Fortier formuesskattestrid og hjerneflukt

Statsbudsjettet er regjeringens mulighet til å vise at den forstår Norges utfordringer og hvordan den vil løse dem med de betydelige ressurser den har til rådighet. Samlet har stat og kommune skatteinntekter på 2 124 milliarder kroner. I tillegg kommer en rekordhøy bruk av oljepenger på 579 milliarder kroner. Og det er bare før forhandlingene med Stortinget, og inndekningen av ettergivelse av studielån og gratis ferger i distriktene.

Ressursbruken til det å fremlegge statsbudsjettet er også stor uten at disse tallene er nærmere angitt.

Skulle fremtidige historikere bruke budsjettdokumentene til å se hvilke problemer regjeringen mener Norge står overfor i 2026, er enkelte hull tankevekkende. Før valget i 2025 var formuesskatt et hovedtema. At den norske eierbeskatningen er usedvanlig høy, fremgår ingen steder i budsjettet, og i hvert fall ikke som et problem det bør gjøres noe med. Ei heller nevnes at Norge siden den kraftige økningen av eierbeskatning fra 2021, har en «brain drain» eller skatteflukt landet vel ikke tidligere har opplevd, i det minste ikke siden 1945. I en tid der kompetanse er avgjørende for næringsutvikling, er det urovekkende at hjerneflukten ikke synes å være å være et problem for regjeringen. Men hjerneflukten viser at formuesskatten ikke bare er en utfordring for en mindre gruppe bedriftseiere, men for Norge som helhet. Budsjettet nevner heller ikke at de store byene i Norge har fått en politikervalgt utleiekrise fordi formuesskatten gjør at mange eiere av utleieboliger ikke lenger finner utleie lønnsomt med 100 pst. verdsettelse av sekundærboliger ved formuesskatteligningen, jf. sktl. § 4-10 tredje ledd. Utleieboligene selges med lavere tilbud som gir høyere leiepriser.

Etter stortingsvalget sa flere politikere, blant annet fremtredende personer innen Høyre, at det hadde vært snakket for mye om formuesskatten. Det blir nærmest som om regjeringen har rett når den ikke nevner problemstillingen i budsjettet. Og utfordringen er ikke den særnorske og ekstremt strenge formuesskatten, men at vi snakker for mye om den. Slik den britiske hjelpeorganisasjonen Oxfam skrev på plakater for en del år siden: Don’t think of the hungry, and they will go away!

Enkelte politikere og journalister på venstresiden har etter valget sagt at det var en folkeavstemning om formuesskatten, og at motstanderne tapte. En meningsmåling rett før valget viste at et knapt flertall ville redusere eller fjerne formuesskatten. Valget ble uansett ikke vunnet mer enn marginalt (og i ettertid har det vist seg kanskje basert på regelrett løgn ved toppledelsen i Ap-regjeringen). Et knapt politisk flertall bør heller ikke etter et valg nærmest se bort fra det den andre nesten like store siden i politikken måtte mene om sentrale saker. Det inviterer til ekstremisme og fremmedhet, ikke fellesskap.