1.1 Generelt

Vedtaket om fastsetting av avgifter mv. til folketrygden for 2004 innebar en omfattende omlegging av det tidligere systemet for differensiert arbeidsgiveravgift. På bakgrunn av at Regjeringen gjennomgående har ønsket å beholde så mye som mulig av den opprinnelige ordningen innenfor rammen av hva EØS-avtalen tillater, er utformingen av avgiftsvedtakene fra og med 2004 blitt mer komplisert og sammensatt enn det som var tilfellet for tidligere vedtak.

I utgangspunktet forbyr EØS-avtalen artikkel 61 enhver form for statsstøtte som begunstiger enkelte foretak eller grupper av foretak, eventuelt produksjonen av enkelte varer, dersom støtten vrir eller truer med å vri konkurransen og påvirker samhandelen mellom EØS-statene. Forbudet gjelder favorisering både etter geografisk beliggenhet og etter sektortilhørighet. At det er arbeidstakers bosted som er avgjørende for differensieringen av arbeidsgiveravgiften og ikke foretakets beliggenhet, er av ESA og EFTA-domstolen ikke ansett avgjørende, da det foreligger en så sterk korrelasjon mellom arbeidstakers bosted og foretakets beliggenhet at differensieringen indirekte begunstiger foretak i bestemte geografiske områder og dermed rammes av statsstøttereglene, se EFTA-domstolens dom (E-6/98 20 May 1999) pkt. 37* www.dinesider.no/customer/770660/archive/files/Decided%20Cases/1999/98%2006%20judgment.pdf.

Dette skulle i utgangspunktet tilsi at Norge var forpliktet til å innføre en felles sats for arbeidsgiveravgift for hele landet, uavhengig av arbeidstakers bosted. Begrensninger i EØS-avtalens saklige anvendelsesområde samt EØS-regler som presiserer/gjør unntak fra statsstøtteforbudet, modifiserer imidlertid dette utgangspunktet betraktelig. I tillegg kommer (den riktignok meget begrensede) adgangen i Overvåkings- og domstolsavtalen til å fravike statsstøttereglene i helt spesielle tilfeller.

Gjennom en tilpasning til disse EØS-hjemlede reglene og gjennom internasjonale forhandlinger med de øvrige EFTA/EØS-statene som beskrevet under punkt 2.2 i denne artikkelens del I, er viktige materielle deler av den tidligere ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift beholdt.

I det følgende vil enkelthetene i den reviderte ordningen bli omtalt nærmere. De materielle EØS-rettslige aspekter ved saken vil ikke bli problematisert her, men kun nevnt i den grad de forklarer bakgrunnen for, eller har betydning for tolkningen av, de nye reglene.

1.2 Videreføring i sone V (tiltakssonen)

Situasjonen i tiltakssonen, dvs. i Nord-Troms og Finnmark, er spesiell, og en heving av arbeidsgiveravgiftssatsen fra 0 til 14,1 prosent ville ha vært dramatisk. Bedriftene i tiltakssonen har i gjennomsnitt svært lave lønnsomhetsmarginer og ville i liten grad ha vært i stand til å bære en slik økning i kostnadene. Videre er fraflyttingstallene fra Finnmark spesielt høye. De store avstandene, den svært lave befolkningstettheten, klimaet og hensynet til samisk bosetning, danner bakgrunnen for Islands og Liechtensteins samtykke til at Norge kunne fravike statsstøttereglene og videreføre nullsatsen i dette området, jf. avgiftsvedtaket § 1 bokstav b. Samtykket til fravik gjaldt imidlertid bare i den grad det i 2003 kunne anvendes differensierte satser for det enkelte foretak. Avgiftssituasjonen for de foretak som pga. stedbunden beliggenhet, særskilte sektorregler eller spesiell konkurranseutsatthet betalte høyeste sats i tiltakssonen også fra 2000 til 2004, er derfor ikke forandret. Disse foretakene skal altså fremdeles betale arbeidsgiveravgift med høyeste sats, eventuelt med et fribeløp i bunnen, på samme måte som denne type foretak i andre regioner, jf. avgiftsvedtaket § 1 bokstavene g og h første ledd.

1.3 Unntak for landbruk og fiskeri

Det generelle utgangspunkt er at norsk fiskeri- og landbrukspolitikk faller utenfor EØS-avtalen. Visse deler av EØS-avtalen får likevel virkning også innen fiskeri- og landbrukssektoren. EØS-avtalens eksplisitte avgrensninger av hva som faller innenfor eller utenfor avtalen på landbruks- og fiskeriområdet er imidlertid knyttet til Type produkter - ikke til Type foretak - og er i hovedsak fastsatt med henblikk på reglene om den frie varebevegelighet, se avtalens artikler 8 og 20, samt protokoll 3 og 9. I forhold til differensiert arbeidsgiveravgift er det imidlertid statsstøttereglene som er relevante, og disse gjelder foretak,ikke produkter. I forbindelse med omleggingen i 2004 ble det derfor nødvendig å få klarlagt i avgiftsvedtaket hvilke deler av virksomheten innen landbruk og fiskeri som på grunn av sin befatning med produkter unntatt fra EØS-avtalens virkeområde ikke ble rammet av statsstøtteforbudet, og som således kunne opprettholde opprinnelige satser for differensiert arbeidsgiveravgift. Det er åpenbart at ikke enhver befatning med slike produkter ville berettige til å gå klar av forbudet. For eksempel ville salg av fisk eller landbruksvarer fra ordinær butikk ikke kunne medføre at differensierte satser kunne benyttes på butikkens lønnskostnader.

Avgrensningen er foretatt i avgiftsvedtaket § 1 bokstav j, ved en opplisting av de typer foretak som fortsatt kan nyte godt av de opprinnelige satsene. Listen er basert på kodene i Statistisk sentralbyrås standard for næringsgruppering samt bestemmelsene om hvilke produkter som faller utenfor EØS-avtalen:

De foretak som kun driver virksomhet som

• faller inn under de definerte næringsgruppene og

• knytter seg til produkter som ikke er omfattet av EØS-avtalen,

kan betale arbeidsgiveravgift etter opprinnelig differensierte satser (fra før 2004) på samtlige lønnskostnader, i den grad de ansatte er bosatt innen sonene II til IV.

I de tilfeller et foretak etter dette driver virksomhet som inkluderer både produkter/tjenester som faller innenfor og produkter/tjenester som faller utenfor EØS-avtalens statsstøtteregler («blandet virksomhet»), kan man ikke skille de to typer virksomhet fra hverandre og beregne lav avgift for den ene delen. Dette skyldes at forbudet mot statsstøtte gjelder et foretak som sådant, dvs. den juridiske enhet, og hvis det (også) driver virksomhet som omfattes av EØS-avtalens saklige anvendelsesområde, vil støtten rammes av forbudet. Det ville dessuten i mange tilfeller ha vært praktisk umulig både for arbeidsgiver og for myndighetene å foreta en utskillelse, slik at kun lønnskostnader knyttet til håndteringen av produkter/tjenester som faller utenfor EØS-avtalen ble undergitt avgift med de laveste satsene.

Et unntak fra utgangspunktet om at all virksomhet foretaket driver må ligge innenfor definisjonen, er gjort i avgiftsvedtaket § 1 bokstav j tredje ledd: Dersom den del av virksomheten som knytter seg til produkter som faller innenfor EØS-avtalen eller befinner seg utenfor de nærmere definerte næringskodene er av ubetydelig omfang, skal det fortsatt kunne svares arbeidsgiveravgift med redusert sats for bedriftens samlede lønnskostnader (også for den delen som faller innenfor statsstøttereglenes anvendelsesområde). Begrepet «ubetydelig omfang» er nærmere definert i forskrift 17. desember 2004 § 5 til virksomhet hvor omsetningen knyttet til aktiviteter eller produkter som faller utenfor EØS-avtalen ikke utgjør mer enn 5 prosent av foretakets totale omsetning foregående år. Dette unntaket ble godtatt av ESA ut fra en Type de minimis-tankegang, selv om det ikke er de minimis-reglene som konkret får anvendelse.

Et eksempel: En gårdbruker driver både ordinær gårdsdrift (som faller innenfor bokstav j) og såkalt gårds- og bygdeturisme (som faller utenfor). Hans omsetning knyttet til hver av de to deler vil være avgjørende for hvorvidt det skal benyttes lave satser på de samlede lønnskostnader til hans ansatte. Overstiger omsetningen fra turisme-delen 5 prosent av totalomsetningen foregående år, skal ordinære satser benyttes på samtlige lønnskostnader (etter at eventuelt fribeløp er oppbrukt), mens laveste sats benyttes på samtlige lønnskostnader dersom omsetningen fra turisme-delen utgjør 5 prosent av totalomsetningen eller mindre.

Skriver bi-geskjeften seg fra virksomhet som faller innenfor avgiftsvedtaket § 1 bokstav g eller h første ledd dvs. de «spesifikke næringer», er det høyeste sats (etter at eventuelt fribeløp er oppbrukt) som skal benyttes på samtlige lønnskostnader dersom 5-prosentgrensen overskrides*Dersom det foreligger klar regnskapsmessig atskillelse mellom de to virksomheter, kan imidlertid de ordinære satser for generelle næringer anvendes på landbruksdelen, mens høy sats benyttes for den «spesifikke» delen, se redegjørelse under punkt 2.. Motsatt må det være slik at laveste sats kan benyttes på alle lønnskostnadene dersom omsetningen fra bokstav g/h-virksomhet er under fem prosent; fiskeri- og landbruksunntaket må i denne sammenheng anses som lex specialis i forhold til de regler som gjelder for blandet virksomhet innen de spesifikke næringer (krav om regnskapsmessig atskilte enheter, se redegjørelse under punkt 2).

Dersom foretaket ut fra forretningsmessige hensyn velger å skille ut som en egen juridisk enhet den delen som kun faller inn under fiskeri- og landbruksunntaket, vil de lavere satsene kunne anvendes for denne juridiske enheten.

Uansett er det utslagsgivende i forhold til fiskeri- og landbruksunntaket hvilken virksomhet foretaket faktisk driver. I tilfeller hvor et foretak for eksempel er registrert under feil kode i Brønnøysund-registrene, eller hvor foretaket driver blandet virksomhet, vil selve registreringen ikke være avgjørende. Selv om foretaket er registrert under en kode som faller inn under unntaket, vil den omstendighet at foretaket (også) driver virksomhet som skal følge de alminnelige regler, medføre at de ordinære satsene skal anvendes (forutsatt at innslaget av ordinær virksomhet ikke er ubetydelig i forskriftens forstand). Dette prinsippet ligger fast selv om skattemyndighetene i de konkrete tilfeller kan ha begrenset kapasitet til å kontrollere at et foretak ikke driver annen virksomhet enn næringskoden og øvrige opplysninger om foretaket skulle tilsi.

1.4 Fribeløpsordningen

I de tilfeller foretaket er omfattet av EØS-avtalens forbud mot statsstøtte, er utgangspunktet at all reduksjon av arbeidsgiveravgiftssatsen i forhold til den fulle sats på 14,1 prosent er ulovlig. Ordningen med nedsettelse av arbeidsgiveravgiften innenfor et fribeløp på 270 000 kroner per foretak per år er et EØS-hjemlet unntak fra dette utgangspunktet. Hjemmelen er de såkalte «de minimis»-reglene eller reglene om «bagatellmessig støtte» (se forordning nr. 69/2001 om bagatellmessig støtte inntatt i EØS-avtalen ved EØS-komitéens beslutning 88/2002). Ved støtte gitt innenfor disse reglene, er notifikasjon til ESA med etterfølgende godkjennelse ikke nødvendig.

Fribeløpet som følger av de minimis-reglene har betydning for foretak som har ansatte i sonene II til IV og som er omfattet av de ordinære regler i avgiftsvedtaket § 1 bokstav c til e eller av reglene om de spesifikke næringer i bokstav g. Videre har fribeløpet betydning for foretak innen de spesifikke næringene i bokstav g som har ansatte bosatt i sone V. Det årlige beløpet på 270 000 kroner per foretak per år er resultatet av en omregning til norske kroner av forordningens maksimalbeløp på 100 000 euro over en treårsperiode.

Fribeløpsordningen innebærer at et foretak kan beregne arbeidsgiveravgift etter de opprinnelige satsene inntil fordelen av differensieringen når 270 000 kroner. Med andre ord kan foretaket benytte satsene fra før 2004 inntil differansen mellom lønnskostnadene multiplisert med full sats på 14,1 prosent og lønnskostnadene multiplisert med den reduserte satsen i den aktuelle sone, når fribeløpet. Det er denne differansen som utgjør den relevante EØS-rettslige fordelen (dvs. statsstøtten). Det har forekommet visse misoppfatninger om at den tillatte fordelen skal beregnes i forhold til overgangssatsen (i stedet for satsen på 14,1 prosent). Overgangssatsene utgjør imidlertid i seg selv statsstøtte og er noe som ESA aksepterte i tillegg til fribeløpet i en begrenset periode ut 2006. Disse ville således ikke utgjort det korrekte sammenlikningsgrunnlag når fordelen av differensieringen skal beregnes etter de minimis-reglene. (Det ville da oppstått «dobbel fordel» av overgangssatsene, noe ESA ikke har godkjent.)

Ordningen innebærer etter gjennomsnittsberegninger at foretak med ca. 20 ansatte i sone II (lønnsutgifter på om lag 7,7 mill.) og foretak med ca. 10 ansatte i sonene III og IV (lønnsutgifter på henholdsvis om lag 3,5 og 3 mill. kroner), har beholdt de opprinnelige satsene fra før 2004 fullt ut. De økte satsene (overgangssatser eller full sats avhengig av geografisk område og sektor) skal da bare svares for eventuelle overskytende lønnskostnader. Årsaken til at det maksimalt tillatte årlige støttebeløpet nås tidligere i sonene III og IV enn i sone II skyldes at den opprinnelige, reduserte avgiftssatsen er vesentlig høyere i sone II (10,6 prosent) enn i sonene III (6,4 prosent) og IV (5,1 prosent).

For foretak med ansatte fra flere soner med differensiert avgift, kan man ved beregning av fribeløp og overgangssatser anvende den metoden som gir det gunstigste resultat i kroner og øre for foretaket. Dette betyr at fribeløpet først «fylles opp» med redusert avgift på lønnskostnader til ansatte i sonen med høyest overgangssats, slik at foretaket minimerer bruken av høye satser på de lønnskostnader som overstiger fribeløpet. Denne metoden vil lønne seg så lenge overgangsordningen består, dvs. ut 2006.* For en nærmere opplisting av hvilke konkrete satser som skal benyttes i de ulike soner og under de ulike kriterier, se Skattedirektoratets melding nr. 5/05 av 8. februar 2005 punkt 2 og veiledning til terminoppgaven for arbeidsgiveravgift og forskuddstrekk punkt 2, inntatt som vedlegg 9 til Skattedirektoratets melding. (http://www.skatteetaten.no/upload/PDFer/SKD0505.pdf)

Det gjelder egne de minimis-satser for foretak med ansatte som er fylt 62 år, se avgiftsvedtaket § 1 bokstav m* Satsreduksjonen for 62-åringer er generell og rammes derfor ikke av statsstøttereglene. Satsen vil gjennomgående ligge 4 prosentpoeng lavere enn for yngre arbeidstakere i samme næring/geografiske område (men slik at satsen selvsagt aldri kan komme under 0)..

Hvert foretak kan bare motta ett fribeløp. «Foretak» vil i denne sammenheng være synonymt med den juridiske enhet, se i denne forbindelse lov om Enhetsregisteret av 3. juni 1994 nr. 15 §§ 2 og 4 første ledd. I konsernforhold vil i utgangspunktet hvert selvstendige selskap kunne motta hvert sitt fribeløp i form av redusert arbeidsgiveravgift. Et lite forbehold må antakelig tas i forhold til tilfeller som rammes av nasjonale eller EØS-rettslige gjennomskjæringsregler* Se sak C-382/99, Nederland mot Kommisjonen «Bensinstasjondommen», som kan ha en viss relevans i denne sammenheng.. På den annen side vil forskjellige avdelinger/filialer osv. som tilhører samme juridiske enhet ikke kunne oppnå mer enn ett fribeløp til sammen. Dette gjelder også i de tilfeller underenheten er registrert med eget underorganisasjonsnummer i Enhetsregisteret.

EØS-reglenes beløpsgrense på 270 000 kroner i støtte gjelder generelt, uavhengig av støttens form, se avgiftsvedtaket bokstav i. Dette betyr at dersom foretaket også mottar annen Type offentlig støtte enn nedsatt arbeidsgiveravgift, må den totale støtten til foretaket ikke overstige 270 000 kroner per år. Unntak gjelder dersom den øvrige støtten ikke utgjør statsstøtte i EØS-avtalens forstand (for eksempel fordi den ikke begunstiger bestemte foretak, sektorer eller geografiske områder) eller dersom støtten er notifisert til og godtatt av ESA etter andre regler enn de minimis-reglene. Det er altså kun annen de minimis-støtte som sammen med fordelen av differensiert arbeidsgiveravgift ikke må overstige 270 000 kroner i året. Foretaket har selv ansvar for å opplyse om det også har mottatt annen offentlig støtte i løpet av året, slik at den samlede de minimis-støtten ikke overstiger fribeløpet.

I motsetning til hva som gjelder for de tidsbegrensede overgangssatsene, er fribeløpsordningen permanent, og Norge vil ikke være forpliktet til å avskaffe ordningen før EU eventuelt skulle oppheve sine regler. Det er imidlertid intet som tyder på at de minimis-reglene vil bli opphevet. Tvert imot vurderer Kommisjonen på sikt å forbedre muligheten for å gi slik støtte, gjennom en økning av fribeløpet. I sitt konsultasjonsdokument State aid action plan - Less and better targeted state aid: a roadmap for state aid reform 2005-2009 * http://www.europa.eu.int/comm/competition/state_aid/others/action_plan/saap_en.pdf varsler Kommisjonen i punkt 38: «In addition, the threshold under which Member States may grant de minimis aid without further specific requirements will be increased to take account of the evolution of the economy». Kommisjonen har ikke antydet hvor stor økningen vil bli, og den har heller ikke kommentert diverse forslag fra medlemsstatene om å øke beløpet til for eksempel 150 000 eller 200 000 euro over en treårsperiode. Noe virkningstidspunkt for en endring er ikke satt, men tidsrommet som er satt for veikartet, kan gi en pekepinn på at beløpet vil kunne bli økt innen 0-4 år. Dersom en slik økning går igjennom i Kommisjonen, vil det etter all sannsynlighet foretas en tilsvarende økning av fribeløpet i det norske avgiftsvedtaket.

Særlig om fribeløpet i forhold til transportsektoren:

Det fremgår forutsetningsvis av avgiftsvedtaket § 1 bokstav h at transportforetak ikke skal beregne arbeidsgiveravgift etter differensierte satser innenfor fribeløpsordningen. Dette gjelder både

• transportforetak som tidligere skulle svare avgift etter høyeste sats uansett den ansattes bosted (foretak med mer enn 50 ansatte som driver godstransport på vei, se bokstav h første ledd) og

• øvrige transportforetak som etter ESAs tidligere fortolkning ikke ble rammet av statsstøtteforbudet, se bokstav h annet ledd* Derimot kan transportforetak som før 2004 var berettiget til differensierte satser, benytte overgangssatsene på lik linje med de generelle næringer, jf. avgiftsvedtaket § 1 bokstav h annet ledd og bokstav m fjerde ledd annet punktum. Se også redegjørelse under punkt 4.5..

Bakgrunnen er at de minimis-forordningen ikke gjelder for transportsektoren.

Siden forbudet mot ordinær differensiering innen transportsektoren før 2004 bare gjaldt foretak med mer enn 50 ansatte som driver godstransport på vei, kunne øvrige transportforetak fritt benytte differensierte satser uten at spørsmålet om fribeløp var aktuelt for disse. Den gang var det således ikke behov for noen ytterligere avgrensning av hva som ble regnet som «transport» (det var ikke tvil om at godstransport på vei var omfattet av transportbegrepet og ikke kunne motta de minimis-støtte). Når statsstøttereglene fra og med 2004 skulle tolkes slik at forbudet mot differensiering gjaldt all transportvirksomhet, oppstod det behov for en avgrensning av hva som EØS-rettslig utgjorde transport i forhold til unntaket i de minimis-reglene.

Transportvirksomhet er i forskrift 17. desember 2004 § 4 første ledd definert til virksomhet omfattet av næringskode 60 Landtransport (men ikke rørtransport under kode 60.3), næringskode 61 Sjøtransport og næringskode 62 Lufttransport (men ikke romfart under kode 62.3)* For en nærmere presisering av hvilken Type virksomhet som er omfattet av transportbegrepet, se Skattedirektoratets melding nr. 5/05 av 8. februar 2005 punktene 4.2 og 4.3 samt deler av punkt 4.1. (http://www.skatteetaten.no/upload/PDFer/SKD0505.pdf). Foretak som driver virksomhet omfattet av denne oppregningen vil ikke kunne nyte godt av det årlige fribeløpet. Som praktiske tilfeller som faller utenfor transportbegrepet kan nevnes virksomhet utøvet av foretak som inngår kontrakter om transportoppdrag, men hvor selve transporten utføres av selvstendige transportører, se næringskode 63.211, tilknyttede tjenester som lasting, lossing og lagring, se næringskode 63.1 og 63.2, post- og distribusjonsvirksomhet og budtjenester med næringskode 64.1. Heller ikke transport av avfall med næringskode 90.0 og ambulansevirksomhet med næringskode 85.147 omfattes. Foretak som transporterer eget gods som ledd i sin næringsvirksomhet regnes heller ikke som transportforetak, for eksempel foretak som frakter ut varer til sine kunder, håndverkere som frakter materialer og verktøy i egen virksomhet osv.

Også i forhold til disse reglene er det avgjørende hvilken virksomhet foretaket faktisk driver, ikke nødvendigvis hvilken kode foretaket er registrert under. Dersom et foretak i realiteten driver virksomhet som faller inn under transportdefinisjonen, er det uten betydning at foretaket enten feilaktig eller på grunn av blandet virksomhet er registrert under en annen kode.

Kommisjonen har i et utkast til endring av de minimis-forordningen foreslått at unntaket for transportsektoren fjernes* Draft Regulation amending Commission Regulation (EC) no 69/2001 of 12 January on the application of Articles 87 and 88 of the EC Treaty to de minimis aid (Amendments concerning transport and the coal industry), se www.europa.eu.int/comm/dgs/energy_transport/state_aid/doc/consultation/draft_regulation_amending_69_2001_en.pdf (med visse forbehold som ikke har betydning for arbeidsgiveravgiften). Hovedbegrunnelsen for at transportsektoren ikke har vært berettiget til de minimis-støtte, har ifølge Kommisjonen vært at de spesifikke sektorreglene for transport, og de økonomiske karakteristika ved transportsektoren, har gjort at selv små støttebeløp ville kunne vri konkurransen mellom transportforetak og dermed skape strid med statsstøttereglene. Kommisjonen anser nå at liberaliseringen av transportsektoren og stabiliseringen av markedene har gjort at trusselen om alvorlig forstyrrelse av markedet gjennom støtte til denne sektoren er mindre alvorlig enn tidligere. Kommisjonen ønsker i tillegg å forenkle reglene og gjøre dem klarere, slik at Kommisjonens administrasjon heller kan fokusere på støtteordninger hvor støtteomfanget og -beløpene er av slik størrelse at de er egnet til å vri konkurransen i en mer alvorlig grad.

Dette er også i tråd med en generell trend i internasjonal økonomisk politikk, hvor man tenker mindre sektororientert og i større grad ønsker næringsnøytrale løsninger. Man ønsker ikke lenger i like stor grad å styre bestemte sektorer, men vil heller legge generelle reguleringer på markedet, slik at man oppnår tilnærmelsesvis like rammevilkår for ulike sektorer. Dette tilsier økt bruk av horisontal støtte (som for eksempel de minimis-støtte) fremfor sektorstøtte.

Det gjenstår å se hva som blir det endelige utfallet av Kommisjonens revisjon. Enkelte medlemsstater har kommunisert at de for eksempel ønsker at kun varetransport skal inkluderes i de minimis-reglene og ikke persontransport. Norske myndigheter uttrykte i et brev av 22. april 2005 til Kommisjonen at både persontransport og varetransport bør inkluderes. Når Kommisjonen eventuelt vedtar endringen, vil Norge kunne inkludere transportsektoren i avgiftsvedtakets fribeløpsordning. Det er imidlertid usikkert når en slik endring vil kunne tre i kraft. Kommisjonen vil avholde et nytt multilateralt møte med medlemslandene i september 2005, og det er først etter dette at et endelig vedtak kan fattes. Det er uansett tvilsomt om Kommisjonsvedtaket kommer tidsnok til at man får en eventuell endring med i avgiftsvedtaket ved behandlingen av statsbudsjettet i høst. Likevel er det ikke utelukket at en endring kan få virkning fra 1. januar 2006.

1.5 Overgangsordning

Overgangssatsene har betydning for de såkalte «generelle næringene» med ansatte bosatt i sonene III og IV som ikke er omfattet av særreglene* Dvs. at overgangssatsene ikke har betydning for spesifikke næringer under § 1 bokstav g og h første ledd, fiskeri og landbruk omfattet av bokstav j og statsforvaltningen omfattet av bokstav l.. I denne sammenheng er også den delen av transportnæringen som før 2004 kunne benytte reduserte satser å anse som en «generell næring», jf. avgiftsvedtaket § 1 bokstav h annet ledd. Det samme gjelder lokale enheter av finansieringsforetak mv. som nevnt i avgiftsvedtaket § 1 bokstav g nr. 7, dersom vilkårene i forskrift 17. desember 2004 § 3 er oppfylt* Ordlyden i forskriftens § 3 kan skape en viss usikkerhet om hvorvidt lønnskostnadene som skriver seg fra de lokale avdelingskontorene inngår i fribeløpsordningen, siden bare overgangssatsene er nevnt. Forskriften må imidlertid tolkes slik at fribeløpet også kan anvendes på lønnskostnadene ved avdelingskontorene, men slik at beregningen da må samordnes med de lønnskostnader som knytter seg til resten av den juridiske enhet avdelingskontorene tilhører (kun ett fribeløp på den juridiske enhet)..

For at foretaket skal finne ut når det skal begynne å benytte overgangssatsene, må det eksakte avgiftsgrunnlaget, etter at eventuelt fribeløp er oppbrukt, fastsettes. Skattedirektoratet har i punkt 2 i sin veiledning til terminoppgaven for arbeidsgiveravgift og forskuddstrekk for 2005* Inntatt som vedlegg 9 til Skattedirektoratets melding nr. 5/05 av 8. februar 2005 http://www.skatteetaten.no/upload/PDFer/SKD0505.pdf, gitt en detaljert beskrivelse av hvilken fremgangsmåte som skal benyttes for å finne det riktige grunnlaget.

Egne overgangssatser gjelder for foretak med ansatte som er fylt 62 år, se avgiftsvedtaket § 1 bokstav m.

For anvendelse av overgangssatser i tilfeller hvor foretaket driver såkalt «blandet virksomhet», se redegjørelse under punkt 2.