Overordnet vurdering av IFRS 16

Det første spørsmålet IASB tar opp i informasjonsdokumentet er om IFRS 16 i all hovedsak oppnår formålet, om prinsippene i standarden er klare, samt om de løpende utgiftene for produsenter i hovedsak er som forventet. IASB vurderte at kravene i IFRS 16 ville sikre en tro gjengivelse («faithful representation») av leietagers eiendeler og forpliktelser, og ville gi et bedre bilde av belåning og kapitalstruktur. Som følge av dette forventet IASB at investorer og analytikere i mindre grad enn før ville justere regnskapstallene, at selskaper i mindre grad ville ha behov for alternative resultatmål (APM-er), at sammenlignbarheten mellom selskaper som eier og leier eiendeler ville øke, og at informasjon om leieavtaler ville bli mer tilgjengelig også for mindre sofistikerte regnskapsbrukere.

Innspillene IASB hentet inn i første fase av evalueringen, tilsier at de fleste brukere mener standarden fungerer godt og har økt kvaliteten på den finansielle informasjonen de mottar, særlig i bransjer hvor leieavtaler er utbredt. Dette bekreftes også av det foreløpige svarbrevet fra EFRAG. Videre er det generell støtte for modellen med generell balanseføring. Samtidig er flere brukere kritiske til endringene fordi de mener informasjonen mellom kjøp og leie ikke er sammenlignbar, og at den utstrakte graden av skjønn bidrar til dette. Flere brukere oppgir også at de fortsatt justerer leieavtaler, av ulike årsaker.

At IFRS 16 ikke er fullt konvergert med sin søsterstandard under US GAAP, ASC 842, trekkes av enkelte brukere også frem som negativt fordi det øker kompleksiteten for brukere. Akkurat dette punktet ble for øvrig trukket frem i evalueringen av IFRS 15 som en styrke ved den standarden, siden IFRS 15 og tilsvarende standard under US GAAP, ASC 606, er så godt som konvergerte. Det er imidlertid verdt å merke seg at ingen av de pågående større prosjektene på IASBs arbeidsplan gjennomføres i fellesskap med FASB.

Mens tilsynsmyndigheter, revisorer og nasjonale standardsettere generelt er positive, er mange brukere mer kritiske til om formålet med standarden er oppfylt fordi de løpende utgiftene ved å følge IFRS 16 er høyere enn forventet, mens fordelene er begrensede. Dette skyldes både løpende utgifter til nødvendige IT-løsninger, men også økt løpende innsats for å vurdere nye og oppdatere eksisterende avtaler.

Nytten ved opplysninger om skjønn og kontantstrømmer

Brukerperspektivet har stått sentralt ved utarbeidelsen av IFRS 16, som beskrevet over. Hvorvidt brukere opplever informasjonen de får som bedre enn før, er derfor et sentralt suksesskriterium. IASB har tatt med spørsmål for å forstå om graden av skjønn knyttet til leieperiode, diskonteringsrente og variable leieavtaler reduserer nytten og sammenlignbarheten ved informasjonen som gis, samt om kvaliteten på opplysninger om effekten på kontantstrømmer er som forventet og har økt nytten for brukere.

Flertallet av interessentene IASB så langt har snakket med, har oppgitt at IFRS 16 jevnt over har forbedret informasjonen om leieavtaler. Tilbakemeldingen fra flere brukere er imidlertid at graden av skjønn som kreves, reduserer sammenlignbarheten av informasjonen som gis, og at reglene for å bestemme diskonteringsrenter og leieperioder gir utfall som ikke alltid stemmer overens med leietagerens tidligere praksis for eller faktiske lånekostnader. Videre er enkelte brukere og andre interessenter kritiske til at kontantstrømmer knyttet til leieavtaler presenteres på ulike linjer i kontantstrømoppstillingen, avhengig av om de representerer betaling av hovedstol, renter eller om de knytter seg til leieavtaler som ikke balanseføres, og at det dermed kan bli krevende å få et samlet bilde. Selv om IFRS 16 krever opplysninger om samlede utgående kontantstrømmer knyttet til leieavtaler, antyder IASB i informasjonsdokumentet at enkelte selskaper ikke følger dette kravet.

EFRAGs foreløpige svarbrev bekrefter at de fleste brukere mener at IFRS 16 har resultert i informasjon som er mer brukernyttig enn før. Samtidig mener en del at det kan være vanskelig å danne seg et komplett bilde av kontantstrømeffektene av leieavtaler, særlig fordi betalingene nå er spredd over flere linjer i kontantstrømoppstillingen. De viser også til at den høye graden av skjønnsutøvelse fører til uensartet regnskapsføring og redusert sammenlignbarhet, og mener at ytterligere opplysningskrav er nødvendige.

Løpende utgifter for regnskapsprodusenter

I effektanalysen IASB utarbeidet i forbindelse med publiseringeringen av IFRS 16, var løpende utgifter viet mye plass^{*Effects Analysis – IFRS 16 Leases. IASB, januar 2016.}. IASBs antagelse var på det tidspunktet at produsenter ville ha overgangsutgifter knyttet til blant annet endringer av IT-systemer, etablering av prosesser og kommunikasjon og opplæring, selv om det ville være variasjoner avhengig av omfanget av leieavtaler og kompleksiteten av disse. Forventningen var imidlertid at de løpende utgiftene ved å bruke IFRS 16 kun ville være marginalt høyere enn ved IAS 17 Leieavtaler, den tidligere standarden. Enkelte av de praktiske unntakene i standarden, slik som unntaket fra balanseføring for kortsiktige leieavtaler og leieavtaler hvor leieobjektet har lav verdi, samt unntaket fra kravet om å skille ut ikke-leiekomponenter, var begrunnet i nettopp kostnadshensyn, og bidro til IASBs forventninger. IASB har derfor tatt med et eget spørsmål om de løpende utgiftene for leietagere i informasjonsdokumentet.

Enkelte av produsentene og standardsetterne IASB har snakket med så langt, peker på at utgiftene ved å bruke IFRS 16 muligens overstiger fordelene. Dette begrunnes særlig med at fastsettelsen av diskonteringsrente er kostbar og kompleks, at revurderingen av leieforpliktelsen ved blant annet endringer i leieavtaler er krevende, særlig krevende i bransjer hvor slike endringer forekommer hyppig, og at flere av kravene i standarden er vanskelige å anvende. EFRAG skriver i sitt foreløpige høringssvar at det er blandede syn på kost-nytte-forholdet ved IFRS 16, selv om flertallet av interessentene de har snakket med, mener fordelene overstiger utgiftene. Interessant nok peker flere produsenter på andre fordeler ved IFRS 16, nemlig at standarden har tvunget dem til å etablere mer robust internkontroll, og har gitt selskaper bedre verktøy for å kartlegge og følge opp leieavtaler internt.

Andre problemstillinger

Informasjonsdokumentet inneholder også flere mer spissede spørsmål om blant annet overgangsreglene, ettergivelse av leiebetalinger og salg- og tilbakeleietransaksjoner. Det har over lengre tid vært uklart om IFRS 16 eller IFRS 9 Finansielle instrumenter gis forrang når leietager skal regnskapsføre en delvis ettergivelse av leiebetalinger, fordi standardene vil gi noe ulike løsninger. Under begge standarder må leieforpliktelsen reduseres, men IFRS 9 vil kreve resultatføring, mens IFRS 16 i stedet vil kreve en justering av bruksretteiendelen. Tolkningskomiteen (IFRIC) har tidligere oppfordret IASB til å klargjøre dette, og IASB har gjort en endring i IFRS 9, uten at denne har bidratt til å gjøre interaksjonen tydeligere. Dette fremstår følgelig som en gordisk knute for IASB. EFRAG er også kritiske til dagens situasjon, og skriver i sitt høringssvar at å løse dette problemet bør gis høy prioritet.

Introduksjonen av IFRS 16 førte også med seg nye, mer detaljerte regler for regnskapsføring av transaksjoner med salg og tilbakeleie, som lener seg på IFRS 15 for å avgjøre om eiendelen faktisk er solgt før den leies tilbake. Disse reglene har imidlertid vist seg å være krevende å bruke, noe som også ble trukket frem i evalueringen av IFRS 15. Tilbakemeldingene IASB har mottatt, tyder på at utfordringene særlig oppstår i følgende situasjoner: når avtaler gir ubegrenset rett til forlengelse, når det som leies tilbake, utgjør en mindre del av det opprinnelige salget, når eiendelen modifiseres før tilbakeleie, når leietaker har forkjøpsrett ved et senere salg, eller når kjøperen regnskapsfører tilbakeleien som en finansiell leieavtale. EFRAG bekrefter at dette problemet er utbredt i Europa, og mener også her at IASB bør prioritere å klargjøre hvordan leietager skal vurdere om det juridiske salget i slike transaksjoner faktisk skal betraktes som et salg regnskapsmessig.

Avslutningsvis i informasjonsdokumentet åpner IASB for at interessenter kan trekke frem andre sider ved IFRS 16 som IASB bør se nærmere på. Det foreløpige høringssvaret fra EFRAG trekker frem to problemstillinger som EFRAG mener begge bør gis høy prioritet av IASB. For det første skriver EFRAG at det i enkelte tilfeller kan være krevende å skille mellom en leieavtale og det som substansielt sett er et kjøp. IASB vurderte opprinnelig å utarbeide veiledning for dette i IFRS 16, men unnlot å ta det med i den endelige standarden. Den andre problemstillingen EFRAG trekker frem, er vurderingen av om en avtale oppfyller definisjonen av en leieavtale i IFRS 16, herunder om leietager kontrollerer eiendelen, og om utleier har bytterettigheter. Begge disse momentene har vært tatt opp i separate agendabeslutninger fra tolkningskomiteen, men mange interessenter som har gitt innspill til EFRAG, mener at disse reglene fortsatt er uklare.