Fra historisk kost til virkelig verdi

Norsk regnskapsrett* Begrepet «norsk regnskapsrett» omfatter her ikke IFRS/IAS-standarder. har på samme måte som tidligere IFRS-rett hatt sterk forankring i en transaksjonsbasert historisk-kostmodell hvor innregning skjer til anskaffelseskost og etterfølgende verdivurdering skjer i tråd med sammenstillingsprinsippet og forsiktighetsprinsippet. Innføringen av IFRS medførte en sterk dreining fra historisk kost til virkelig verdi som måleprinsipp og samtidig en endret vekting av de fundamentale kvalitetskravene relevans og pålitelighet. Relevanskravet synes nå å være tillagt mer vekt enn kravet til pålitelighet. Dette til tross for at IFRS-rammeverket legger betydelig vekt på at regnskapsinformasjonen skal være pålitelig* IFRS-rammeverket punkt 31-38..

Det kontroversielle er ikke at IFRS-retten åpner opp for virkelig verdi der det finnes gode estimater fra før slik som for markedsbaserte finansielle eiendeler, men at virkelig verdi brukes som måleattributt på områder hvor tradisjonen har vært historisk kost. For varige driftsmidler og immaterielle eiendeler er det åpnet opp for verdsetting til virkelig verdi hvis det foreligger henholdsvis pålitelige estimater eller aktive markeder. For investeringseiendommer og biologiske eiendeler er verdsetting til virkelig verdi å anse som en hovedregel, mens på andre områder, slik som ved verdsetting av pensjonsforpliktelser og eiendeler holdt for salg, er det pliktig verdsetting til virkelig verdi. I tillegg skal alle immaterielle og materielle eiendeler og forpliktelser som inngår i en virksomhetssammenslutning verdsettes til virkelig verdi uavhengig om det finnes en observerbar markedsverdi eller ikke. Ut over dette har IASB satt i verk prosjekter som vil utvide bruken av virkelig verdi som måleattributt. Et eksempel er ny standard for virksomhetssammenslutninger som stiller krav om at vederlaget i oppkjøpet skal innregnes til virkelig verdi.

Inntil nylig fantes det få føringer på hvordan virkelig verdi skulle forstås og beregnes i de tilfellene det ikke finnes observerbare markedsverdier. Begrepet virkelig verdi er for eksempel ikke omtalt med et eneste ord i IFRS-rammeverket. I september 2006 publiserte FASB standarden SFAS 157 Fair Value Measurements, og i forlengelsen av dette ble det utviklet et diskusjonsnotat av IASB med det formål å klargjøre i hvilken grad IFRS-retten skulle implementere en tilsvarende standard. IASB valgte imidlertid ikke å bringe diskusjonen rundt virkelig verdi opp på et prinsipielt nivå. Av den grunn vil det stå igjen flere uavklarte spørsmål. Hvordan kan virkelig verdi bidra med relevant informasjon til brukerne når det estimatet som innregnes i liten grad er objektivt og verifiserbart? Er det slik at en markedstilnærming til virkelig verdi alltid vil bidra med relevant informasjon? Dette er noen av spørsmålene som belyses i denne artikkelen.

Hva skal forstås som virkelig verdi?

Virkelig verdi er ikke et lett tilgjengelig begrep. I norsk regnskapsrett finner vi referanse til begrepet ikke mindre enn 12 steder i regnskapsloven uten at det presenteres noen generell definisjon av begrepet verken der eller i norsk standardverk for øvrig. Årsaken til dette finner vi trolig i NOU 30: 1995, side 197: «Utvalget (les: Regnskapslovutvalget) anser at virkelig verdi ikke behøver ytterligere presiseringer i lov. Tilnærming til virkelig verdi må videreutvikles gjennom god regnskapsskikk.» Den norske forståelsen og operasjonaliseringen av virkelig verdi vil derfor variere med den konteksten som begrepet brukes innenfor, noe regnskapsstandardene på de ulike områdene tydelig viser. Innholdet i begrepet er for eksempel noe annet ved verdsetting av varer enn i en nedskrivningstest for anleggsmidler. Ytterligere forskjell finner vi når vi ser på hvordan virkelig verdi forstås ved verdsetting av markedsbaserte finansielle omløpsmidler.

I internasjonal regnskapsrett er det utviklet en definisjon som brukes på tvers av kontekster og standardverk. Her defineres virkelig verdi som det beløp en eiendel kan omsettes for eller en forpliktelse innfris til i en transaksjon på armlengdes avstand mellom velinformerte, frivillige parter. Selv om IFRS har en generell definisjon, blir virkelig verdi operasjonalisert på ulike måter avhengig av tilgangen på pålitelige estimater og kontekst for øvrig. Av den grunn mener IASB at det er behov for en helhetlig standard som klargjør hvordan virkelig verdi skal forstås og operasjonaliseres. Diskusjonsnotatet bygd på den amerikanske standarden SFAS 157 er første steg i denne retningen.

Her er virkelig verdi definert som «the price that would be received to sell an asset or paid to transfer a liability in an orderly transaction between market participants at measurement date». Umiddelbart ser vi flere avvik fra den nåværende definisjonen i IFRS. For det første legger ikke IFRS-definisjonen vekt på at verdien skal fastsettes med utgangspunkt i en salgspris eller kjøpspris. Her vektlegges i stedet egenskaper ved partene og transaksjonen. Det ligger heller ikke noe krav om at virkelig verdi skal være en pris som observeres i en transaksjon mellom markedsaktører, med andre ord en markedspris. IFRS-definisjonen legger riktignok vekt på egenskaper ved partene/transaksjonen som gjerne forbindes med velfungerende markeder slik som uavhengige, informerte og villige parter, men det uttrykkes ikke eksplisitt at disse partene skal være aktører i et marked. Markedsverdier vil likevel være klare kandidater for virkelig verdi også her. Etter SFAS 157 er det krav om bruk av en markedstilnærming enten det finnes observerbare markedsverdier eller ikke. Uten tilgjengelige markedsverdier krever standarden at det skal estimeres en hypotetisk markedsverdi. En opplagt utfordring blir å ivareta påliteligheten.

Hvordan ivaretas påliteligheten?

For å sikre en viss pålitelighet i estimatene for virkelig verdi, har IASB allerede innført visse krav som må være oppfylt. Eiendelen må enten omsettes i et aktivt marked, kunne verdsettes pålitelig eller inngå som en del av en større transaksjon for eksempel en virksomhetssammenslutning. Noen klare føringer for hvilken terskelverdi for pålitelighet som må være tilfredsstilt, finnes verken i nåværende standardverk eller i diskusjonsnotatet. Denne vurderingen overlates i stor grad til den enkelte regnskapsprodusent. Dette synes særlig kritisk da tilstrekkelig pålitelighet må sees på som en betingelse for at beløpet skal være relevant. Standardsetteren FASB forsøker å løse dette problemet ved å etablere et hierarki over estimater for virkelig verdi rangert etter pålitelighet. Nivå 1 og 2 i dette hierarkiet bruker markedsverdier for identiske eller tilsvarende eiendeler som basis for estimeringen, mens i nivå 3 beregnes en hypotetisk markedsverdi. Hvis det ikke er mulig å finne estimater på virkelig verdi på nivå 1 og 2, representerer nivå 3 en siste mulighet for verdsetting til virkelig verdi.

I praksis vil det være nødvendig å gjøre bruk av nivå 3-estimater for en rekke eiendeler og forpliktelser. Dette gjelder spesielt materielle og immaterielle eiendeler som inngår i en virksomhetssammenslutning, finansielle instrumenter som ikke omsettes regelmessig, pensjonsforpliktelser, investeringseiendommer og biologiske eiendeler. For investeringseiendom og biologiske eiendeler er det innført en valgfrihet som gjør at anskaffelseskostmodellen kan velges på innregningstidspunktet. For eiendeler og forpliktelser i en virksomhetssammenslutning foreligger det derimot et absolutt krav om verdsetting til virkelig verdi uansett om det foreligger observerbare markedsverdier eller ikke.

Kalkuleringen av virkelig verdi på nivå 3 skjer med bakgrunn i antagelser om den fremtidige, netto kontantstrømmen til eiendelen. I teorien skal ikke bedriftens egne antagelser legges til grunn, men de forholdene som et hypotetisk marked ville vektlegge ved verdsettingen. Det betyr at bedriftsspesifikke forhold skal forsøkes fjernet ved estimeringen. En hypotetisk markedsverdi har lite med virkelig verdi å gjøre slik begrepet er definert både i IFRS og i SFAS 157. I begge definisjonene ligger det implisitt at transaksjonene skal skje mellom uavhengige, informerte og villige kjøpere og selgere. Å beregne en hypotetisk markedsverdi uten referanse til en eneste transaksjon, vil bli svært subjektiv. I stedet for å referere verdien til en observert markedsverdi eller en observert transaksjon, blir verdifastsettelsen i stedet en prediksjon av forventede, fremtidige, netto kontantstrømmer. Bak dette ligger det en antagelse om at denne verdien skal møte de innholdskriteriene som inngår i begrepet virkelig verdi, nemlig observert og rettferdig fastsatt markedspris.

I teorien betyr dette at man må etablere et tenkt marked bestående av kjøpere og selgere som antas å ha interesse for eiendelen. I tillegg til rene kontantstrømmer må ledelsen vurdere en rekke usikre variabler slik som etterspørsel, avkastningsrate, økonomisk vekst og fremtidig konkurranse. Alle disse størrelsene vil påvirke det beløpet som kommer ut som virkelig verdi i modellen. En beregnet markedsverdi må derfor klart skilles fra en observert markedsverdi. Den beregnede markedsverdien reflekterer kun vurderingene til en mindre gruppe mennesker, ikke hva et marked med selgere og kjøpere ville kommet frem til som fornuftig pris. Ut over dette vil den verdien som er beregnet være følsom for endringer i de forutsetninger som ligger til grunn for beregningen. For at estimatet skal kunne sies å være pålitelig, er det nødvendig at variasjonen i estimatene for virkelig verdi ikke er signifikant. I statistisk terminologi vil pålitelighet være kjennetegnet ved at gjentatte estimeringer gir lav variasjon i estimatene. Dette er trolig ikke tilfelle ved verdsetting av for eksempel pensjonsforpliktelser, finansielle instrumenter som ikke omsettes i et likvid marked eller ved verdsetting av immaterielle eiendeler i en virksomhetssammenslutning.

Som følge av lav pålitelighet, blir det vanskelig å etterprøve estimatene og eventuelt akseptere eller forkaste dem ved vurdering av regnskapet. Dette øker risikoen for at estimatene kan brukes til å spekulere i urealisert inntektsføring med tilsvarende økning av balansen. Ved utstrakt bruk av nivå-3-estimater vil store deler av en rapportert, økonomiske vekst være kalkulert av bedriften selv og ikke basert på reelle transaksjoner. Dette bør skape bekymring hos brukerne av regnskapet, spesielt investorer og kreditorer.

Er markedsverdien alltid relevant?

En markedsbasert tilnærming til virkelig verdi gir ikke nødvendigvis den mest relevante informasjonen til brukerne. Dette kan delvis skyldes mangler ved selve estimatene, fravær av tilstrekkelig pålitelighet, men også det faktum at en markedsbasert tilnærming ikke alltid reflekterer den økonomiske verdien for bedriften. Av og til vil en bedriftsspesifikk bruksverdi estimert som nåverdien av fremtidig netto kontantstrøm gi et bedre bilde av den virkelige verdien til en eiendel enn en markedsverdi. Det kan særlig argumenteres for dette i de tilfeller hvor bruksverdien kan estimeres pålitelig og hvor det positive avviket mellom bruksverdien og markedsverdien er vesentlig. Hvis bruksverdien overstiger markedsverdien, vil det være mer rasjonelt å beholde eiendelen fremfor å selge den og følgelig vil bruksverdien være «den virkelige verdien» til eiendelen. Et illustrasjonseksempel tydeliggjør dette. I en malingsfabrikk finnes det en tappemaskin for maling. Tappemaskinen er spesialtilpasset produksjonslinjen i fabrikken og vil være utrangert om fem år. Markedsverdien på denne maskinen vil ligge ned mot en skrapverdi, mens bruksverdien av maskinen trolig er langt høyere. Den virkelige verdien under forutsetning om fortsatt drift er i dette tilfellet ikke markedsverdien (les: skrapverdien), men bruksverdien.

På samme måte som for visse typer eiendeler kan det være vanskelig å forsvare en markedstilnærming for forpliktelser. I den nye definisjonen av virkelig verdi presentert i SFAS 157 skal forpliktelser på samme måte som visse eiendeler verdsettes til en observerbar eller hypotetisk markedsverdi. Det kan være vanskelig å forstå hvordan en slik hypotetisk markedsverdi kan være relevant og/eller tilstrekkelig pålitelig. I utgangspunktet er det sjelden at forpliktelser kan overdras eller omsettes simpelthen fordi det ikke finnes noe marked for forpliktelsene. For øvrig er det ikke sikkert at bedriften har noen intensjon om å kjøpe seg fri fra forpliktelsen ved å selge denne til en tredjepart, men ganske enkelt innfri forpliktelsen når den kommer til oppgjør.

Hva skjer med regnskapet som informasjonskilde?

Innføringen av virkelig verdi som grunnleggende måleprinsipp har ført til økt fokus på relevans. Konsekvensen blir at standardsetteren med dette skyver noen av de andre sentrale kvalitetskravene, særlig pålitelighet og forståelighet, ut i skyggen. Dette skjer til tross for at relevans ikke er fremhevet som et overlegent kvalitetskrav i det konseptuelle rammeverket til IFRS. Diskusjonen rundt innføringen av virkelig verdi som måleattributt griper inn i kjernen av regnskapsteorien. Hva skal regnskapet vise, hvem er regnskapet til for og hvilke kvalitetskrav skal tillegges mest vekt? Av den grunn burde denne diskusjonen vært inkludert i utviklingsprosjektet for nytt konseptuelt rammeverk. Dette kunne gitt en dypere og mer prinsipiell debatt.

Ved utstrakt bruk av virkelig verdi i regnskapet, vil trolig brukergruppene oppfatte regnskapet som en annerledes informasjonskilde. I stedet for å se på regnskapet som en kilde til objektiv informasjon presentert i en konservativ ramme, vil regnskapet i større grad bli presentert som et sluttprodukt som forsøker å verdsette selskapet til virkelig verdi. Regnskapsprodusentene vil på sett og vis bevege seg inn i den rollen som markedet og da spesielt finansanalytikerne har når det gjelder å verdsette selskapet. Muligens er dette lite problematisk hvis det gis tilstrekkelig informasjon om de forutsetningene og beregningsteknikkene som er lagt til grunn for estimatene. Dette gjør det mulig i en viss grad å verifisere de beregningene som er gjort. Men praksis på området synes å variere og enkelte steder er opplysningene som finnes i noter svært mangelfulle. Et eksempel fra årsrapporten til Olav Thon Eiendom ASA for 2005 kan brukes som illustrasjon:

Olav Thon Eiendom ASA tok i bruk IFRS i konsernregnskapet fra 1.1.2005. Som følge av dette ble eiendommene omklassifisert fra varige driftsmidler til investeringseiendommer. Verdimodellen i IAS 40 ble tatt i bruk som verdsettelsesmodell. Ved bruk av denne modellen ble en urealisert gevinst på over 1,1 milliard inntektsført. I prinsippnoten under overskriften investeringseiendom kan vi lese følgende om hvordan virkelig verdi er beregnet:

«Investeringseiendommer verdsettes ved hver regnskapsavleggelse ved bruk av en beregningsmodell. Denne baseres på den enkelte eiendoms antatte fremtidige kontantstrømmer, og eiendomsverdiene fremkommer ved å neddiskontere kontantstrømmene med individuelle risikojusterte avkastningskrav.»

Opplysningene er nærmest verdiløse. Vi får vite at virkelig verdi er beregnet ved hjelp av en beregningsmodell, men hva hjelper det? Regnskapsbrukeren gis ingen mulighet til å vurdere de estimatene som er brukt for virkelig verdi. Verken opplysninger om forutsetninger, beregningsteknikker eller sensitivitet i estimatene er gitt i noten og selv ikke standardens minstekrav om opplysninger synes å være tilfredsstilt (jf. IAS 40.75).

I forlengelsen av dette er det grunn til å ha bekymring for økt manipulering av regnskapet. Verdimodellen behandler enhver urealisert verdiøkning og verdifall som inntekter og kostnader. Følgelig vil estimatet for virkelig verdi påvirke den rapporterte inntjeningen til foretaket direkte. Kombinert med lav pålitelighet og manglende mulighet for å verifisere estimatene spesielt nivå-3-estimater, er trusselen om økt regnskapsmessig støy som følge av manipulering absolutt til stede.

Mulige løsninger

Å gå tilbake til en rendyrket historisk kost-modell er ikke en løsning på de utfordringene som følger ved bruk av virkelig verdi i regnskapet. En mindre drastisk løsning er å begrense bruken av virkelig verdi som måleattributt til der hvor det finnes observerbare markedsverdier. Dette gjør at kun nivå-1- og nivå-2-estimater kan innregnes som virkelig verdi i balansen. Eiendeler og forpliktelser som verken har estimater på nivå 1 eller 2 må da følge anskaffelseskostmodellen.

En annen mulighet er å beholde dagens omfang av virkelig verdi som måleattributt, men å rapportere mer utførlige opplysninger om hvordan virkelig verdi er fastsatt og beregnet. Dette er spesielt viktig ved bruk av estimater på nivå 3 i virkelig verdi-hierarkiet. Opplysninger som synes sentrale er valg av beregningsteknikk/modell, forutsetninger som ligger til grunn i modellen og en oversikt over estimatusikkerhet. Det siste er trolig svært sentralt. Hvordan vil for eksempel estimatet for virkelig verdi endres med 1 prosent økning eller reduksjon i diskonteringsrenten? Ved å presentere den type informasjon, blir regnskapsbrukeren i stand til å vurdere påliteligheten i de estimatene som er brukt og på eget grunnlag vurdere om virkelig verdi eller et annet måleattributt for eksempel historisk kost skal legges til grunn i analysen av selskapet.

Første fase i utviklingen av egen standard for måling av virkelig verdi ble avsluttet våren 2007. 136 kommentarbrev med innspill på diskusjonsnotatet ble sendt inn i denne innledende fasen. Flere av kommentarbrevene påpeker manglende vektlegging av pålitelighet særlig ved bruk av nivå-3-estimater. Tiden vil vise i hvilken grad IASB vil presentere løsninger som møter noe av denne kritikken.

Referanser

Discussion Paper - Fair Value Measurements, IASB

IAS 16 - Eiendom, anlegg og utstyr