Årsak

Først litt om årsaken til feilene. Det har vært sagt at alt som skjer i det økonomiske liv resulterer i skattespørsmål. Dette «livet» ligger ofte foran lovgivningen, og denne er gjerne kortfattet og vanskelig å anvende på nye spørsmål som reiser seg. Kunnskaper og dyktighet ved anvendelsen av reglene varierer fra ligningskontor til ligningskontor og fra saksbehandler til saksbehandler. Like mye varierer aggressiviteten når det gjelder å «strekke» bestemmelsene til det ytterste, og enda litt lenger i det offentliges favør. Ofte er bestemmelsene så tvetydige at tolkingen lett kan bli forskjellig fra kommune til kommune.

Nåværende klagebehandling

Hva så med klagebehandlingen - først for ligningsnemnda og så for overligningsnemnda - fjerner ikke denne eventuelle forskjeller og feil ved ligningen? Sørgelig nok gjør den ikke det. Årsakene kan være flere. Dessverre er det nok ganske mange medlemmer i nemndene som føler at de ikke har kompetanse til å overvurdere ligningskontorets forslag til vedtak - ofte ganske lange - eller ikke bruker nødvendig tid på å forstå hva sakene virkelig gjelder. Og dermed er det å klage som å stange hodet i veggen. Ligningsmyndighetene har vært klar over problemet og har for å sikre behandlingen gjentatte ganger blant annet anført at man så langt som mulig skifter saksbehandler ved klagebehandlingen for overligningsnemnda. Dette virker nok bra på papiret, men i praksis mot sin hensikt - det er lettere å endre det man selv har gjort enn å «klusse» med kollegers prestasjoner og dermed markere at vedkommende har bommet på jusen. Dette skaper neppe gode samarbeidsforhold i det daglige. Så noen positiv nettoeffekt tviler jeg på at dette saksbehandlerskiftet resulterer i.

Litt mer om dommene

Tallene var i 2003 101 fra tingrett, 40 fra lagmannsrett og 14 fra Høyesterett. Dette var omtrent som normalt eller litt i overkant.

Noe over halvparten av sakene blir vanligvis vunnet av det offentlige. Enkelte saker som gjelder flere skattespørsmål ender av og til med at hver av partene dels vinner og dels taper.

Svært mange advokater er involvert i sakene - ikke bare typiske «skatteadvokater» - i 1999 opptrådte det 181 forskjellige advokater i 158 saker (vanligvis to i hver sak, men i enkelte saker med flere saksøkere av og til flere), se professor emeritus Kjell Woldseth i Revisjon og Regnskap 2000 nr. 8 s. 64-65. Av advokatene var det bare 24 som deltok i flere enn to saker, mens 157 bare hadde en eller to. Dette viser at det neppe bare var typiske skatteadvokater som prosederte sakene, men antagelig i atskillig utstrekning skattyternes vanlige advokat. Litt overraskende kanskje, men klientenes advokatlojalitet er nok fortsatt stor.

Stort sett næringsdrivende

Det overveiende antall saker gjelder næringsdrivende. Andre går sjelden til sak. De få sakene vi årlig har fra ordinære personlige skattytere gjelder som oftest gevinster ved realisasjon av aksjer eller fast eiendom. De er vanligvis ikke særlig interessante for andre enn saksøkeren selv, og gjelder gjerne inngangsverdien for salgsobjektet.

Når jeg sa «alene», holdt jeg utenfor de ganske mange sakene vi har årlig som gjelder ligningen både av aksjonær og selskap. Her har vi tre hovedgrupper, nemlig «delingssakene» - om aktiv aksjonær skal svare personskatt av selskapets overskudd - «goodwill»-sakene med flere skattespørsmål etter omdannelse av personlig ansvarlig virksomhet til aksjeselskap og «utbyttesakene» - om det foreligger utbytte og om det skal gis godtgjørelse ved skattleggingen av dette. I tillegg kommer enkelte «slengere» på andre felter.

Spørsmålet er: Hvorfor så få søksmål og hvorfor ikke fra private. Hvis min forutsetning om mange urettferdig behandlede skattytere er riktig kan forklaringen være:

• Tidsforløpet: Først går det ofte 3-4 år før det endelige resultat fra det ligningsadministrative apparatet er ferdig - en avmaktsfølelse gjør seg nok ofte gjeldende. Det er da lite fristende også å bruke 3-4 år til domstolsbehandling. Før kortene er kastet, nager saken skattyteren ofte sterkt - det kan være bedre å gi seg og konsentrere oppmerksomheten om å tjene penger - altså unngå at postulatet «mens gresset gror, dør kua» bevises.

• Kostnadene: Advokatsalærer for prosedyre for domstolene løper fort opp i atskillige tusen kroner - ofte flere titusener. Selv om saken har vært gjennom en lang lignings- og klagebehandling er det mye som skal sjekkes og forberedes. Et par dager eller mer i retten koster også atskillig. Taper skattyteren i førsteinstansen er prisen kanskje ikke så stor selv om han som oftest må dekke motpartens kostnader. Verre kan det være hvis han vinner i førsteinstansen og kanskje til og med i neste, men så taper i den siste med plikt til å dekke motpartens kostnader for alle instanser. Det er klart advokaten må advare mot disse mulige konsekvensene. Dette kan nok skremme alminnelige folk slik at adgangen til domstolsprøving etter forgjeves å ha brukt mye penger på to administrative klageomganger virker nærmest teoretisk.

• Også andre momenter kan gjøre seg gjeldende - for eksempel: «Dette er toppen på kransekaka» - vi selger eller nedlegger virksomheten og søker trygd eller stilling i det offentlige - eventuelt flytter til utlandet.

Jeg tilføyer for egen regning noe som jeg tror mange skatteadvokater vil være enig i: Det virker som om mange dommere mener at enhver tvil om faktum eller jus skal løses i favør av det offentlige. Her er det nok bedre jo lenger opp i domssystemet man kommer.

Hva kan gjøres?

Kan så noe gjøres: Svaret er antagelig ja, men spørsmålet ville kreve omfattende utredninger. Vi har to muligheter:

• Erstatte ordningen med overligningsnemnder med en egen landsklagenemnd med eget sekretariat - eventuelt fordele landet på 2-3 slike nemnder. Forutsetningen måtte være at nemnda ble besatt med virkelig fagkyndige personer slik som tilfellet stort sett har vært for klagenemndene ved de tre sentralskattekontorene for beskatning av oljeselskaper, storbedrifter og utenlandske skattytere. Man oppnår i så fall flere ting - lik behandling av like saker, saksforberedelse på forsvarlig faglig basis og uhildet og grundig nemndsavgjørelse. Forutsetningen er at nemndsmedlemmene gis en skikkelig betaling.

• Det opprettes en egen skattedomstol - noe som har vært luftet i forskjellige sammenhenger. Prinsippet med utskillelse av enkelte saksområder til egne domstoler er jo ikke ukjent, jf. trygde- og arbeidsretten. Også dette ville kunne skape større ensartethet og kvalitet i avgjørelsene.

Noe bør gjøres. Den samling av ligningskontorer/nemnder for flere kommuner som har funnet sted, er neppe tilstrekkelig til å skape gode overligningsnemnder.

Og rettssikkerheten bør og kan stadig bedres på skatteområdet.