Definisjon og avgrensning

Loven har ingen egentlig definisjon eller avgrensning verken av begrepet hvitvasking eller straffbart utbytte (de midler som eventuelt hvitvaskes). Umiddelbart ser en for seg kjøp av bonger i miljøet rundt en travbane som hvitvasking av svarte penger - og straffbart utbytte som for eksempel utbytte fra sprit- eller narkotikasmugling eller et ransutbytte. Problemet er at loven legger an til en atskillig videre betydning av disse begrepene.

I forarbeidene (Ot.prp. nr. 72 - 2002-2003) er det anført om de respektive begreper:

• Hvitvasking: «Med hvitvasking av utbytte menes bl.a. å konvertere, overdra, tilegne, besitte eller bruke formuesgoder eller å skjule eller tilsløre formuesgodenes reelle art, opprinnelse, plassering, råderett, bevegelser, eierforhold, samt forsøk på eller medvirkning hertil, når den som gjør det vet eller burde vite at formuesgodene stammer fra straffbare handlinger eller deltakelse i straffbare handlinger».

• Straffbart utbytte: «...noe som er fremskaffet ved en forbrytelse, eller som på annen måte står i nær sammenheng med en straffbar handling.» I Ot.prp.en er det trukket frem som eksempler på straffbart utbytte «tyvegods, penger fra et ran, importerte våpen eller ulovlig fanget vilt».

I dagens næringsliv er det på det rene at det er en rekke, og langt mer raffinerte, former for utbytte som er relevante som straffbart utbytte, noe jeg skal komme tilbake til nedenfor. En betydelig svakhet ved loven er således usikkerheten med hensyn til om det skal være noen form for avgrensning av hvilke former for «straffbart utbytte» loven er ment å dekke.

Hvitvaskingsloven gjelder også i forhold til finansiering av terrorisme - selv om dette skulle skje med «hvite og beskattede midler». Dette går jeg ikke nærmere inn på her.

Særlige problemstillinger for revisorer, regnskapsførere og advokater

En lov om tiltak mot hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger og mot finansiering av terrorisme er dessverre et nødvendig tiltak slik verden utvikler seg. Den uheldige og lite presise utforming loven har fått, er imidlertid et problem. Den avgrenser ikke på noen måte sitt formål - ei heller avgrenser den klart nok de handlinger den vil til livs - og utgjør på denne bakgrunn en trussel for visse viktige virksomhetsområder som revisjon, regnskapsførsel og advokatvirksomhet - og deres kunder. Alle disse yrkesgruppene har viktige oppgaver i forhold til storsamfunnet - og skal på sett og vis - og ikke bare overfor sine klienter - se til at transaksjoner og disposisjoner skjer i henhold til landets lover. Det tror jeg disse yrkesgruppene stort sett er seg meget bevisst - og det hører nok til de absolutte unntak at noen av disse begir seg inn på bevisst eller uaktsom ulovlig virksomhet.

Slik hvitvaskingsloven er utformet - og der man innenfor de vide definisjonene (eller mangel på sådanne) av begrepene «transaksjon», «hvitvasking» og «straffbart utbytte» nærmest kan plassere enhver tenkelig disposisjon, blir oppgavene for denne type rapporteringsansvarlige nærmest uoverkommelige. Dette er betenkelig i forhold til den tillit disse yrkesgruppene er avhengig av å ha fra sine klienter.

I forhold til begrepet straffbart utbytte, er dette i seg selv et meget vidt begrep. I forhold til hvitvaskingsloven er det således et stort spørsmål hvorvidt begrepet skal dekke alle former for straffbart utbytte - og ikke bare åpenbare og tradisjonelle forbrytelser eller forseelser som naturlig forstås i sammenheng med hvitvasking (ransutbytte, overskudd fra smugling, svart arbeid m.v.) Med andre ord, skal loven dekke andre forhold enn vasking av straffbart utbytte som ikke er skattlagt, eller skal det omfatte ulovlig/straffbart utbytte også fra bl.a.:

• Skatte- og avgiftskriminalitet

• Konkurransekriminalitet

• Verdipapirkriminalitet

• Investeringsbedragerier

• Subsidiebedragerier

• Ren hvitvasking

• Korrupsjon

• Konkurskriminalitet

Eksempel

Jeg gjør krav på ikke å bli misforstått dit hen at jeg ikke vil slik kriminalitet til livs - og ikke tar avstand fra den type handlinger. På den annen side - dersom en revisor, regnskapsfører eller advokat blir pålagt å gjøre egne undersøkelser der det kan være mistanke om for eksempel konkurransekriminalitet, er det min oppfatning at lovgiver går for langt. For å ta et eksempel, slik loven kan leses, men forhåpentligvis ikke er ment:

Det har blitt skrevet i mediene om mulig prissamarbeid mellom bensinstasjoner. En regnskapsfører kan da ha en oppfordring til å se hvorvidt hans klient, som driver en av de omtalte bensinstasjoner, kan ha tatt del i dette. Dersom han finner visse holdepunkter for at slikt samarbeid kan ha funnet sted, men egentlig verken får avkreftet eller bekreftet mistanken, skal regnskapsfører bak sin klients rygg rapportere saken til ØKOKRIM.

Eksempelet er nok noe outrert, da det neppe kan forventes at regnskapsførere, revisorer m.v. skal starte egen etterforskning basert på annet enn egne funn - fremkommet under ens eget arbeid. Situasjonen kan dog oppstå under selve arbeidet også. Man må spørre seg hvilke forventninger man kan ha til at en regnskapsfører har kompetanse til å vurdere slike kompliserte rettslige forhold, men loven kan tolkes dit hen at stakkaren må gjøre sine undersøkelser - og blir han ikke klokere av dette, vil han i frykt for å miste sin autorisasjon føle seg forpliktet til å rapportere til ØKOKRIM. Konkurransekriminalitet? En kan tenke seg fortsettelsen på samme eksempel, der en advokat er hyret inn for å se hvor mye utbytte som etter aksjeloven kan deles ut.

Advokaten finner ut at det kan utbetales kr 1.000.000 i utbytte etter aksjeloven - med rett til godtgjørelse etter skatteloven. Han blir dog litt skeptisk til det gode resultatet i virksomheten, og basert på medieomtalen om prissamarbeid fatter han mistanke om at det her kan dreie seg om et godt resultat på grunn av konkurransekriminalitet. Etter egne undersøkelser får han styrket mistanken ved at denne stasjonen har noe bedre marginer enn tilfellet er i bransjen - og han sender saken over til ØKOKRIM.

Selv om utbyttet er lovlig etter aksjeloven og selskapets resultat skattlagt etter skatteloven, stammer det muligens fra en straffbar handling - og det er derved etter lovens ordlyd en hvitvasking av skattlagte midler - og advokaten må avstå fra videre bistand, uten å kunne gi klienten noen begrunnelse for dette.

Det kan tenkes en rekke andre - og kanskje mer skjønnsmessige avvik fra skatteloven m.v. som også kan bli ansett som straffbart utbytte (for eksempel internprising av tjenester der resultatet etter ligningsbehandlingen kan bli korreksjon og tilleggsskatt, kreativ tilpasning til delingsreglene m.v.).

Særlige regler for advokater

Hvitvaskingsloven har et begrenset omfang for advokater - idet alle - også en mulig «hvitvasker» eller sponsor for terrorisme har krav på en forsvarer. I lovens § 12 heter det således at advokater ikke har rapporteringsplikt om «forhold som de har fått kjennskap til før, under og etter en rettssak, når forholdet har direkte tilknytning til rettstvisten.»

Det sier seg selv at det kan være problematisk for en advokat å fastslå hva som har direkte tilknytning til rettstvisten. Videre vil en tiltalt få svekket sine muligheter til å få et fullgodt forsvar ved at vedkommende ikke tør å gi sin advokat fullt innsyn i saksforholdet - da en frykter at advokaten vil bli nødt til å rapportere forholdet til ØKOKRIM, og således eventuelt utløse ytterligere en sak.

Videre er det unntak for advokatens rapporteringsplikt om «forhold som de har fått kjennskap til gjennom arbeidet med å fastslå klientens rettsstilling...» Også dette punktet er vanskelig og diffust. En advokat som blir hyret inn i en bedrift for å granske om det foreligger misligheter, vil antagelig gå fri rapporteringsplikten, og det skulle bare mangle. Dersom det er en revisor som får et slikt granskingsoppdrag alene, skal det bemerkes at denne gruppen ikke nyter tilsvarende «vern» som advokaten - noe som etter mitt skjønn er uholdbart.

Ved ordinære due diligence-oppdrag - der advokater skal løfte alle steiner hos en oppkjøpskandidat, vil man antagelig ha en plikt til å melde fra til ØKOKRIM om man kommer over forhold som vekker mistanke om økonomisk kriminalitet. Dette vil i sin tur lede til at oppkjøpskandidater (selv om de mener å ha rent mel i posen) vil vegre seg for å slippe til oppkjøperens due diligence-team - dette vil også gjelde revisorer når de foretar finansiell due diligence. Dette vil igjen kunne blokkere for sunne og nødvendige transaksjoner i næringslivet.

Konklusjon - oppsummering

De omfattende plikter som pålegges revisorer, regnskapsførere og advokater er etter mine begreper for vide og diffuse. Dette er til skade for ØKOKRIM og derved samfunnet, ved at det vil bli overrapportert, noe som gjør ØKOKRIM overdynget av saker de umulig kan forfølge («ulv, ulv-effekt»).

Videre er det grunn til å tro at de plikter som etter hvitvaskingsloven antas å påhvile norske revisorer, regnskapsførere og advokater, kan bli oppfattet som så vide og strenge at man ikke tør å engasjere dem. Internasjonale - lovlydige - virksomheter kan da foretrekke å legge sine etableringer andre steder i verden hvor rapporteringsplikten ikke er så omfattende. Valg av annet land som etableringssted vil ikke nødvendigvis være forårsaket av at selskapet frykter straffeforfølgning, men blott at de synes det er ubehagelig at deres rådgivere er pålagt å rapportere så vidt til påtalemyndighetene uten at de selv får belyse saken.

Endelig er det grunn til å frykte at de rapporteringspliktige som underrapporterer vil bli forfulgt av påtalemyndighetene - og at de som overrapporterer vil bli forlatt av sine kunder. Hva som er underrapportering og overrapportering er det vanskelig å ha noen formening om - så vidt som loven er utformet.

Det later til å være et enormt spenn mellom hva som var EUs egentlige mening med et slikt lovverk - og hva som må antas å bli forventet av ØKOKRIM etter den norske loven. Det blir i meget stor grad opp til ØKOKRIM å legge premissene for håndtering av loven - og de har her fått et meget stort spillerom, hvilket på generelt grunnlag er uheldig i en rettsstat.

Slik undertegnede ser det - burde lovgiver snevret inn og presisert området for påleggene etter loven, ikke for å åpne opp for hvitvasking, men for å styrke og effektivisere arbeidet mot hvitvasking i tradisjonell forstand. Man burde således begrense rekkevidden av loven til å gjelde hvitvasking av midler som ikke er skattlagt, og som må antas å stamme fra en straffbar handling. Andre forhold, som overdreven skatteoptimalisering, prissamarbeid m.v. burde fortsatt være ansvaret til de myndighetene som har et dedikert ansvar for dette - og ikke delvis bli overlatt til næringsdrivende revisorer, regnskapsførere og advokater i første hånd.