Tollverdi og omsetning fra filial
Vi leser med interesse Pål Valheims artikkel i Revisjon og Regnskap nr. 3, 2003 om tollverdi ved import av varer som omsettes fra filial av utenlandsk foretak. Vi oppfatter artikkelen som grundig og gjennomarbeidet og omhandler et tema som tidligere ikke har vært berørt i særlig grad i rettspraksis og juridisk teori. Vi ønsker allikevel å knytte noen kommentarer til artikkelen.
Det har som det fremkommer i artikkelen, vært flere bokettersyn i den senere tid som er utført av tollvesenet, og som har rettet seg mot kontroll av tollverdien ved import til filialer.
Selected Brands-saken
Da tollvesenet først i den senere tid har satt fokus på dette området, finnes det ikke så vidt oss bekjent noen rettskraftige dommer på området før Selected Brands-saken. Denne saken er det advokatfirmaet PricewaterhouseCoopers DA som førte til endelig avgjørelse i Borgarting Lagmannsrett, avsagt 7. november 2002.
Dommen ble avsagt under dissens og ble påanket til Høyesterett. Dessverre slapp ikke saken inn der.
Konsekvensen er at dommen i Borgarting Lagmannsrett nå er rettskraftig. Dommen gjelder for varer som importeres i navnet til norsk filial fra hovedkontorets lager i utlandet, og som er bestilt av sluttkundene i Norge før innførselen. Dette ble beskrevet i Valheims artikkel under pkt. 3.2.
Transaksjonene - hovedkontor - filial - kunde
Blant annet med bakgrunn i tidligere uttalelser var partene enige om at det ikke forelå noe salg mellom Selected Brands AB i Sverige og den norske filialen. Dette fordi en leveranse mellom hovedkontor og filial ikke kan anses som en reell transaksjon da dette er leveranser innen samme rettsubjekt. Statens utgangspunkt og hovedanførsel i saken var således at det kun forelå et salg for eksport til Norge, som var salget mellom Selected Brands AB og sluttkundene i Norge, og følgelig at Selected Brands norske filial ikke kunne anses som kjøper.
Direkte leveranse
Selected Brands hevdet prinsipalt at det forelå et direkte salg fra de uavhengige produsentene til Selected Brands norske filial. Tollvesenet har akseptert at et slikt salg kan legges til grunn som tollverdi, selv om det er en norsk filial (og følgelig ikke et selvstendig norsk rettsubjekt) som er mottager. Kravet er at det kan dokumenteres at varene er solgt og sendt til den norske filialen og ikke til det utenlandske hovedkontoret som så har overført/levert varene videre til sin norske filial.
Lagmannsretten fant at varene ikke kunne anses som direkte levert fra produsentene (uavhengige) til den norske filialen selv om det var på det rene at varene hele tiden var ment for Norge. På dette punktet var det dissens. Lagmannsrettens flertall la vekt på at varene først ble importert til hovedkontorets lager i Sverige sammen med varer ment for det svenske markedet. Flertallet fant at det ikke var tilstrekkelig dokumentert at varene som skulle til Norge, var merket og atskilt på en slik måte at reglene om direkte forsendelse var oppfylt. Det var ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at varene som skulle til Norge ikke ble blandet sammen med øvrige varer som skulle til det svenske markedet. Mindretallet kom til at det ligger implisitt i bestillingsrutinene at varene hele tiden var ment for Norge da varene allerede før disse ble sendt fra produsent var forhåndsbestilt og bestemt for Norge. Mindretallet fant følgelig at kravet om direkte forsendelse til Norge var oppfylt slik at det forelå et direkte salg mellom de uavhengige produsentene og den norske filialen.
.gif)
