Beregning av provisjon til mellommann
I en artikkel i Revisjon & Regnskap nr. 1.2007 (side 39 flg.), omtales blant annet skattemessige problemstillinger ved omstrukturering. I tillegg gis det en bred redegjørelse for beregning av den løpende provisjon til mellommannen i en kommisjonærstruktur. Vi mener eksemplene og konklusjonen i artikkelen er uriktige og bryter med internasjonal anerkjent praksis.
Vi ser på artikkelen som et partsinnlegg fra Skattedirektoratet i forbindelse med verserende bokettersyn hos utenlandskeide selskaper med lavrisiko distributører eller kommisjonærstrukturer i Norge. For ordens skyld vil vi presisere at vi bistår flere selskaper.
Vårt innlegg er en kommentar til ovennevnte artikkel: Først ser vi på valg av metode og hvorvidt det er mulig å separere funksjoner og risiki. Deretter kommenterer vi bruk av databasesøk for å finne relevante sammenlignbare selskaper. Videre ser vi på utfordringene ved beregning av engangsvederlag ved restruktureringer. Avslutningsvis kommenterer vi resultatstyring og insentiver i forhold til foretak med interessefellesskap.
Beste internprisingsmetode
I artikkelen drøftes hvilken internprisingsmetode som er best egnet ved beregning av provisjon til en agent/kommisjonær, og Lange m.fl. argumenterer sterkt for Contribution Profit Split-metoden (heretter Profit Split). Denne metoden fordeler konsernets globale fortjeneste i henhold til de enkelte selskapenes funksjoner og risiki. I utgangspunktet vil riktig bruk av de enkelte internprisingsmetoder gi det samme resultat. På bakgrunn av at et selskap med lav risiko er forventet å gi en lav, men relativt stabil fortjeneste, finner vi det forunderlig at skattyter skal være «tvunget» til å benytte den mest tidkrevende internprisingsmetoden. Siden Profit Split i større grad enn de andre metodene er basert på skjønn, øker faren for uenigheter mellom skattyter og skattemyndighetene i de enkelte land, noe som igjen øker risikoen for reell dobbeltbeskatning.
Kost-pluss-metoden er en anerkjent metode for fastsettelse av den konserninterne pris, men i praksis dessverre lite egnet for sammenligningsformål. Transaksjonsbasert nettomargin-metode (heretter TNMM) er etter vår oppfatning mer egnet for å kontrollere om man tilfredsstiller armlengdeprinsippet.
Profit Split blir i OECDs retningslinjer for internprising omtalt i forbindelse med transaksjoner hvor alle parter blant annet innehar immaterielle eiendeler* OECDs retningslinjer for internprising mellom nærstående foretak, punkt 3.5. Generelt kan man si at metoden er hensiktsmessig i de tilfeller hvor man ikke finner eksterne sammenlignbare data og i tilfeller hvor nærstående parter vanskelig kan skilles fra hverandre. Det er mange praktiske problemer knyttet til å kalkulere en god overskuddsdeling mellom mange konsernselskaper i ulike deler av verdikjeden - både med hensyn til funksjonsanalyse, vurdering av verdiskapning og praktiske regnskapsmessige forskjeller. For ordens skyld nevnes at vi selv har anvendt Profit Split for konsernselskaper hvor begge parter i transaksjonen hadde betydelige immaterielle eiendeler og bidro i stor grad til verdiskapningen gjennom svært integrerte prosesser. Dersom det er tre eller flere parter i verdikjeden, vil Profit Split-metoden kunne bli meget kompleks og være gjenstand for stor usikkerhet i de respektive land. Dette er skattyter lite tjent med.
En mellommann har normalt ingen betydelige immaterielle eiendeler, og når det gjerne er tale om en lang og kompleks verdikjede, stiller vi oss uforstående til at Profit Split er en anvendelig metode. For selskaper med lav risiko, slik som en agent/kommisjonær, vil TNMM etter vår oppfatning som oftest gi det mest riktige resultatet.
