Hva er kontanter?

Kontantstrømoppstillingen skal forklare endringen i foretakets kontantbeholdning gjennom året. Men hva menes egentlig med kontanter?

Kontanter, i snever forstand, omfatter kasse-, bank- og andre likvidbeholdninger. Kontantekvivalenter er kortsiktige, likvide plasseringer hvor formålet er å møte nær forestående kontantutbetalinger, de kan umiddelbart konverteres til et kjent kontantbeløp og er eksponert for uvesentlig risiko for verdifall; normalt gjelder dette bare plasseringer med opprinnelig løpetid innen tre måneder. Når man leser denne definisjonen, kan det ved første øyekast virke ganske rett frem, men i praksis reiser ulike former for likvide beholdninger ofte spørsmål. Er for eksempel kryptovaluta kontanter? Hva med konsernkontoordninger?

Hvorfor er ikke kryptovaluta kontanter? Kort sagt: Kryptovaluta tilfredsstiller normalt ikke kravet om «uvesentlig kursrisiko» på grunn av høy prisvolatilitet, og kan derfor ikke klassifiseres som kontanter eller kontantekvivalenter.

Innskudd i konsernkontoordninger må vurderes ut fra hvilken rolle selskapet har i ordningen: Selskapet som har kontoavtalen med banken, viser netto innskudd for hele ordningen som bankinnskudd. Datterselskap, som bare deltar i ordningen, viser sitt netto innestående som enten konsernfordring eller -gjeld, ettersom dette er et mellomværende med eier av toppkonto og ikke med banken.

Hva er «-strøm»?

Begrepet «strøm» handler om bevegelsene mellom inngående og utgående kontantbeholdning: Man starter i praksis med en IB‑pose med penger, og slutter med en UB‑pose – og kontantstrømoppstillingen sammenfatter alle betalingene som har flyttet beløpene mellom disse posene i perioden. Hovedregelen er enkel: Transaksjoner som ikke har ført til bevegelser på foretakets bankkonto, skal normalt ikke vises som kontantstrømmer. Men det finnes unntak.

Noen ganger betaler en tredjepart på vegne av foretaket. Når en tredjepart opptrer som en agent for foretaket for å gjennomføre en betaling, vil transaksjonen behandles som en kontanttransaksjon hos foretaket selv om ingen penger går inn eller ut av foretakets bankkonto. Et typisk tilfelle er ved eiendomskjøp, hvor banken ofte betaler selger direkte, samtidig som det etableres et låneforhold mellom bank og kjøper. Selv om låneprovenyet aldri har vært innom selskapets konto, skal transaksjonen likevel vises i kontantstrømoppstillingen – normalt med en finansieringsstrøm (opptak av lån) og en investeringsstrøm (betaling for eiendelen).

Et annet vanlig eksempel er konsernkontoordninger. I slike ordninger viser toppselskapet nettoinnskuddet i balansen som bankinnskudd, mens deltakerne kan stå uten egne bankbeholdninger i ordningen. Hva gjør man da med kontantstrømoppstillingen for deltakerne, som ikke har kontanter gjennom ordningen? Jo, selv om deltakerne ikke har bankkonti, skal de likevel vise inn- og utbetalinger forbundet med konsernkontoordningen som betalinger i perioden. Selve endringen på konsernkontoordningen presenteres netto som enten investerings- eller finansieringsaktiviteter, avhengig av om foretaket har en netto fordrings- eller gjeldsposisjon på ordningen.

Overordnede regler

Kontantstrømoppstillingen deles i tre hovedkategorier – kontantstrøm fra operasjonelle aktiviteter, investeringsaktiviteter og finansieringsaktiviteter – men hvordan enkeltposter henføres, må vurderes ut fra foretakets forretningsmodell og kjernevirksomhet.

Kontantstrøm fra operasjonelle aktiviteter kan utarbeides ved direkte metode eller indirekte metode. Den indirekte metode er klart mest utbredt, og det er denne vi fokuserer på i denne artikkelen. Den indirekte metode kjennetegnes ved at en begynner med resultat før skatt, og deretter legger inn justeringer som skaper en bro fra resultatet til foretakets kontantstrøm fra drift. Hensikten med justeringene er blant annet å fjerne resultatposter som ikke gir opphav til kontantstrøm, samt å korrigere for endringer i driftsrelaterte balanseposter som påvirker kontantbeholdningen.

I den indirekte metode vises i svært liten grad faktiske kontantstrømmer fra kontantstrøm fra drift, mens for investering og finansiering vises direkte kontantstrømmer. Disse skal som hovedregel presenteres brutto i oppstillingen. Det innebærer at en må skille mellom inn- og utbetalinger. Det er likevel anledning til å presentere kontantstrømmer netto når bevegelsene er knyttet til eiendeler og gjeld med høy omløpshastighet, store beløp og korte løpetider. Dette gjelder eksempelvis kassekreditt når denne brukes som foretakets driftskonto. En kan da vise endring i kassekreditt netto under finansieringsaktiviteter.

Nærmere om kontantstrøm fra drift

Når en utarbeider kontantstrøm fra drift ved bruk av den indirekte metode, er det nødvendig å justere for endringer i foretakets arbeidskapitalposter. Hvorfor må en gjøre disse justeringene?

Overordnet skyldes det at noen kontanttransaksjoner ikke er reflektert i årets resultat før skatt, samtidig som at resultatet inneholder transaksjoner som ikke har ført til kontanttransaksjoner i rapporteringsåret. Eksempelvis vil deler av fjorårets salg bli innbetalt først i år, og tilsvarende vil noe av årets salg først betales neste år. Dette håndteres gjennom endringsbalansen til kundefordringer. Hvis eksempelvis kundefordringene har økt, betyr det at inntektene har vært høyere enn innbetalingene, noe som medfører at foretakets kontantstrøm fra drift må reduseres i forhold til resultat før skatt (der salgsinntektene inngår).

En feil som iblant gjøres i forbindelse med justeringer for endringer i arbeidskapital, er at foretakene også justerer for endringer i kortsiktige poster som ikke skal klassifiseres under operasjonelle aktiviteter. Dette kan for eksempel være konserninterne lån som er balanseført som andre kortsiktige fordringer. Hvis foretaket i slike tilfeller legger inn endring i andre kortsiktige fordringer som en del av justeringene under kontantstrøm fra drift, vil foretakets kontantstrøm fra drift vise endringer knyttet til et konserninternt lån som en kontantstrøm under operasjonelle aktiviteter. Dette gir ikke et riktig bilde av foretakets driftsaktiviteter. Slike transaksjoner skal derimot klassifiseres under investeringsaktiviteter. Merk at regnskapslinjen “andre kortsiktige fordringer” normalt også inneholder elementer med motpost i resultatet som må justeres ut under operasjonelle aktiviteter for at kontantstrøm fra drift skal bli riktig. Dette gjelder for eksempel feriepenger og andre avsetninger.

Endringsbalansene er altså et nyttig verktøy når man utarbeider kontantstrøm fra drift, men de kan ikke brukes ukritisk. Ved virksomhetskjøp må en eksempelvis korrigere endring i arbeidskapital slik at oppkjøpt arbeidskapital ikke inntas under driftsaktiviteter. Arbeidskapitalposter i overtatt virksomhet på transaksjonstidspunktet må legges til inngående balanse for å få endringsbalansene rett. For poster under investerings- og finansieringsaktiviteter bør en som hovedregel ikke bruke endringsbalansene for å komme frem til riktig kontantstrøm.

I det følgende skal vi gå inn på noen områder hvor vi ser at det iblant gjøres feil i kontantstrømoppstillingene.

Konsernmellomværende

Konsernmellomværende kan iblant skape trøbbel i kontantstrømmen. Dette skyldes gjerne at bevegelser mellom konsernselskap består av både kontante og ikke‑kontante poster – for eksempel utbetalt konsernbidrag versus avsatt (ikke betalt) konsernbidrag, kundefordringer/leverandørgjeld mot konsernselskap, påløpte renter og løpende inn‑/utbetalinger. Når en mellomværendekonto brukes til ulike transaksjonstyper, er det vanskelig å skille reelle kontantstrømmer fra mellomregninger og periodiseringer, noe som gjør det krevende å utarbeide en korrekt kontantstrømoppstilling. Typiske feil som oppstår, er feil klassifisering av kontantstrømmer og nettopresentasjon av poster som skal vises brutto. Et godt råd er å bruke en tilstrekkelig detaljert kontoplan slik at en klarer å identifisere og avstemme kontantbevegelser – det vil som oftest forenkle jobben for både regnskapsfører og revisor.

Varige driftsmidler

Kjøp og salg av varige driftsmidler er et område som i utgangspunktet er enkelt å håndtere, men hvor det er lett å gjøre feil om man ikke er oppmerksom.

Når det gjelder kjøp, hentes beløpene gjerne fra noteopplysningene til driftsmidlene, men man må være oppmerksom på leverandørgjeld knyttet til kjøpet. En vanlig feilkilde er nemlig at man ukritisk legger inn samme beløp i kontantstrømmen som det foretaket presenterer som tilganger til varige driftsmidler i noteverket. Dersom et driftsmiddel er bokført som tilgang i perioden, men betalingen først skjer etter balansedagen, skal den ikke vises i kontantstrømoppstillingen – det har jo ikke vært en kontantstrøm i perioden.

Et illustrerende eksempel kan være et selskap som kjøper en maskin i desember for 50, men betaler i januar året etter. Et slavisk regneoppsett basert på regnskapsførte tilganger kan føre til at anskaffelsen presenteres som en utbetaling på 50 i kjøpsåret, mens korrekt presentasjon skal vise betalingen på tidspunktet for faktisk utbetaling. I slike tilfeller vil kontantstrømmen ofte likevel “gå opp”, fordi foretaket gjerne gjør tilsvarende feil under operasjonelle aktiviteter, hvor økning i leverandørgjelden på 50 knyttet til kjøpet inntas som en del av endringene i arbeidskapitalposter. Dette illustrerer et viktig poeng, nemlig at det at kontantstrømmen «går opp», ikke betyr at den er korrekt. I tillegg må man være klar over at arbeidskapitalposter som ikke er tilknyttet varekretsløpet, ikke skal inntas under kontantstrøm fra drift.

Også ved finansiell leasing av driftsmidler er det nødvendig å være særlig oppmerksom. Finansiell leasing fører som kjent til balanseføring av en bruksrett og en tilhørende leasinggjeld. Men representerer dette faktiske kontantstrømmer? Nei, kontantstrømmene oppstår først når leien betales; avdragsdelen skal klassifiseres som finansieringsaktivitet, mens rentedelen behandles som en operasjonell kontantstrøm.

Valuta

Valuta er ett av områdene som erfaringsvis er vanskeligst å håndtere i kontantstrømoppstillingen. Særlig gjelder dette kontantstrømoppstillingen i konsern med utenlandske døtre, hvor bruk av endringene i konsernets arbeidskapitalposter vil føre til feil i kontantstrøm fra drift. Men også i selskapsregnskapene kan valutaeffekter skape utfordringer i kontantstrømmen. Dette skyldes at ulike valutaeffekter håndteres ulikt avhengig av hva som er kilden til valutaeffektene.

La oss se nærmere på valutaeffekter i selskapsregnskapene. En vanlig misforståelse er at håndtering av valutaeffekter avhenger av om det er snakk om realisert eller urealisert agio/disagio. Som vi skal se i det følgende, er dette noe man egentlig ikke behøver å tenke på når kontantstrømoppstillingen utarbeides.

Hvis valutaeffektene stammer fra arbeidskapitalposter knyttet til varekretsløpet, som f.eks. kundefordringer, løser valutaeffektene seg selv. Selve agio-posteringen er, i likhet med tilhørende salgsinntekt, allerede inntatt i kontantstrømmen gjennom resultat før skatt. Dersom kundefordringen er betalt (og agioen dermed er realisert), er valutaeffektene allerede reflektert gjennom resultatet. Dersom kundefordringen ikke er betalt, blir den korrigert vekk gjennom justeringen som gjøres for endringen i selskapets kundefordringer. Man behøver altså ikke justere ut valutaeffektene knyttet til arbeidskapitalposter knyttet til varekretsløpet.

Valutaeffekter på inn- og utlån behandles ulikt fra effekter på arbeidskapitalposter. De må nemlig alltid trekkes ut under kontantstrøm fra drift, uavhengig av om valutaeffektene er realisert eller ikke. Dette skyldes at valutaeffektene trekkes inn i kontantstrøm fra drift gjennom resultat før skatt, samtidig som at inn- og utlån ikke skal klassifiseres under driftsaktiviteter. Når man først har korrigert vekk valutaeffektene fra operasjonelle aktiviteter, behøver man egentlig ikke tenke mer på valutaeffekten: Selve inn- eller utbetalingene på låneforholdene føres i kontantstrømoppstillingen til kursen på transaksjonstidspunktet.

Et tredje område som iblant behandles feil, er valutaeffekter på kontantbeholdning. Når foretakets bankbeholdning i utenlandsk valuta endrer verdi, skal dette ikke vises som en kontantstrøm, selv om valutaendringene fører til at bankbeholdningen endrer størrelse. Hvorfor er det slik? Jo, fordi valutaeffekten ikke er en kontantstrøm, kun en verdiendring. I stedet skal slike verdiendringer trekkes ut av kontantstrøm fra drift, og deretter legges inn som en egen avstemmingslinje nederst i kontantstrømmen.

Å utarbeide kontantstrømoppstillingen til konsern med utenlandske døtre er særlig krevende. For det første består konsernets inngående og utgående bankbeholdning, samt konsernets transaksjoner gjennom året, delvis av bidrag fra de utenlandske døtrene. For bidragene fra de utenlandske konsernselskapene skal kontantstrømmen med andre ord da forklare hvordan inngående balanse (til IB-kurs) blir til utgående balanse (til UB-kurs) ved hjelp av årets transaksjoner (til gjennomsnittskurs). Det sier seg selv at det regnestykket ikke vil gå opp. For å håndtere dette, må man gjøre to justeringer. Konsernets inngående utenlandske bankbeholdning må omregnes til sluttkurs, og transaksjonene i de utenlandske døtrene må omregnes fra gjennomsnittskurs til sluttkurs. Disse effektene presenteres samlet som en avstemmingspost nedenfor konsernets netto kontantstrøm i perioden.

Når man utarbeider kontantstrøm for konsern med utenlandske døtre, er det i tillegg viktig å huske på at endringer i konsernets arbeidskapitalposter delvis skyldes omregning av de utenlandske selskapene til konsernets presentasjonsvaluta. Dermed kan man ikke legge inn hele endringen i f.eks. kundefordringer når man utarbeider konsernets kontantstrøm fra drift: Verdiendringer som følge av endret valutakurs er jo ingen kontantstrøm. Endringsbalansene er altså ikke egnet som utgangspunkt for å utarbeide konsernets kontantstrøm fra drift. I stedet bør konsernets kontantstrøm utarbeides ved å konsolidere kontantstrømmene fra alle døtre.

Avslutning

Kontantstrømoppstillingen er sentral for å forstå foretakets likviditetssituasjon og evne til å generere kontanter. Som artikkelen har vist, kan utarbeidelsen av oppstillingen være krevende på grunn av både regnskapsmessige og praktiske utfordringer. Særlig gjelder dette håndtering av valutaeffekter.

Til syvende og sist er det viktig å ha med seg at kontantstrømoppstillingen, på lik linje med balanse og resultat, er en av hovedoppstillingene i foretakenes årsregnskap, og at den bør være gjenstand for hensiktsmessig internkontroll som reduserer risikoen for vesentlige feil. Kjennskap til reglene og forståelse for hvordan kontantstrøm-oppstillingen teknisk henger sammen, er avgjørende for å lykkes med utarbeidelse så vel som revisjon av kontantstrømoppstillingen. Med en bevisst og grundig tilnærming, samt god dokumentasjon og tilstrekkelig detaljerte kontoplaner, kan man redusere vanlige feil og misforståelser. En god ambisjon er å sørge for at kontantstrømoppstillingen ikke bare forblir en formell rapport, men derimot et godt styringsverktøy for ledelse, investorer, långivere og andre interessenter.