Overføring av rettigheter til varemerker - tidfesting etter realisasjonsprinsippet
I en rettskraftig dom fra Oslo tingrett av 17. februar 2006 (sak 1996-512TRD), tok tingretten stilling til om en overføring av rettigheter til flere varemerker var å anse som en skattepliktig realisasjon. Motytelsen var en lisensavtale som omfattet de overførte varemerkene, samt et stort antall andre varemerker. Videre tok retten stilling til når gevinsten skulle tidfestes. Dommen er rettskraftig.
I forbindelse med overdragelser av formuesobjekter vil det i mange tilfeller reises spørsmål om det har funnet sted en skattemessig realisasjon. Særlig gjelder dette hvor overføring skjer iht. en gjensidig bebyrdende avtale hvor overdrager fortsatt sitter med hele eller deler av den juridiske eller faktiske rådigheten over formuesobjektet. Spørsmålet blir med andre ord om det har funnet sted en «overføring av eiendomsrett mot vederlag», jf. sktl. § 9-2 første ledd.
Dersom det konstateres at det har funnet sted en hel eller delvis realisasjon av formuesobjektet, oppstår spørsmålet om på hvilket tidspunkt inntekten/fradraget skal tas til beskatning/føres til fradrag, tidspunktet for avtaleinngåelsen eller ved en eventuell senere begivenhet.
I en rettskraftig dom fra Oslo tingrett av 17. februar 2006 (sak 1996-512TRD), tok tingretten stilling til om en overføring av rettigheter til flere varemerker, hvor motytelsen var en lisensavtale som omfattet de overførte varemerkene samt et stort antall andre varemerker, var å anse som en skattepliktig realisasjon. Videre tok retten stilling til når gevinsten skulle tidfestes.
Saksforholdet
Et selskap A hadde ved avtale av 27. september 1995 overført rettighetene til flere varemerker til et utenlandsk selskap B, med hovedsakelig samme eierinteresser. Varemerkene var dels knyttet til navn (heretter navnemerkene), og dels til produkter (heretter produktmerkene). Motytelsen var en lisensavtale som omfattet de overførte varemerkene, samt et stort antall andre varemerker.
Hovedspørsmålet i saken var om overføringen av rettighetene innebar en skattepliktig realisasjon av varemerkene.
Lisensrettighetene omfattet en eksklusiv, personlig, ikke overførbar rett til bruk av to navnemerker og et produktmerke som var overført fra A til B. I tillegg medførte avtalen en ikke-eksklusiv rett til øvrige varemerker overført fra A til B, med tillegg av et stort antall andre produktrelaterte varemerker. As rettigheter var i utgangspunktet tidsubegrenset, men med rett for B til oppsigelse dersom A ikke lenger var eid av de samme eierne med 50% eller mer, eller i tilfelle A gikk konkurs. Ved en endringsavtale fikk imidlertid B plikt til kostnadsfritt å tilbakeføre de to navnemerkene og produktmerket som A var gitt eksklusiv bruksrett til dersom B sa opp lisensavtalen. Dette gjaldt ikke dersom oppsigelsesgrunnen var konkurs i A.
Flere av de overdratte varemerkene var «eldre» merker hvor logoen ikke var i samsvar med den logo som faktisk ble benyttet av A. Hovedbegrunnelsen for overføringen var at det var vanskelig for B å registrere oppdaterte logoer i Norge, uten å inneha de tilsvarende rettighetene til de «eldre» registrerte logoene. Dette fordi det var flere likhetstrekk med hensyn til navnebruken.
Selskapet hevdet at det ikke hadde skjedd noen realisasjon, men derimot en ensidig overføring av formelle eierrettigheter og -plikter, hvor selskapet hadde beholdt en personlig, evigvarende og total utnyttelsesrett til de overførte merkene. Etter selskapets oppfatning hadde det ikke funnet sted noen overføring av risiko, da A fortsatt hadde den faktiske rådigheten over varemerkene. Videre ble det hevdet at overføringen av varemerket i nærværende tilfelle ikke medførte noe inntektsbortfall for A eller formuessvekkelse for dets aksjonærer. Selskapet hadde uavhengige profesjonelle minoritetsaksjonærer (30%) som hadde akseptert overføringen, og overføringen var lovlig etter aksjelovens regler. Selskapet hevdet videre at konsernselskaper i andre land hadde tilsvarende lisensrettigheter vederlagsfritt. Det ble også hevdet at navnemerket isolert sett ikke hadde noen verdi for A, fordi selskapet ikke kunne selge varemerket til en uavhengig aktør med sikte på å benytte det. Dette ble begrunnet med at det norske markedet er for lite til at det kunne bli regningssvarende, tatt i betraktning store globale konkurrenter.
