Kort om faktum

Ifi OY er et finsk selskap som distribuerer ferdig frankerte og adresserte bestillingsposer for fremkalling av film til norske forbrukere. Ferdigeksponerte filmer sendes av kjøper selv til en norsk postboksadresse. Forsendelsen går derfra til Finland hvor filmene fremkalles og deretter tilbake til kjøper som mottar den ferdig fremkalte filmen i sin postkasse. Etterfølgende betaling skjer per giro i norske kroner til norsk bankkonto. Selskapet har ingen fysisk tilstedeværelse i Norge.

Lagmannsrettens dom slår på bakgrunn av ovennevnte fast at Ifi OY har avgiftspliktig omsetning i Norge, jf. mval. § 13. Videre slås det fast at importfritaket i F 12 § 5 første ledd nr. 2 for vareforsendelser under kr. 200,- ikke kommer til anvendelse. Dommen er her i tråd med tingrettens avgjørelse. For en nærmere omtale av tingrettens dom samt faktum vises til artikkel av undertegnede og advokat Trond Sanfelt, inntatt i Revisjon & Regnskap nr. 5 2003.

Den merverdiavgiftsrettslige problemstillingen

Lagmannsretten definerer innledningsvis saken til å gjelde spørsmål om Oslo fylkesskattekontor har anvendt merverdiavgiftsloven riktig når det legger til grunn at Ifi OYs salg av varer med verdi under 200 kroner til norske forbrukere er avgiftspliktig omsetning i Norge, jf. mval § 13. Rettens konklusjon er klart ja.

Under henvisning bl.a. til mval. § 1 viser retten til at avgiftsreglene ved innførsel, herunder fritak, er et separat regelsett fra reglene som gjelder avgiftspliktig innenlandsk omsetning. Dette begrunnes bl.a. med at det i tilknytning til § 13 ikke er gjort unntak for levering av varer fra utlandet, eller for leveranser som er gjenstand for avgiftsplikt på innførselen. Retten finner heller ikke at det er holdepunkter for å tolke mval. § 13 innskrenkende i forhold til innførselsreglene og uttaler i den forbindelse:

«Det ville vært sagt uttrykkelig i loven hvis det hadde vært meningen å frita varer som kommer fra utlandet for avgift på omsetningen...»

Lagmannsretten ser, som tingretten, åpenbart ikke grunn til å vurdere merverdiavgiftsregelverket som ett system, hvor de ulike regler ved så vel import, eksport og innenlandsk omsetning har en (i hvert fall så langt mulig) innbyrdes logisk sammenheng. Avgjørende synes derfor for retten å være hva som er avgiftspliktig omsetning, og ikke hva loven samtidig hjemler som avgiftsfri import.

Forholdet til 200 kroners-fritaket

Retten uttaler:

«Det forhold at varer med verdi under 200 kroner for tida er fritatt for innførselsmerverdiavgift etter forskrift nr. 12 § 5 nr. 2 er åpenbart uten betydning for avgiftsplikten på omsetningen det her er tale om.»

Retten ser her helt bort fra det forhold at Finansdepartementet i 2001 endret nevnte fritak i F 12 etter sterkt press fra næringslivet og politisk hold. Det ble fremholdt at merverdiavgiftsloven ikke skulle være til hinder for at norske forbrukere handlet via postordreselskap i utlandet. Som postordresalg ble i den forbindelse definert:

«... salg av varer som skal sendes til kjøperen, dersom selgeren i katalog, brosjyrer, annonse eller annen markedsføring har tilbudt å sende varen etter skriftlig, telefonisk eller elektronisk bestilling, og kjøperen har bestilt varen på denne måten.»

Det er således lite tvilsomt at hensikten med endringen fra departementets side var å innlemme postordrevirksomhet i eksisterende fritak. Lagmannsrettens vurdering av fritaket synes derfor å harmonere dårlig med det som sett fra lovgivers ståsted er gjeldende rett. Like naturlig som å etterspørre momenter for en innskrenkende fortolkning av mval. § 13, kunne retten søkt en forklaring på hva Finansdepartementet har lagt i importfritaket i F 12. I stedet begrenser retten fritaket gjennom anvendelsen av regler om innenlands omsetning, og slår således bena under avgiftsfritaket. Dette til tross for at også fritaket har sin klare hjemmel i merverdiavgiftsloven.

Likevel grenser for avgiftsplikt

Det er dog betryggende å se at lagmannsretten i motsetning til tingretten, uttrykkelig begrenser avgiftsplikten til å gjelde «norsk vareomsetning». Det skal altså fortsatt i følge retten trekkes en grense mot utenlandsk omsetning.

Under henvisning til Rt. 1996 side 51 og det forhold at også partene synes å være enige om at den kjøpsrettslige levering, og dermed risikoens overgang, vil være et sentralt element ved vurderingen av om det foreligger innenlands omsetning, sier lagmannsretten seg enig i at «det kjøpsrettslige forholdet mellom avtalepartene vil ha betydning for merverdiavgiftslovens omsetningsbegrep».Retten uttaler således at det kjøpsrettslige leveringssted vil være et tungtveiende moment, og at det ved levering i Norge vil være nærliggende å se på transaksjonen som innenlandsk omsetning.

Samtidig presiserer retten:

«Det kan likevel ikke helt utelukkes at andre elementer i kjøpsforholdet, for eksempel hvor avtalen inngås og hvor betalingen skjer, også kan ha betydning.»

I dommen påpekes det videre av lagmannsretten at det ved den kjøpsrettslige bedømmelsen må være den aktuelle omsetningen som er relevant. Dommen kan her vanskelig forstås på annen måte enn at retten, til tross for utgangspunktet om at faktisk leveringssted er et tungtveiende moment, uttrykkelig tar forbehold om at hver virksomhet må vurderes særskilt, og at ulike betingelser ved kjøpsforholdet/salgssituasjonen, kan gi et annet resultat enn dommen mot Ifi OY.

Lagmannsrettens argumentasjon gir således grunnlag for å nyansere statens anførsel og tingrettens vurdering om at det kjøpsrettslige leveringssted alene skal være avgjørende.

I forhold til alle de utenlandske virksomheter som selger varer til norske kunder gir derfor også lagmannsrettens dom grunn til mindre bekymring enn tingrettens dom i saken.

Finansdepartementet beroliger

I tillegg kommer det nokså oppsiktsvekkende forhold at Finansdepartementet kommenterer lagmannsrettens dom før ankespørsmålet er avgjort. Få dager etter at dommen var avsagt ga departementet på sin hjemmeside en kort orientering om dommen. I den forbindelse presiseres det at det er for tidlig å trekke noen endelige konklusjoner med henhold til hvilke konsekvenser lagmannsrettens avgjørelse vil få, siden dommen ennå ikke er rettskraftig. Departementet poengterer samtidig at dommen gjelder «dette konkrete tilfelle», og gir med det et klart signal om at dommen ikke skal leses for kategorisk.

Ifi Oy-sakens konsekvenser mer nyansert

Finansministeren har også i anledning saken mottatt spørsmål fra Stortinget, jf. Stortingets spørsmål nr. 722 av 26. april 2005 fra stortingsrepresentant Hagesæter.

Helt konkret reiser Hagesæter spørsmål om hva Finansministeren vil gjøre for å sikre at ikke lagmannsrettens dom får konsekvenser for annen handel på Internett foretatt av norske forbrukere.

I Finansministerens svar presiseres innledningsvis at

«... det postordreselskapet som denne dommen gjelder, av lagmannsretten i likhet med tingretten, ble vurdert å drive virksomhet som er så rettet inn mot det norske markedet at selskapet må registrere seg i avgiftsmanntallet i Norge og betale norsk merverdiavgift av omsetningen... [forfatterens uthevninger]»

Videre uttales:

«Selv om lagmannsretten i dette konkrete tilfellet kom til at selskapet ble ansett å drive merverdiavgiftspliktig virksomhet i Norge, vil dette etter departementets oppfatning ikke innbære at ethvert selskap som driver postordresalg mot Norgeplikter å registrere seg her. Det fremgår blant annet av dommen at konkrete elementer som hvor avtalen inngås, adresse for innlevering av filmpose og betalingssted i den konkrete saken i enda sterkere grad trekker i retning av å anse transaksjonene som omsetning i Norge. Tollgrensen på 200 kroner vil derfor fremdeles gjelde ved innførsel av varer som kjøpes fra et utenlandsk selskap så fremt selskapet ikke anses for å drive merverdiavgiftspliktig omsetning i Norge.»

Med unntak av siste setning som synes å invitere til et sirkelresonnement, bekrefter departementet her med all tydelighet at dommen i saken mot Ifi OY ikke skal tas til inntekt for at enhver (kjøpsrettslig) vareleveranse til norske forbrukere, om den skjer over Internett eller på annen måte, skal føre til avgifts- og registreringsplikt i Norge, ei heller at tollfritaket for forsendelser under 200 kroner ikke lenger gjelder for postordreselskap generelt.

En foreløpig konklusjon

Dersom man i påvente av Høyesteretts behandling av saken skal våge seg på en konklusjon med hensyn til spørsmålet om hvor grensen går mellom utenlandsk og innenlandsk omsetning, må man på denne bakgrunn kunne si at det forhold at en vare fysisk leveres til en norsk kjøper i Norge ikke er tilstrekkelig til å konstatere avgifts- og registreringsplikt. Et slikt utgangspunkt synes logisk sett i lys av at departementet for tjenester levert av utenlandske leverandører til norske kjøpere ikke har innfortolket avgiftsplikten, men lovfestet hjemmelen særskilt samt innført egne regler om snudd avregning.

I forhold til grensegangen som fortsatt gjelder mellom innenlands og utenlands omsetning, vil man således fortsatt måtte basere seg på en konkret avveining i forhold til den enkelte utenlandske virksomhet som har salg til norske kunder. Selv om det åpenbart vil kunne gi opphav til en gråsone for enkelte typer virksomheter, virker det likevel mer fornuftig enn et valg basert på rene forenklingshensyn og konkurransevridningsproblematikk i forhold til norske virksomheter.

Skatte- og avgiftsregelverket har lange tradisjoner for at det skal foreta konkrete vurderinger, hvilket ikke nødvendigvis er til ulempe for de virksomheter det gjelder. Forutsatt at vurderingen bygger på klare kriterier, gir det uttrykk for en mer fleksibel og mindre firkantet holdning fra lovgiver og avgiftsforvaltningens side.

Lagmannsrettens dom i saken mot Ifi OY gir etter artikkelforfatterens mening utenlandske virksomheter som driver ulike former for postordrevirksomhet rettet mot norske kunder mindre grunn til bekymring for brudd på norske avgiftsregler enn det som gjaldt etter dommen fra Oslo tingrett. Fortsatt gjenstår likevel behovet for en prinsipiell avklaring av forholdet mellom importreglene og innenlandsk omsetning, samt hvilke kriterier som helt konkret skal vektlegges ved avgjørelsen av om det foreligger innenlandsk omsetning eller ikke. Det gjenstår derfor igjen å håpe på at anken fører frem slik at man får en endelig avklaring av nevnte spørsmål.