Skeptiske myndigheter
I artikkelen «Skattemessige problemstillinger ved omstrukturering» i Revisjon og Regnskap 1.2007 legger Skattedirektoratet (SKD) for dagen en dyp skepsis til hvordan flernasjonale foretak (FNF) har innrettet seg, og etter hvilke prinsipper de driver sin virksomhet. Etter artikkelforfatternes oppfatning har Skattedirektoratet på vesentlige punkter lagt til grunn en feilaktig forståelse av OECDs retningslinjer* OECD Report on Transfer Pricing Guidelines for Multinational Enterprises and Tax Administrations (1995), og dermed også norsk rettspraksis.
SKDs artikkel er skrevet av tre rådgivere fra SKDs Seksjon for revisjon, og vi legger til grunn at artikkelen kan sees på som et uttrykk for hvordan norske myndigheter vil praktisere og forvalte et regelverk med stor praktisk betydning for norsk næringsliv. Det er derfor viktig at det reises en debatt rundt disse forholdene.
I denne artikkelen drøftes særlig tre forhold hvor det etter artikkelforfatternes oppfatning foreligger klare svakheter, og til dels feil i SKDs argumentasjon. Dette gjelder for det første hvorvidt skattemyndighetene rutinemessig kan anlegge en form for «bonus pater familias»-vurdering av vilkår og betingelser i alle konserninterne transaksjoner, for det andre hvorvidt det er støtte i OECDs retningslinjer for at man ikke kan flytte risiko uten samtidig å flytte funksjonen som forvalter risikoen, og sist, men ikke minst, bruken av TNMM-metoden* Transactional Net Margin Method (se OECD Retningslinjene punkt 3.26 flg.).
I det nylig fremlagte forslaget til norske dokumentasjonskrav* Se artikkel i RR nr. 1 2007 av Dag Harlem Stenersen og Hans-Martin Jørgensen, begge Transfer Pricing Gruppen i Deloitte for en nærmere presentasjon av forslaget. foreslås det å innta en direkte henvisning til OECDs retningslinjer i skatteloven § 13-1. Dette innebærer ingen direkte realitetsendring, men vil være en presisering av gjeldene retts- og ligningspraksis* Se bl.a. Rt 2001 / 1446 Norsk Agip, Lignings- ABC 2006 s. 1089. Denne artikkelen vil derfor i stor grad henvise til OECDs retningslinjer som et helt sentralt dokument for forståelsen av armlengdeprinsippet og implementeringen i norsk rett.
Leveringskjede drevet frem av foretningsmessige vurderinger
I perioden etter annen verdenskrig har veksten i antallet, og størrelsen på FNFer vært en avgjørende faktor når økningen i global produksjon og handel skal forklares. Det var likevel først på 90-tallet at antallet FNF skøyt i været, og parallelt med dette - en kraftig vekst i internasjonal handel.
Som en direkte følge av utviklingen de siste tiårene har også konsernledelsen i store globale selskaper vært nødt til grundig å evaluere sin leveringskjede (supply chain). Uansett på hvilket grunnlag leveringskjeden har oppstått, det være seg detaljert planlegging, eller som en følge av historisk utvikling i det enkelte konsern - alle selskaper har en.
Årsaken til at leveringskjeden utformes på en bestemt måte, herunder hvem som bærer risiko, og hvor virksomheten lokaliseres, varierer fra konsern til konsern. Dette kan være nærheten til råvarer, muligheten for å finne billige produksjonsfasiliteter, infrastruktur, tilgang på høyt kvalifisert arbeidskraft og selvfølgelig det alminnelige kostnadsnivået. Skatt vil være en del av det siste elementet, men det er en fullstendig feilslutning når SKD tilsynelatende legger til grunn at skatteplanlegging normalt er det avgjørende element i det kontinuerlige arbeidet med forbedringer av et FNFs leveringskjede.
I dagens samfunn, med fremveksten av ny informasjonsteknologi, bedret infrastruktur, reduksjoner i handelshindringer mv. er det ikke lenger nødvendigvis den forretningsmessig «beste løsningen» at samtlige juridiske enheter har hånd om, og risikoen for, hele leveringskjeden. I de fleste tilfeller vil det være utelukkende foretningsmessige vurderinger som ligger bak ønsket om en sentralisert leveransekjede.
Naturligvis er skatt en del av vurderingen. En leder som ikke tar hensyn til skatt når foretaket optimaliserer leveransekjeden, gjør ikke jobben sin, gitt at eier ønsker avkastning. Likevel kan ikke SKD gjøre spørsmålet om å «betale sin skatt med glede» til et rettslig grunnlag for skjønnsmessige endringer.
