «måling», som inkluderer delene:

• Beste estimat

• Risiko og usikkerhet

• Nåverdi

• Fremtidige hendelser

• Forventet avhending av eiendeler

Drøftelsen nedenfor er ikke fullstendig, men vil peke på enkelte sentrale momenter.

Et av kravene i IAS 37 er at avsetningen skal være «beste estimat». Her reises flere konseptuelle og praktiske problemstillinger. Avsetningen skal tilsvare et beløp som ut fra en rasjonell betraktning kreves for å gjøre opp eller overdra forpliktelsen. Det å gjøre opp eller overdra forpliktelsen er ofte urealistiske og hypotetiske alternativer som gjør det «vanskelig» å praktisere. Det vises videre til artikkel om IAS 37 i IFRS i Norge hvor det reises en ytterligere problemstilling til definisjonen av «beste estimat». Det heter på side 335:

«Det er sentralt å presisere at standarden på denne måte ikke søker å innføre en markedsverdimåling av usikre forpliktelser. Dette fordi standarden kun henviser til hva den enkelte rasjonelle aktør er villig til å betale for å fri seg fra forpliktelsen og ikke forutsetter noen form for markedsklarering i et effektivt marked, IAS 37.37. Beste estimat vil således ikke fremstå som entydig for et utvalg av regnskapsprodusenter, men vil avhenge strengt av den enkeltes risiko- og nyttepreferanser. Standardens «beste estimat» begrep synes derfor i praksis å være et beløp fastsatt ved ren skjønnsutøvelse heller enn et beløp en rasjonell aktør er villig til å betale for å fri seg fra en forpliktelse.»

Et lignende standpunkt gjengis i en fotnote i diskusjonsnotatet fra IASB om virkelig verdi måling del 1, side 13. Dette skaper en uklarhet i måleprinsippene.

I avsnittet om beste estimat IAS 37.40 reises en ytterligere problemstilling:

«Der det er en enkelt plikt som måles, kan det mest sannsynlige utfallet være det beste estimatet på forpliktelsen. Men til og med i slike tilfeller skal foretaket ta andre mulige utfall i betraktning. Der andre mulige utfall for det meste enten er høyere eller lavere enn det mest sannsynlige ufallet, vil beste estimat være henholdsvis et høyere eller lavere beløp.»

Det kreves at man skal avvike fra det mest sannsynlige utfallet, men ikke hvordan man skal avvike. Det innføres krav om en udefinerbar justering. Dette er ytterligere et eksempel på uklarhet i måleprinsippet.

Under delen om risiko og usikkerhet heter det videre i IAS 37.43:

«Risiko uttrykker variabiliteten i utfall. En risikojustering kan øke beløpet som en forpliktelse måles til. Det er nødvendig med en viss varsomhet når det skal foretas vurderinger under usikre forhold, slik at inntekt eller eiendeler ikke blir overvurdert og kostnader eller forpliktelser ikke blir undervurdert. Usikkerhet rettferdiggjør imidlertid ikke at det foretas for store avsetninger eller at det bevisst fastsettes for høye forpliktelser.»

Her innføres også et krav om en udefinerbar justering.

I IAS 37.48-50 som omhandler fremtidige hendelser, finner vi ytterligere et viktig område. Utgangspunktet i IAS 37.48 er at man kun skal ta hensyn til fremtidige hendelser der det er godtgjort på en tilstrekkelig objektiv måte at hendelsene vil inntreffe. Deretter gis det veiledning i IAS 37.49-50 om hvordan dette kravet skal vurderes for henholdsvis ny teknologi og ny lovgivning. Et tilsvarende krav vedrørende lovgivning finner vi for utsatt skatt i IAS 12.46-48 hvor kravet er at det er skattesatser og skatteregler som er vedtatt eller i hovedsak vedtatt på balansedagen, som skal legges til grunn. Prinsipielt medfører dette et åpenbart avvik fra virkelig verdi, selv om det ofte ikke vil være et avvik i praksis.

Det sier seg selv at det er vanskelig å ta hensyn til ny teknologi i et 20-30 års perspektiv. All erfaring viser dette. Det ville sannsynligvis gjort pålitelighetsintervallet uendelig stort. Det samme gjelder i stor grad ny lovgivning. Prognoser av ny lovgivning de neste 20-30 år ville måtte forutsette noe om politisk utvikling. Ikke bare partipolitisk utvikling, men også mer fundamentale politiske trender. Et område hvor dette til en viss grad tas hensyn til, er ved vurdering av landrisikoen i verdsettelser, men heller ikke på dette området er metodene særlig velutviklede. Dette ville sannsynligvis også gjort ubestembarheten av estimater uendelig stor. I praktisk verdsettelse tas ny teknologi og ny lovgivning normalt lite hensyn til.

Alt i alt er det grunn til å anta at estimater på avsetninger etter IAS 37 i tilfeller som fjerningsforpliktelser kan ha et pålitelighetsintervall som overstiger det normale pålitelighetsintervallet på 10-15 % for virkelig verdi av operativ kapital (KGE), pkt 1.4 i del II av artikkelen (RR5-08). I første rekke vil dette ha sammenheng med at fjerningsforpliktelsen vil være blant de mest usikre kontantstrømmene i verdivurderingen av operativ kapital.