Opprinnelsen til juridiske ord
Blant de juridiske uttrykkene finnes flere hverdagslige ord som sak, ting, skyld. Mange av de juridiske uttrykkene er dog kompliserte fremmedord av latinsk opprinnelse. Det henger sammen med den sterke stilling romerretten tidligere hadde i det juridiske studiet.
Nå er de romerrettslige uttrykkene stort sett på vei ut av det norske rettsspråket, men en del har vi fremdeles. Dels kanskje fordi det er en gammel vane, dels fordi det ikke er så lett å finne treffende norske uttrykk til avløsning. Flere latinske uttrykk er gått inn i vanlig språkbruk, for eksempel kollega, sertifikat og kreditor.
Lov og lov
Lov i betydning «rettsregel»er lånt fra dansk. Til grunn ligger norrøn log som går tilbake til germansk *lag som hører etymologisk sammen med verbene legge og ligge. Fra norrøn log har vi også fått ord som lagmann og lagting. Lov er urbeslektet med latin lex, legis «(religiøs) lov, lov» som på norsk har gitt bla. legal, legat, delegat, legitim, legislativ, lojal, kollegium (eg, «samling av embetsmenn, prester»)og privilegium (som bygger på privus «sær» + lex). Det kan være en tilknytning mellom lex, legis og latin legere «å lese».
Lov i betydning «tillatelse, løyve» og «ros, pris» kommer fra norrøn lof og gjennom germansk *luba- er det beslektet med engelsk leave «tillatelse, permisjon» og tysk erlauben «tillate» og Urlaub «ferie», dvs. «lov til å være borte fra arbeidet». Lov hører etymologisk sammen med den indoeuropeiske roten *lubh- «å ha kjær, begjære», jf. liflig, engelsk love «elske», tysk liebe «elske», russisk lioubit «elske», latin libido «begjær». Det vil si at den opprinnelig betydning av lov «tillatelse, fullmakt» har vært «kjærlig innstilling».
.gif)
