Skds synspunkt

Fra uttalelsen hitsettes:

«Omsetning av investeringstjenester etter verdipapirhandelloven krever med visse unntak, jf. vphl. § 7-1, tillatelse (konsesjon). Skattedirektoratet oppfatter forarbeidene til Merverdiavgiftsreformen og Finansdepartementets tolkingsuttalelse dit hen at begrepet megling ved omsetning av finansielle instrumenter er begrenset til investeringstjenester som krever tillatelse etter verdipapirhandelloven.»

Foreligger det holdepunkter for en slik fortolkning?

Merverdiavgiftsloven (mval.) § 5b, første ledd nr. 4 fastsetter at omsetning av finansielle tjenester er unntatt fra merverdiavgiftloven. Det fremkommer av loven at følgende finansielle tjenester er unntatt fra avgiftsplikt:

«Finansielle tjenester, herunder:

1. forsikring og formidling av forsikring,

2. finansieringstjenester, men ikke finansiell leasing,

3. utførelse av betalingsoppdrag,

4. gyldige betalingsmidler og meglingstjenester ved slik omsetning,

5. finansielle instrumenter og lignende og meglingstjenester ved slik omsetning,

6. forvaltning av verdipapirfond.»

I tilknytning til formidling av de nevnte tjenester er det lovens forarbeider, Ot. prp nr. 2 (2000-2001) s. 124, uttalt følgende:

«Inntil spørsmålet (om avgiftsplikt) (vår merknad) er vurdert nærmere foreslår departementet at unntaket for finansielle tjenester også omfatter meglertjenester knyttet til de hovedytelsene som foreslås unntatt, dvs. meglertjenester knyttet til forsikring, finansiering, omsetning av betalingsmidler og omsetning av finansielle instrumenter mv.»

I Finansdepartementets tolkningsuttalelse av 15. juni 2001 («tolkningsuttalelsen») er dette videre utdypet under pkt. 3, der det heter at:

«Lovens bokstav a omfatter formidling av forsikring, mens d og e omfatter meglingstjenester ved omsetning av gyldige betalingsmidler og finansielle instrumenter». Av Ot.prp. nr. 2 (2000-2001) s. 124 fremgår imidlertid at unntaket for finansielle tjenester også omfatter meglertjenester knyttet til de hovedytelsene som foreslås unntatt. Dette innebærer at formidling av tjenester som nevnt i lovens b, c og f vil være unntatt fra avgiftsplikt.

Dersom man ser nærmere på forarbeidenes uttalelser i forbindelse med unntaket i bokstav e, fremkommer i Ot. prp nr. 2 (2000-2001) s. 194:

«Unntaket omfatter både første- og annenhåndsomsetning av finansielle instrumenter og andre verdipapirer som er unntatt. Bestemmelsen omfatter også megling knyttet til denne type omsetning. Det siktes her blant annet til investeringstjenester som definert i verdipapirhandelloven § 1-2, og meglingstjenester ved omsetning av andre selskapsandeler, det vil si såkalt prosjektmegling.»

Tolkningsuttalelsen konkretiseres under pkt. 3 til å gjelde egentlig megling, selvinntrede, når formidleren opptrer som kommisjonær etc.

Forarbeidene og tolkningsuttalelsen fastsetter derfor at formidlingstjenester knyttet til hovedytelsene skal være omfattet av unntaket. Dette gjelder generelt og det foreligger ikke holdepunkter for at formidling av finansielle tjenester ikke skal være unntatt fra avgiftsplikt. Mer konkret kan det konkluderes at de nevnte rettskilder positivt unntar investeringstjenester i vphl. § 1-2 fra avgiftsplikt og at det ikke stilles krav til at tjenesten er konsesjonsbelagt for at unntaket skal komme anvendelse.

Forarbeidene gir videre uttrykk for at unntaket for finansielle tjenester må avgrenses mot tjenester som kan sies å være rene tjenester av administrativ, økonomisk og juridisk art som blant annet forvaltning og forvaring, hvor de samme hensyn som taler for unntak ikke gjør seg gjeldene. *Jf. Ot. prp.. nr. 2 (2000-2001) s. 124.

I det videre undersøkes om forarbeidenes og tolkningsuttalelsens avgrensning kan gi holdepunkter for Skattedirektorats konklusjon om at det kun er konsesjonspliktige investeringstjenester som er unntatt.

Forarbeidene omtaler i denne sammenheng såkalte «rene» tjenester. Med dette må forstås tjenester som ikke ytes sammen med den finansielle tjenesten. Dette underbygges etter mitt syn også i drøftelsene i forarbeidene. Mer konkret fremkommer:

«Avgrensningen av unntaket vil videre innebære at omsetning for eksempel av tjenester som gjelder rådgivning knyttet til kredittytelser, blir merverdiavgiftspliktig, mens rådgivning i direkte forbindelse med en kredittytelse vil bli avgiftsfri. Dette innebærer at innkreving av utestående fordringer utført av en annen en den som har ytt en kredittytelse vil bli avgiftspliktig, for eksempel inkassovirksomhet. Ved factoring vil også tjenester som ikke direkte knytter seg til kredittytelsen bli avgiftspliktig. For verdipapirforetak vil en slik avgrensning i stor utstrekning innebære at de tjenestene verdipapirhandelloven § 8-1 omtaler som tilknyttede tjenester, vil bli omfattet av avgiftsplikten, mens de tjenestene som er definert som investeringstjenester i samme lov § 1-2 blir omfattet av unntaket.»

At investeringstjenester er unntatt, fremstår som tidligere nevnt klart. Etter min oppfatning må forarbeidene imidlertid også forstås som om tilknyttede tjenester i § 8-1 kan være unntatt fra avgiftsplikt når de ytes sammen med en finansiell hovedytelse *Jf. Ot. prp. nr. 2 (2000- 2001) s. 194 som «i utgangspunktet ikke er omfattet av unntaket». Det kan synes som om Finansdepartementets tolkningsuttalelse under pkt. 4 legger til grunn en strengere vurdering enn forarbeidene. . Det må følgelig aksepteres at det i tilknytning til investeringstjenester også utføres enkelte rådgivningstjenester, eksempelvis en meglers anbefaling av kjøp av aksjer el., da dette må anses som sedvanlig i en meglers kjernevirksomhet*Se Finansdepartementets fortolkningsuttalelse under pkt. 4..

Derimot synes det klart at når hovedytelsen omfatter rene forvaltningstjenester i forbindelse med aksjesplitter, utbytte, forvalterregistrering, kontoførerfunksjoner, er dette avgiftspliktige ytelser. Dette omfatter også tilfeller der tjenesteleverandøren forestår generell administrasjon av formuesposter for andre (passiv forvaltning) *Jf. fotnote 3..

Etter min oppfatning finnes det ikke holdepunkter for å hevde at siden de nevnte tjenester er avgiftspliktige og ikke konsesjonsbelagt, så kan det oppstilles et krav om at det kun er konsesjonsbelagte tjenester i vphl. § 1-2 som er unntatt fra avgiftsplikt.

Det skal videre bemerkes at prosjektmegling også er unntatt fra avgiftsplikt i henhold til forarbeidene og tolkningsuttalelsen. Prosjektmegling krever ikke konsesjon etter verdipapirhandelloven. Det er derfor vanskelig å kunne fastslå at grensedragning mellom konsesjonsplikt eller ikke går igjen som en rød tråd i forarbeidene.

Både i forarbeidene og tolkningsuttalelsen skilles det mellom tjenestene i vphl. § 1-2 og § 8-1. Dog gis det ingen henvisning til vphl. § 7-1 som nærmere fastsetter hvilke tjenester som er konsesjonspliktige. Gjennomgangen av forarbeidene og tolkningsuttalelsen viser etter min oppfatning at det ikke finnes grunnlag for å innsnevre unntaket for meglingstjenester i mval. § 5b, første ledd nr. 4 til kun å omfatte investeringstjenester som er belagt med konsesjon. Synspunktet støttes også av en bindende forhåndsuttalelse avgitt i november 2004 (BFU 97/04). Fra uttalelsen hitsettes:

«Unntaket for finansielle tjenester er artsbestemt. Det er tjenestens art som er avgjørende, ikke hvem som utfører tjenesten. Det er således ikke avgjørende at De Selgende Selskap er finansinstitusjoner med konsesjon etter lov om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner av 10. juni 1988 nr. 40. Tjenestene som omsettes, må i seg selv være finansielle tjenester.»

Skds argument

Fra uttalelsen hitsettes:

«På bakgrunn av forarbeidenes forutsetning om at annen forvaltning enn aktiv forvaltning ikke vil omfattes av unntaket for finansielle tjenester, vil regelverket fremstå som lite konsistent dersom forvaltning av den art Selskapet utfører skulle anses som avgiftsunntatte meglingstjenester, fordi den innebærer et element av formidlingstjeneste ved at det etter fullmakt legges inn en ordre til et verdipapirforetak eller et verdipapirfonds forvaltningsselskap.»

Konsistens i regelverk?

Utgangspunktet er at det er tjenestens art som er unntatt fra avgiftsplikten*Ot. prp. nr. 2 (2000-2001) s. 193, andre spalte.. I den grad arten av tjenestene er like, bør de derfor avgiftsmessig likebehandles.

Det er en flytende overgang mellom ordreinnleggelse og aktiv forvaltning*Se Tor Bechmann m.fl. «Verdipapirhandelloven Kommentarutgave» s. 36. Som et utgangspunkt vil det være avgjørende om det kreves eller ikke kreves samtykke fra investor for hver enkelt handel*Jf. ovennevnte fotnote.. Kredittilsynet har videre lagt til grunn at ordreformidling i henhold til vphl. § 1-2, jf. § 7-1 tredje ledd også omfatter den situasjon at formidleren tar direkte kontakt med investor, hvorpå investor treffer sin beslutning som så formidles i samsvar med bestemmelsen* Rundskriv 7/2005 av 11. februar 2005.. Aktiv og spesifikk rådgivning kombinert med ordreformidling skiller seg derfor i praksis ikke nødvendigvis særskilt fra aktiv forvaltning* Jf. ovennevnte fotnote 8.. Tjenestene kan således sies å være likeartet og bør derfor avgiftsmessig likebehandles.

Forarbeidene unntar dessuten flere forvaltningstjenester, herunder VPS-tjenester og meglers oppgjørsfunksjoner. Derfor foreligger det en begrenset konsistens i regelverket slik det er utformet i dag.

Ut i fra Skds vurdering vil en avgjørende faktor være om tjenesten er konsesjonspliktig etter verdipapirhandelloven. Dersom det innføres konsesjonsplikt på en tjeneste, vil følgelig dette medføre at tjenesten vil måtte unntas. I denne sammenheng skal bemerkes at Finansdepartementet i Ot. prp nr. 34 (2006-2007) om lov om verdipapirhandel og lov om regulerte markeder nettopp foreslår at ordreformidling og investeringsrådgivningstjenester skal konsesjonsbelegges fra høsten 2007. Dersom et slikt lovforslag vedtas av Stortinget, antas i hvert fall at ordreformidlingstjenesten som selskapet skal yte vil falle inn under unntaket om finansielle tjenester.

På bakgrunn av det ovennevnte gir Skds argumentasjon om at det vil gi lite konsistens i regelverket om selskapets tjenester unntas, begrenset mening.

Skds synspunkt

Fra uttalelsen hitsettes:

«Selskapets virksomhet fremstår som i hovedsak rådgivningsrelatert og tjenestene med formidling av ordre til verdipapirfond etc. har et sterkt preg av praktisk administrativ arbeid på vegne av investor. Det vesentlige for investorene er de finansielle rådene, selve bestillingen av finansielle instrumenter har de full adgang til å gjøre selv. Selskapets formidlerrolle har således ingen funksjon i selve ordreutførelsen, som foregår i verdipapirfondets forvaltningsselskap eller i verdipapirforetaket. Dette er følgelig en form for formidling som ikke er antatt å være omfattet av unntaket for finansielle tjenester.»

Hva slags type tjeneste?

I og med at faktumgjengivelsen i uttalelsen er begrenset, er det vanskelig å etterprøve Skds konklusjon på dette punktet* I den grad selskapet skal yte rene administrasjon- og rådgivningstjenester er det klart at tjenestene er avgiftspliktig.. Uttalelsen synes imidlertid flere steder å legge til grunn at selskapet yter investeringstjenester nevnt i vphl. § 1-2* Dette følger av begrunnelsen om at fritaket kun omfatter investeringstjenester som er konsesjonspliktig.. Selv i uttalelsens konklusjon fremkommer at selskapet yter formidlingstjenester. Til tross for dette er Skd av den oppfatning at tjenesten etter sin art må anses som en avgiftspliktig administrativ tjeneste.

Gitt at vi har forstått faktum korrekt, skal selskapet både yte en formidlingstjeneste og en rådgivningstjeneste. Tjenestene er sammenlignbare med tjenester som en aktiv forvalter utøver. Bortsett fra at selskapet ikke innehar oppgjørsfunksjonen, vil formidlingstjenesten også være likartet som ordinær megling av finansielle instrumenter. Det virker derfor unaturlig at ordreformidlingstjenesten i resultat skal behandles som en administrativ tjeneste, samt at den må anses underordnet rådgivningstjenesten.