Beste internprisingsmetode

I artikkelen drøftes hvilken internprisingsmetode som er best egnet ved beregning av provisjon til en agent/kommisjonær, og Lange m.fl. argumenterer sterkt for Contribution Profit Split-metoden (heretter Profit Split). Denne metoden fordeler konsernets globale fortjeneste i henhold til de enkelte selskapenes funksjoner og risiki. I utgangspunktet vil riktig bruk av de enkelte internprisingsmetoder gi det samme resultat. På bakgrunn av at et selskap med lav risiko er forventet å gi en lav, men relativt stabil fortjeneste, finner vi det forunderlig at skattyter skal være «tvunget» til å benytte den mest tidkrevende internprisingsmetoden. Siden Profit Split i større grad enn de andre metodene er basert på skjønn, øker faren for uenigheter mellom skattyter og skattemyndighetene i de enkelte land, noe som igjen øker risikoen for reell dobbeltbeskatning.

Kost-pluss-metoden er en anerkjent metode for fastsettelse av den konserninterne pris, men i praksis dessverre lite egnet for sammenligningsformål. Transaksjonsbasert nettomargin-metode (heretter TNMM) er etter vår oppfatning mer egnet for å kontrollere om man tilfredsstiller armlengdeprinsippet.

Profit Split blir i OECDs retningslinjer for internprising omtalt i forbindelse med transaksjoner hvor alle parter blant annet innehar immaterielle eiendeler* OECDs retningslinjer for internprising mellom nærstående foretak, punkt 3.5. Generelt kan man si at metoden er hensiktsmessig i de tilfeller hvor man ikke finner eksterne sammenlignbare data og i tilfeller hvor nærstående parter vanskelig kan skilles fra hverandre. Det er mange praktiske problemer knyttet til å kalkulere en god overskuddsdeling mellom mange konsernselskaper i ulike deler av verdikjeden - både med hensyn til funksjonsanalyse, vurdering av verdiskapning og praktiske regnskapsmessige forskjeller. For ordens skyld nevnes at vi selv har anvendt Profit Split for konsernselskaper hvor begge parter i transaksjonen hadde betydelige immaterielle eiendeler og bidro i stor grad til verdiskapningen gjennom svært integrerte prosesser. Dersom det er tre eller flere parter i verdikjeden, vil Profit Split-metoden kunne bli meget kompleks og være gjenstand for stor usikkerhet i de respektive land. Dette er skattyter lite tjent med.

En mellommann har normalt ingen betydelige immaterielle eiendeler, og når det gjerne er tale om en lang og kompleks verdikjede, stiller vi oss uforstående til at Profit Split er en anvendelig metode. For selskaper med lav risiko, slik som en agent/kommisjonær, vil TNMM etter vår oppfatning som oftest gi det mest riktige resultatet.

Separasjon av funksjon og risiko

Lange m.fl. stiller seg uforstående til at noen vil minimere sin risiko og dermed sitt fortjenestepotensial. I tillegg virker man skeptisk til at noen vil påta seg en risiko uten å ha kontroll over risikoen. I praksis finner vi derimot mange eksempler på tilpasninger som strider mot Lange m.fl. sine påstander. En investor vil for eksempel alltid vurdere risikoen opp mot forventet fortjeneste. Tre prosent avkastning med sikkerhet er bedre enn en forventning om tre prosent avkastning med usikkerhet. Dersom alle hadde ønsket å utsette seg selv for risiko, ville ingen plassert pengene i banken. At ingen skulle være villig til å redusere sin risiko, og dermed også sitt fortjenestepotensial, er en påstand som ikke har støtte i verken teori eller praksis.

Forsikring er et eksempel på risk-stripping hvor forsikringsselskapet ikke selv har kontroll over risikoen og derfor tar seg bedre betalt enn om de hadde kontrollert risikoen selv. Kundefordringer er et annet eksempel hvor man kan skille ut funksjonen, men sitte igjen med risikoen selv. Det må imidlertid skilles mellom den delen av risiko som kun har mulighet for tap, og den delen av risiko som gir mulighet for fortjeneste. For eksempel vil man måtte betale for å kvitte seg med den delen som gir et forventet tap, som blant annet kundefordringer, mens man skal ha betalt for å minimere den delen av risiko som forventes å gi en verdiøkende effekt, for eksempel markedsrisiko. De fleste typer risiko er det mulig å eliminere/minimere bare prisen er riktig.

Databasesøk - sammenlignbarhetsanalyser

Lange m.fl. har en skeptisk holdning til databasesøk. Dette er basert på et syn om at sammenlignbarhetssøk er et søk hvor eneste parameter er foretakets bransjekode - noe annet har man ikke sett. I praksis er sammenlignbarhetssøk mer avansert og sofistikert enn hva de legger til grunn, og det er slik sett uheldig at man ikke ser verdien av objektive sammenlignbarhetssøk.

Bransjekoden sammen med nasjonal tilhørighet er kun et utgangspunkt for databasesøk. Foretak som oppfyller disse første kriteriene, vil deretter gjennomgå flere kvantitative og kvalitative sorteringer før man ender opp med den endelige listen av sammenlignbare foretak. Før man gjennomfører sorteringene, vil man foreta funksjonsanalyser for sammenligningsforetaket. Resultatene av disse analysene vil i stor grad være avgjørende for de kvalitative sorteringer man foretar. For en lavrisikodistributør vil for eksempel foretak med FoU-kostnader utelukkes siden risikoprofilene til disse foretakene vil være ulike. Man kan sette opp en rekke slike søkekriterier, og får dermed en sorteringsprosess som er basert på detaljerte objektive kriterier. Et databasesøk er etter vår oppfatning den mest objektive metoden man kan benytte for å fremskaffe sammenlignbare foretak i de tilfellene hvor man ikke har interne eller eksterne CUPer, og er svært nyttig i forhold til enkle parter ved kontrollerte transaksjoner.

Finansdepartementet henviser i høringsnotatet for internprising* Finansdepartementets «Høringsnotat om internprising mellom nærstående foretak», 7. november 2006, side 53 og 54. I tillegg er Danmark ett av seks land som omtales særskilt under punkt 5.2. i stor grad til det danske regelverket. De danske skattemyndighetene har som kjent publisert detaljerte retningslinjer knyttet til databasesøk, hvor målet er en enhetlig og objektiv metode for å fremskaffe sammenlignbare foretak* Skatteministeriet i Danmark, «Transfer Pricing; Kontrollerede transaktioner; Dokumentasjonspligt», kapittel 7, gjeldende fra 6. februar 2006 (http://www.skat.dk/SKAT.aspx?oID=146730&vID=200327). Dette er et nyttig dokument som vi håper både Finansdepartementet og Skattedirektoratet vil se verdien av ut fra et norsk perspektiv.

Engangsvederlag ved restrukturering

Dersom et selskap blir fratatt sine fortjenestemuligheter, bør det gis et engangsvederlag for dette. Vederlaget er imidlertid avhengig av fremtidig forventet fortjeneste i forhold til risikoen. Et selskap vil normalt heller ha 50 i fortjeneste med sikkerhet enn at fortjenesten kan variere mellom -50 og +150. 50 i fortjeneste hvert eneste år gir en virkelig verdi på 1000 (dersom man forutsetter at langsiktig risikofri rente er 5%). Dersom selskapet skal påta seg risiko slik at avkastningskravet øker til 10%, så må forventet fortjeneste øke til 100; verdien av selskapet er dermed fortsatt 1000. Dersom forventet fortjeneste fortsatt er 50, vil de kreve en engangsbetaling på 500, siden verdien av selskapet da er redusert til 500. Dette er et meget enkelt eksempel, men illustrerer poenget med engangsvederlag ved restruktureringer.

Når man skal beregne hva et eventuelt engangsvederlag skal være, må man verdsette selskapet før og etter restruktureringen. En verdsettelse er basert på skjønn, og det kan lett oppstå uenigheter om verdien både før og etter mellom skattyter og de enkelte lands skattemyndigheter. Ved verdsettelse av en lavrisiko distributør etter en omstrukturering vil man ved fremtidig bruk av TNMM komme frem til en forventet stabil fortjeneste i de etterfølgende år som er mindre avhengig av sykluser. Det gjør metoden velegnet til verdsettelsesformål. Dersom man skal benytte Profit Split, slik som Lange m.fl. anfører, vil man i årene fremover få relativt store svingninger i resultatet, noe som både gjør det vanskeligere å verdsette selskapet samt at det blir mer usikkert om engangsvederlaget faktisk gjenspeiler tapt eller økt fortjeneste.

Engangsvederlaget skal gjenspeile den endringen som finner sted i den kumulative forventede fortjenesten. Ved bruk av Profit Split vil verdivurderingen beheftes med til dels betydelige usikkerhetsmomenter, og skattyter kan oppleve økt risiko med hensyn til hvorvidt skattemyndighetene vil akseptere verdsettelseskalkylen. Vi mener at man med TNMM vil komme frem til et mer nøyaktig engangsvederlag. I tillegg er TNMM praktisk anvendbar for konsern hvor det finnes sammenlignbare selskaper. På bakgrunn av dette mener vi at skattyter bør stå fritt til å velge den mest hensiktsmessige internprisingsmetoden avhengig av de faktiske omstendigheter.

Resultatstyring er ikke i strid med armlengdeprinsippet

Armlengdeprinsippet går ut på at prisen på kontrollerte transaksjoner skal tilsvare den prisen en uavhengig part ville vært villig til å betale. I henhold til armlengdeprinsippet vil sammenlignbare foretak oppnå samme fortjeneste. Dette skyldes at inntekten bestemmes ut fra hva uavhengige parter ville ha betalt, mens kostnadsbasen i de fleste tilfeller vil være relativt lik for foretak med samme funksjoner og risiki. Det er således naturlig at slike foretak opererer med sammenlignbare driftsmarginer.

Det blir derfor feilslått når Lange m.fl. hevder at «beregningsmetoder hvor et selskap blir styrt gjennom en forhåndsbestemt driftsmargin er i strid med armlengdeprinsippet». Snarere tvert imot vil forhåndsbestemte driftsmarginer, gjerne i form av et øvre og nedre intervall, være i samsvar med armlengdeprinsippet - noe annet vil medføre vilkårlig distribusjon av fortjeneste uten kobling til funksjoner og risiki. Som illustrasjon kan nevnes at vi har observert sammenlignbare europeiske distributører i samme konsern hvor enkelte distributører har opp mot ti prosent i fortjenestemargin mens andre har en fortjenestemargin nær null eller til og med opererer med tap.

Vi vil presisere at man ved korrekt bruk av Profit Split vil komme frem til samme konklusjon dersom konsernet går med overskudd, siden sammenlignbare foretak i konsernet vil ha tilnærmet identiske funksjoner og risiki. De skal følgelig ha samme andel av konsernets globale fortjeneste. Vi stiller oss likevel undrende til hvorvidt norske skattemyndigheter vil være like fokusert på bruk av Profit Split-metoden i de tilfeller hvor konsernet som helhet går med underskudd. Det vil i så fall bety at en strippet distributør eller kommisjonær må ta sin andel av tapet, siden metoden også fordrer «Loss Split».

Driftsmarginens størrelse skal selvsagt være basert på armlengdeprinsippet, og en konsekvent anvendelse av disse marginene på sammenlignbare selskaper i et konsern vil følgelig være i samsvar med armlengdeprinsippet. Denne type resultatstyring er både riktig og viktig for å oppnå en korrekt allokering av konsernets globale fortjeneste.

Insentiver

Insentiver er et viktig område innenfor økonomisk styring, og temaet er for omfattende til å gå i detalj. Det er likevel viktig å understreke at gode insentivordninger skal stimulere til effektiv ressursbruk og forhindre sløsing og andre sub-optimale løsninger. Teoretisk sett er vi enig i at verken videresalgs-, kostpluss- eller TNMM-metoden er ideelle med hensyn til insentiver. I praksis ser vi derimot et mer nyansert bilde.

Vi stiller oss undrende til Lange m.fl. sin kritikk av internprisingsmetoden TNMM basert på relativ lønnsomhet. I eksempelet på side 42* Revisjon & Regnskap nr. 1/2007 kommer man frem til at ved doblet salgsinntekt vil resultatet gå fra 10 til 20. Relativ lønnsomhet går derimot fra 13 prosent til 9 prosent. Eksemplene som er anvendt, er så forenklede at beregningene gir liten praktisk innsikt, men vi har uansett vanskelig for å se at muligheten til å tjene 20 i stedet for 10 ikke kan anses som et insentiv for den lokale ledelse. Relativ lønnsomhet er irrelevant i denne sammenheng siden dette vil medføre at man vurderer bransjers suksess utelukkende på marginer. Det finnes utallige eksempler på foretak og bransjer som opererer med store volum og små marginer uten at de på noen som helst måte kan karakteriseres som ulønnsomme.

Dersom vi antar at prinsipalen i eksempelet utfører store deler av markedsføringsaktivitetene, vil det være helt i tråd med armlengdeprinsippet at denne skal motta en eventuell avkastning på funksjonen. Avkastningen vil i denne sammenhengen være hovedandelen av merinntekten for agenten. Det ville være urimelig å kreve bidrag fra agenten dersom prinsipalens funksjon ikke ble utført tilfredsstillende, for eksempel ved mislykkede reklamekampanjer, og det vil følgelig være urimelig at agenten skal kunne høste frukter av prinsipalens suksess. Dette følger prinsippet om at fortjenesten følger risikotakeren i transaksjonen.

Når det gjelder effektivitetsforbedring, blir Lange m.fl. sitt eksempel for teoretisk. I praksis vil man unngå problemstillingen grunnet flere faktorer. For det første ligger det i internprisingens natur at prinsipalen kontrollerer mellommannen. Det vil derfor finnes en rekke andre insentivordninger enn internprising som sørger for at mellommannen handler i tråd med prinsipalens ønsker. Det er naivt å tro at prinsipalen vil benytte kostpluss-, modifisert videresalgs- eller TNMM-metoden uten noen form for restriksjoner eller kontrollmekanismer.

Videre opplever vi ofte i praksis at «net cost plus»-metoden baseres på budsjetterte tall. Det betyr at agenten må sette opp et kostnadsbudsjett, og at prinsipalen må godkjenne estimatene. Eventuelle kostnadsøkninger utover budsjett vil dermed ramme agentens lønnsomhet, noe som er riktig sett ut fra hvem som innehar innkjøpsfunksjonen. I tillegg vil det i de fleste tilfeller foreligge modifiserende ordninger som gjør at forretningsmessig uforutsette kostnadsøkninger kan føre til kompensasjon fra prinsipalen. Dette sikrer at mellommannen ikke blir skadelidende dersom kostnadsøkningene skyldes prinsipalens krav.

Ved gode budsjettprosesser vil man ikke oppleve at mellommannen har et stort effektivitetsforbedringspotensial, slik Lange m.fl. forutsetter i sitt eksempel på side 42* Revisjon & Regnskap nr. 1/2007. Budsjettet mellom nærstående parter kan sammenlignes med engasjementsavtalen mellom uavhengige parter i næringslivet. Partenes evne til å utføre sine plikter etter budsjettet vil således få direkte innvirkning på lønnsomheten. Lange m.fl. sin bruk av internprisingsmetoder på virkelige tall uten restriksjoner er derfor både uheldig og urealistisk, idet dette gir et forfeilet bilde og skaper unødig usikkerhet hos skattyterne som står overfor store utfordringer med de nye foreslåtte kravene til internprisingsdokumentasjon.

Det er positivt at vi får en bevisstgjøring knyttet til internprising i Norge. Skattyter opplever i alt for stor grad usikkerhet rundt de prinsipper som legges til grunn for skjønnsligning. Unødig usikkerhet om hvorvidt den til enhver tid beste og mest logiske internprisingsmetode kan benyttes, er slik sett meget uheldig. Særlig når synspunktene strider mot det som i praksis aksepteres i de fleste land vi normalt sammenligner oss med. På bakgrunn av dette hadde vi helst sett at artikkelen til Lange m.fl. stod for forfatternes egen regning.

Redaksjonen i Revisjon og Regnskap ønsker å gjøre oppmerksom på at omtalte artikkel i Revisjon og Regnskap nr. 1.2007 (side 39 flg.) inneholdt følgende setning da den ble oversendt trykkeriet: «Selv om alle forfatterne er ansatt i Skattedirektoratet, står artikkelen for forfatternes egen regning og representerer ikke nødvendigvis synspunktene til Skattedirektoratet.». Setningen falt imidlertid ut i forbindelse med ombrekkingen, noe vi beklager.