Grønnvasking – noen rettslige rammer og om risiko
EU og Norge skjerper kravene til bærekraftsrelatert kommunikasjon. Virksomheter bør sikre at påstander om bærekraft er etterprøvbare og i samsvar med gjeldende reguleringer. Tilsynsmyndigheter øker kontrollen, og manglende etterlevelse kan føre til administrative sanksjoner eller andre rettslige reaksjoner. Denne artikkelen gir en lettbeint oversikt over det rettslige rammeverket og viser hvordan profesjonsutøvere kan identifisere, forebygge og håndtere grønnvasking i praksis.
ESG Sustainability Manager, Metizoft

Oppsummering
Grønnvasking – villedende eller udokumenterte bærekraftspåstander – kan være en betydelig juridisk og finansiell risiko for norske virksomheter. Strengere EU-reguleringer som CSRD og Green Claims Directive skjerper kravene til dokumentasjon, transparens og metodisk etterprøvbarhet. I tillegg stiller markedsføringsloven krav til bærekraftskommunikasjon.
Denne artikkelen er en lettbeint juridisk og praktisk analyse av utviklingen, fra norsk markedsføringslov og bærekraftslov til sentrale EU-direktiver. Artikkelen er likevel ikke uttømmende. Den identifiserer risikoområder på tre nivåer – virksomhet, produkt og motpart – og viser grønnvasking i praksis, med eksempler på rettslige konsekvenser og regulatoriske grep.
For å unngå sanksjoner, omdømmetap og økt tilsynsrisiko bør virksomheter etablere helhetlige systemer for hvordan kommunisere bærekraft og ESG som er forankret i dokumentert praksis, tydelige kontrollrutiner og tverrfaglig etterlevelse.