EUs beslutningsprosesser er sentrale for utviklingen i Norge

EUs formelle beslutningsprosesser påvirker tempo og utforming av bærekraftspolitikken. Prosessene er omfattende og involverer flere institusjoner. EU-kommisjonen har enerett til å fremme lovforslag og strategier til Europaparlamentet og Rådet (ministerrådet). De politiske kompromissene landes ofte gjennom uformelle trilogmøter før formell avstemning i Europaparlamentet og Rådet. Avstemningen og publikasjon i EUs offentlige journal markerer slutten på den formelle lovgivningsprosessen.

Det er viktig å skille mellom direktiver og forordninger: Direktiver fastsetter regler som medlemslandene selv må implementere i nasjonal lovgivning, mens forordninger gjelder direkte i alle medlemsland uten nasjonal tilpasning. Systemet sikrer bred forankring, men kan være tidkrevende, og arbeid med direktiver går typisk over flere år. For eksempel har man sett dette på områder der det er spenninger mellom land med høy fossil avhengighet og land som har kommet langt på fornybar energi.

Gjennom EØS-avtalen blir store deler av EUs regelverk implementert i norsk lov. Først må EØS-komiteen beslutte innlemmelse i EØS-avtalen, deretter følger implementering i norsk lov eller forskrift. Dette betyr at selv om Norge ikke er medlem av EU, er vi tett knyttet til EUs indre marked og bærekraftsagenda.

Samtidig er det viktig å understreke at dette er et komplekst system hvor det kan forekomme unntak fra prosessen beskrevet over, for eksempel som følge av politisk hastverk, kriser eller særlige strategiske hensyn.

Overordnede strategier og føringer

EUs arbeid med bærekraft er forankret i flere strategiske prioriteringer og initiativer. Den mest sentrale er European Green Deal som ble lansert i 2019^{*The European Green Deal – European Commission} og var Europas veikart mot en bærekraftig fremtid som sikter mot klimanøytralitet innen 2050. I tråd med den geopolitiske utviklingen har EU oppdatert prioriteringene sine de neste årene til å fokusere på å styrke Europas konkurransekraft og sikkerhet. I september 2024 kom den mye omtalte Draghi-rapporten, der man identifiserte tre viktige tiltak for å styrke EUs konkurransekraft og redusere den administrative byrden for selskap. Tiltak nr. 2 gikk ut på å samkjøre avkarbonisering og konkurransedyktige energipriser.

Med bakgrunn i Draghi-rapporten ble Green Deal videreutviklet til Clean Industrial Deal^{*Clean Industrial Deal – European Commission}, som har til formål å gjøre avkarbonisering til en vekstmotor for europeisk industri. Dette innebærer satsing på rimelig energitilgang, øke etterspørsel etter rene produkter, fremme sirkulær økonomi og tilgang til kritiske råvarer, styrke internasjonalt samarbeid og handel, samtidig som man mobiliserer betydelige investeringer til det grønne skiftet og utvikler nødvendig kompetanse. Utviklingen viser en dreining fra ren klimapolitikk til en integrert industripolitikk der bærekraft og økonomisk vekst går hånd i hånd.

Kommisjonen indentifiserte behov for å redusere den adminstrative byrden blant annet forbundet med rapportering som følge av Corpororate Sustainability Reporting Directive (CSRD) og EU-taksonomien som hadde møtt mye motbør som følge av omfattende og krevende rapportering for ca. 50 000 selskap. Dette resulterte i Omnibus-forslagene i februar 2025 som ble videre bearbeidet gjennom året.

Finansieringsmekansimer

For å realisere de grønne ambisjonene til EU kreves det betydelige investeringer. EU har derfor etablert flere finansieringsmekanismer for å mobilisere kapital til den grønne omstillingen, både i form av støtteordninger fra EU^{*Klimatiltak via grønne støtteordninger | Revisjon og Regnskap.} og etablering av systemer for å fremme grønne investeringer i den private sektoren^{*Finance and the Green Deal – European Commission.}.

En av mekanismene er å mobilisere grønn kapital fra den private næringen gjennom taksonomien for bærekraftige investeringer (EU-Taksonomien), som definerer hvilke økonomiske aktiviteter som kan klassifiseres som «grønne». Formålet er å hindre grønnvasking ved å etablere felles kriterier for grønne aktiviteter, slik at investeringer styres mot prosjekter som faktisk støtter grønne formål. EU-taksonomien er tett knyttet til CSRD, og selskaper må rapportere i tråd med taksonomikriteriene for å vise hvordan deres aktiviteter oppfyller EUs bærekraftsmål.

EU stiller også tydelige krav til bankenes kapitaldekningskrav gjennom for eksempel Capital Requirements Directive IV (CRD IV) og håndtering av bærekraftsrisiko i finansforetak^{*Retningslinjer fra EBA om håndtering av bærekraftsrisiko i finansforetak – Finanstilsynet.no.}. Disse kravene påvirker ikke bare finansforetakene, men også selskapene ettersom finansforetakene er avhengig av informasjon for å kunne vurdere fysisk risiko og overgangsrisiko. Her kommer det også nye bestemmelser i CRD VI om bærekraftsrisiko (ESG) og særlig klimarisiko, ved at kredittinstitusjonene får en plikt til å inkludere bærekraftsrisiko i sin virksomhetsstyring, vurderinger av risiko og kapitalbehov. Reglene gjelder i EU fra 2026. Reglene har vært på høring i Norge, men ikke implementert i norsk lov da det fordrer EØS-vedtak først^{*Kapitalkravsdirektivet 2013: endringsbestemmelser om overvåking og risiko (CRD VI) - regjeringen.no}.

Europeisk konkurransekraft og forenklinger

Det er ingen tvil om at det har kommet en stor og kostbar bølge av regulatoriske endringer innenfor bærekraft fra EU de siste årene, og det har ikke vært uten motstand både i lys av utfordringene knyttet til konkurransekraft som kom til uttrykk i Draghi-rapporten, sikkerhets- og geopolitisk utvikling og begrensede reguleringer i andre markeder.

I februar 2025 kom en Omnibus-pakke^{*Omnibus I package – Commission simplifies rules on sustainability and EU investments, delivering over €6 billion in administrative relief – Finance.} som en oppfølging av denne industripolitiske dreiningen. Omnibus er et samlebegrep for lovendringer som endrer flere regelverk samtidig for å oppnå et felles mål, typisk forenkling og harmonisering av regelverk for å redusere byråkrati og øke konkurranseevne. Omnibus-pakken i februar søker å forenkle CSRD ved å heve terskelverdiene for rapporteringskrav og forenkle omfanget av ESRS-ene. Samtidig harmoniserer den regelverk som EU-taksonomien og CBAM for å gjøre dem mer kompatible med næringslivets behov. Dette viser hvordan EU justerer reguleringene for å balansere ambisiøse klimamål med industriell konkurransekraft.

Omnibus er stadig under utvikling, og i desember 2025 publiserte EU-kommisjonen forslag til forenklede ESRSer, og like etter ble trilogforhandlingene for nye terskelverdier avsluttet. Det ble til slutt enighet om at selskap med over 1000 ansatte og omsetning på over € 450 millioner blir rapporteringspliktige etter CSRD^{*Simplified sustainability reporting and due diligence rules for businesses | News | European Parliament.}. I utgangspunktet gjelder de forenklede ESRS-ene fra rapporteringsåret 2027, med potensiell frivillig tidlig implementering fra 2026. De nye terskelverdiene gjelder fra rapporteringsåret 2027, men det er åpnet opp for at landene selv kan implementere disse allerede for rapporteringsårene 2025 og 2026. Det er for øyeblikket ikke klart om Norge vil anvende denne opsjonen. I tillegg har det kommet en avklaring fra Finansdepartementet om at selskaper kan anvende forenklingene i EU-taksonomien som kom sommeren 2025, selv om forenklingene ikke er innlemmet i EØS-avtalen enda^{*Forenklinger i taksonomien fra og med regnskapsåret 2025 – regjeringen.no.}.

Konklusjon

Fra Green Deal til Clean Industrial Deal ser vi en tydelig dreining mot å kombinere klimamål med industriell konkurransekraft og økonomisk vekst. EU har etablert omfattende ambisjoner og reguleringer for bærekraft som strekker seg langt utover rapporteringskrav, som handler om å bruke kvantitative data til å skape solide beslutningsgrunnlag for omstilling – både internt i virksomheter og for eksterne interessenter. Reguleringer utover rapporteringsreglene vil også påvirke selskapers kostnadsstruktur og kunne medføre omstillingsbehov gjennom skatter, avgifter og restriksjoner. Samtidig vil nye reguleringer kunne åpne for insentiver og skape nye markedsmuligheter som selskapene må gripe.