Faktum i saken

Det britiske selskapet D ble i perioden 1982-88 finansiert ved blant annet lån fra sin norske «oldemor», selskap A. A beregnet og belastet D løpende gjennom året med renter på lånene. På grunn av Ds dramatisk svake resultater og ytterligere kapitalbehov ble imidlertid rentene ettergitt av selskap A ved utløpet av hvert år, samtidig som selskap D ble godskrevet med tilsvarende beløp. Rentene ble ikke inntektsført i As årsregnskap. Ved endringsligning for inntektsårene 1982-88 la ligningsmyndighetene til grunn at A hadde innvunnet rentene etter hvert som de påløp og derved måtte inntektsføre dem som kapitalinntekt. Det ble heller ikke akseptert at ettergivelsene av rentene ga grunnlag for fradragsrett, da rentefordringene ikke ble ansett for å være endelig konstatert tapt på ettergivelsestidspunktene. Byrett og lagmannsrett opprettholdt ligningsmyndighetenes avgjørelse. Høyesterett stadfestet lagmannsrettens dom. Høyesterett fant at det hadde skjedd en reell ettergivelse, noe som tilsa inntektsføring av rentene, men at ettergivelse ikke automatisk var tilstrekkelig til å anse rentefordringen for å være endelig konstatert tapt etter skatteloven av 1911 § 44 første ledd bokstav d (tilsvarer skatteloven av 1999 § 6-2 annet ledd). I den anledning uttalte Høyesterett:

«Det er videre slik at for tap på fordringer (!) er skatteloven § 44 første ledd bokstav d både hjemmels- og periodiseringsregel for tapsfradrag (!). Tapsfradrag kan da først kreves når det er helt på det rene at fordringen ikke vil blir oppfylt. Selv om også andre situasjoner enn formell insolvensbehandling godtas i forhold til § 44, er det på det rene at det her stilles strenge krav til bevis for betalingsudyktighet. Denne vurdering har ligningsmyndighetene foretatt, og jeg kan ikke se at det hefter feil ved deres behandling av dette spørsmål. Jeg viser til at selskapets øvrige kreditorer ble dekket, og at det åpenbart ble funnet å være i konsernets interesse at virksomheten ble ført videre (!).»

I 2001 ble selskap D likvidert. Som følge av avviklingen krevde selskap A fradrag for de ettergitte rentene som endelig konstaterte tap på utestående fordringer i henhold til skatteloven § 6-2 annet ledd. Skattyter anså tapet som endelig konstatert tapt i og med likvidasjonen.